Midnight Club 3: Dub Edition

Der er ingen tvil om at kulturen rundt gateracing, forkrommede felger og alt annet som hører med dette emnet er brennhett for øyeblikket. Og det er ikke kun fordi 50 cent ikke kan skrive en eneste linje uten å skulle nevne sin Benz med 22 tommer roterende hjulkapsler eller sin Escalade-jeep, eller fordi Xzibit toner frem på fjernsynet og gir en håndfull unge mennesker en fullstendig uflippet drømmebil i Pimp my Ride. Hele kulturen rundt felger, lakkering, styling og trimming og det å behandle sin bil som både et individ og et statussymbol, har eksplodert de siste fem årene.

Med Need for Speed Underground traff Electronic Arts spillnerven og skapte et spill etter de fleste fartsentusiasters hode. At spillet mer enn minnet om Rob Cohens ultrapopulære The Fast and the Furious, gjorde naturligvis heller ikke noe. Midnight Club ble sluppet før Underground-fenomenet, men uten mulighetene for å skampimpe bilen sin eller i det hele tatt å kjøre i lisensierte milliondoninger, var det naturligvis ikke helt det samme. Nå kryper Dub, det amerikanske magasinet som nok best personifiserer hele kulturen rundt spesialbygde biler og den tilhørende obligatoriske hiphop inn på scenen med et uttall av lisensierte kjøretøyer, et vanvittig arsenal av ekstradeler og masser av muligheter for å oppgradere motoren. Nå ligner Midnight Club 3 plutselig på noe som kunne få en rapper med munnen full av gull til at gni seg i hendene.

På tross av alle lisensene og Dubs store innblanding i Midnight Club 3, så er grunnessensen den samme. Tempofylt storbyracing med checkpoints og masser av sinnssyke hopp og snarveier, håndbrekksvinger og et svulstig online-opplegg. Denne gangen er det muligheter for å utfordre fartsgale motstandere i byer som San Diego, motorbyen Detroit og Atlanta. At sørstatene i USA representeres i denne omgangen er et resultat av Dubs innblanding. Det var nemlig nettopp her at hele kulturen hadde sitt utspring. Byene byr også på masse variasjon når det kommer til miljøene og designet. Derimot er det ingen reelle steder å gjenkjenne fra de tre byene. Rockstar San Diego har nemlig skapt noen spesialutgaver av byene i stedet for noen som er nøyaktige ned til den minste detalj - akkurat som det var tilfellet med de tidligere spillene i serien.

I Rockstars byracer har det aldri handlet om realistisk fysikk eller korrekt kjøring ved en forsvarlig hastighet. Serien gir deg i stedet en hederlig omgang arkaderacing med gassen i gulvet og et tilgivende håndbrekk som gjør det mulig å ta kurvene på den absolutt beste måten. akkurat som i det foregående spillet, så handler det om å legge seg i slippstrømmen på motstanderen og dermed få en gratis nitroboost. Man kan virkelig merke at farten er høyere i dette spillet og når man fanger en slippstrøm, så er det nesten som om spillet når Burnout 3-hastigheter. Det er selvsagt langt fra realistisk, men det er fylt til randen med adrenalin.

Et annet kjennetegn for Midnight Club-serien er naturligvis blandingen av kjøretøyer. Her finnes det både japanske biler, sportsbiler, amerikanske flytere, jeeps, motorsykler og nå også de langbenete chopper`ene. Du kjøper bilene etter hvert som du kjemper deg vei gjennom spillet og du kan naturligvis rote med dem og forandre på dem som det passer deg. Det sier seg selv at du kan skape alle mulige og umulige fargekombinasjoner i forskjellige lakeringer, oppgradere, senke den, endre chassiset, kjøpe enorme spinner-felger i ekte krom, nye dekk, spoilers, coilovers, turboer, nytt innsugningssystem, utstøtningssystem, interiør, lykter, vinger og vinylklistermerker. Det er ikke en ting som ikke kan forandres og du oppfordres til å forandre på alt som passer deg. På den måten kan man lage en helt unik bil.

Jeg startet spillet med å kjøpe en Mitsubishi Eclipse og etter en stund med den i garasjen hvor jeg bl.a. endret fargene, bega jeg meg ut i San Diego i jakten på en utfordring. Jeg fant Carlos og suste av sted på de brede boulevardene i jakten på førsteplassen - en veltimet slippstrøm skubbet meg først over målstreken. Jeg brukte også litt tid på karriere-delen, men heldigvis hadde Rockstar allerede åpnet opp for en del av spillet og derfor var det mulig både å teste en Dogde Ram og en Ducati 996. Motorsyklene er for øvrig slett ikke så ustabile som de var i forrige spill og det er faktisk lettere å vende seg til å skulle kjøre en Jeep etterpå. Det er kanskje ikke så realistisk, men sett fra et spillmessig perspektiv er det absolutt velkomment. Da jeg fant Dogden fikk jeg litt av en Midtown Madness-følelse, hvilket som er meget fett.

Hva online-delen angår er det ikke skjedd de helt store endringer. Man kan stadig suse av sted med opp til syv venner og det er naturligvis forskjellige moduser å gjennomføre. Her kan du virkelig få vist vennene dine hvilken kjøredoning du har fostret opp og deretter la dem bare se dine bakhjul. Muligheten for å lage sitt eget race er også til stede både off- og online. Med deler av Need for Speed Underground, Burnout 3 og Midtown Madness under hjelmen og Dubs profesjonelle og stilsikre palett av bilguffe, ser det tredje spillet i serien også ut til å bli det beste hittil.