Moana (2026)

Av Disneys rekke live-action-remakes føles Moana som den mest unødvendige av dem alle. Filmen den er basert på er mindre enn ti år gammel (hadde premiere i november 2016) og er fortsatt en aktiv franchise, med Moana 2 som skal ha premiere i slutten av 2024 og en tredje animasjonsfilm under produksjon.

Men siden «Moana/Vaiana» er en av Disneys mest suksessrike franchiser de siste årene – regnet som den mest streamede filmen i USA mellom 2020 og 2024 – var det rett og slett altfor logisk å produsere en live-action-nyinnspilling: hvis prognosene for billettinntektene slår til, vil den bli en automatisk pengemaskin for Disney, ledsaget av sin egen serie med merchandise. Ikke uten kostnader (budsjettet er anslått til over 200 millioner dollar), men helt klart med et minimum av kreativ innsats.

Den mest kyniske stemmen i hodet mitt er fristet til å slakte denne nyinnspillingen av «Moana» og Disney for deres skamløse mangel på originalitet, og for å produsere en film som ikke tilfører absolutt noe, utelukkende for profittens skyld, og som ender opp med å ikke være noe bedre enn originalfilmen. Men samtidig, hvor sinte kan filmkritikere egentlig være på en film som sannsynligvis vil gjøre mange barn glade denne sommeren?

For å gi Disney litt kreditt, tror jeg «Moana» er en av filmene som drar mest nytte av å bli overført fra animasjon til live-action, på grunn av de frodige polynesiske landskapene og de fantastiske utsiktene over det åpne havet. Ikke at dette nødvendigvis ser bedre ut enn animasjon, men det er i det minste en åpenbar fordel ved å se den samme historien nå satt til de virkelige stedene den ble inspirert av (selv om noen av dem føles som fotorealistiske CG-miljøer) og med menneskelige skuespillere. Andre live-action-remakes, som de med mange snakkende dyr eller fantasivesener, inkludert «Løvenes konge», «Snehvit» og «Den lille havfruen», gir et veldig merkelig inntrykk og krysser ofte den uhyggelige dalen, noe som gjør at de ser lite tiltalende ut – styggere enn de fargerike animerte originalene.

«Moana» ser derimot veldig bra ut: fargepaletten er kanskje litt dempet sammenlignet med animasjonsfilmen, men den føles slett ikke kunstig. De fleste scenene, fra de som utspiller seg på den polynesiske øya til de midt på havet, ser svært autentiske ut, med unntak av Tamatoa-scenen, som har en forferdelig «green screen»-følelse over seg: et tydelig eksempel på at hvis dette hadde vært en live-action-film fra grunnen av, ville noen designvalg vært annerledes.

I den forbindelse sammenligner jeg den med fjorårets «How to Train Your Dragon»: en nyinnspilling av en svært fersk animasjonsfilm, en som fremdeles holder mål 100 % i dag, men med grafikk og actionscener som gir grunnlag for et episk live-action-alternativ, og med en god blanding av menneskelige karakterer og CGI-vesener, slik at ingen av delene virker malplassert. Problemene oppstår når man sammenligner «Moana» (2016) med « Moana (2026) » og innser at… de faktisk er nøyaktig den samme filmen.

«Moana» (2016) var perfekt: det var ikke behov for å endre noe, omskrive noe eller utvide noe. Så filmskaperne bak nyinnspillingen tok det riktige valget ved å ikke endre noe… noe som også avslører hvor unødvendig denne versjonen er.

Min teori er at Disney fremskyndet nyinnspillingen for å få Dwayne Johnson, som nå er 54 år, til å spille Maui på en realistisk måte i live-action-versjonen – og eventuelle oppfølgere – før han blir for gammel. Men nettopp det å ha den samme skuespilleren fra animasjonsfilmen, nå iført en muskeldrakt og en parykk, underbygger ytterligere poenget om at det ikke ligger noen sjel bak denne filmen, og at det aldri var noen intensjon om å forbedre, endre eller utvide det opprinnelige materialet – eller engang overraske i det minste.

Live-action-nyinnspillinger av klassiske Disney-prinsessefilmer som Snehvit, Den lille havfruen eller Skjønnheten og udyret prøver i det minste, på godt og vondt, å gi dybde til karakterer som ikke hadde mye tid til å utvikle seg i de eldre animasjonsfilmene med begrenset spilletid, og å korrigere de mer utdaterte eller konservative aspektene. Fjorårets «Lilo & Stitch» – igjen, på godt og vondt – endret også slutten for å styrke karakteren til Nani, den eldre søsteren, og fungerer generelt som litt forskjellige tolkninger av den samme historien.

Med «Moana» var det svært lite som kunne gjøres, bortsett fra å legge til noen nye vitser (selv om de fleste forblir de samme) og noen få ekstra replikker mellom Moana og Maui – noe som egentlig ikke endrer så mye, fordi, det må jeg understreke, karakterenes motivasjoner og utvikling i originalen allerede var perfekte. Det er sannsynligvis best at de ikke «ødelagte» Moana, men som et resultat vil mange seere trolig bli skuffet og tenke at det var liten grunn til å gå og se denne nye versjonen når de kan se originalen når de vil på Disney+.

Så det er egentlig ikke noe galt med denne versjonen av Moana/Vaiana. Faktisk er det en av Disneys flotteste live-action-nyinnspillinger, og fordi den er så trofast mot originalen, fungerer alt utmerket: historien, sangene, kulissene... Hvis du elsker en film, vil du elske den uansett hvor mange ganger du ser den, og hvis du elsker «Moana», vil du sannsynligvis like denne versjonen også. Det er bare det at Disney vil elske pengene dine mye mer.