Prototype

Hvem er jeg? Hva gjør jeg her? Men kanskje viktigst: hva er jeg? Mange spørsmål raser gjennom hodet på verdens kanskje mest jagede mann, Alex Mercer. Han husker ingenting, men føler et enormt raseri inni seg samtidig som kroppen hans muteres fortere og fortere. Kun med tankekraft kan han forme hendene sine til enorme kjøttklubber eller få skjelettet sitt til å gå utenpå kroppen for å beskytte seg selv mot angrep. Praktisk, men en anelse urovekkende siden Alex etter et hukommelsestap ikke vet hvorfor han har disse egenskapene.

Prototype finner sted i New York, år 2008. Ett eller annet på høyt nivå har gått fryktelig galt. Hva Alex' rolle i alt dette er, vet vi ikke ennå, men mennesker som muteres til monsteraktig ugjenkjennelighet begynner å dukke opp i gatene - døende sivile med grusom brutalitet. Dette får i sin tur militæret til å gripe inn med full kraft, noe som igjen gjør at byen risikerer å bli seende ut som en slagmark.

Det er ikke helt enkelt å beskrive Prototype, men tenk deg friheten og realismen fra Grand Theft Auto blandet med spillbarheten i Crackdown kombinert med parkour-fenomenet. Spillet er kjapt, actionfylt og fullstendig vanvittig brutalt, men inneholder samtidig en spennende konspirasjonshistorie klar for oppnøsting.

Den store greia med Prototype er at Alex kan fortære mennesker. Eller, han ikke bare kan, han må. Spillets produsent Eric Holmes sammenlignet ham med en vampyr da vi traff hverandre i sammenheng med spillets første offisielle visning. Hvert fortærte menneske gjør at Alex kan ta deres skikkelse helt og holdent, og han får samtidig egenskapene deres.

Du kan for eksempel løpe inn i en folkemasse, finne deg et valgfritt offer og bokstavelig talt slite stakkaren i stykker for deretter å smelle skallen hans mot asfalten med smertefulle slag. En slik umild behandling vekker selvfølgelig oppmerksomhet, men gjennom å forvandle seg til sitt offer noen hundre meter fra åstedet, bort fra alle vitner, kan man fritt vandre omkring uten å vekke opppmerksomhet. Produsent Eric Holmes er nøye med å poengtere at Alex enda ikke er en ond person, men en vanlig fyr som utsettes for noe grusomt. Selv om hans handlinger i seg selv er vederstyggelige er han en antihelt, og tjener selv et høyere formål som vi alle til slutt profiterer på.

Mesteparten av tiden smyger man ikke rundt, sier Eric. Alex er ikke den typen. Han er heller karen som går inn for full styrke, slåss med helikoptre i luften, hopper mellom skyskrapere og dreper alt som uheldigvis havner i hans vei. Å løpe rundt i gatene med Alex er ganske så kult. Han kan løpe mot vegger og ødelegge dem, maltraktere det som finnes av gjenstander i løpebanen og hoppe på biler slik at de knuses under ham på en måte som fører tankene til motorvei-scenen i den andre Matrix-filmen.

Akkurat når man tror spillet ikke kan bli heftigere, får vi se en skikkelig heftig kamp når et par mutanter dukker opp for å gi Alex deng. Militæret dukker også opp, de for å, ja, gi Alex og mutantene deng. Rart det der. Heldigvis har Alex fortært nok mennesker slik at han besitter en del kule egenskaper. Dette får noen soldater på andre siden merke på kroppen når Alex stikker hendene i bakken og får frem et titalls meterhøye tagger som stikker opp rett under fienden og spidder dem slik at de dør i en symfoni av grusom gurgling.

Men det er ikke bare fotfolk som må passe seg. Man kan enkelt dra av luken på en panservogn og ta over styringen der, eller kanskje heller løpe opp et høyhus og kaste seg over et helikopter i nærheten. Deretter kan man klatre opp mot cockpiten, kjøre neven gjennom ruta og slenge ut pilotene slik at man kan kjøre selv. Blir man lei, er det bare å hoppe ut og se helikopteret styrte mot et ubønnhørlig krasj.

Kamper med mutanter, panservogner og helikoptre i New York setter naturligvis sine spor. Og med krigsstemningen som råder i byen repareres disse ikke. I stedet blir byen sakte men sikkert en rykende ruinhaug, og når et område i byen infiseres av mutanter blir alt enda verre. Dermed blir spillet mer levende, og det føles ikke så statisk ettersom forandringene som skjer med byen er bestandige og helt ekte.

Rent grafisk er Prototype et spill som ikke kommer til sin rett på bilder. Ikke litt engang. Det er så kjapt, smidig og stappfullt av spektakulære animasjoner at man må se det i bevegelse for å forstå skjønnheten i et så jævlig tema. Det kryr av folk på gatene, og det er liv og trafikk. Produsenten Eric ga meg en følelse av hvordan det føltes da han svarte på spørsmålet mitt om man kunne kjøre bilene som finnes tilgjengelig, i og med at man kan kjøre panservogner og helikoptre. Litt bekymret rynket han på nesen og sa unnskyldende at Prototype er fylt med så mye trafikk at man bare kunne kjørt et par meter i så fall. Akkurat slik det skal være i et stappfullt New York. Det er med andre ord ikke like folketomt som True Crime: Streets of New York City.

Den samme typen onlinestøtte som finnes i Crackdown er planlagt for Prototype. Man kommer altså til å kunne spille gjennom hele spillet sammen med en venn, og i tillegg planlegges nedlastbart materiale til Xbox 360-versjonen. Playstation 3-eiere kompenseres med at deler av spillet kommer til å bli tilgjengelig for bevegelsessensoren i håndkontrollen.

Til tross for en hovedperson som fortærer andre og mutanter som løper løpsk i New York, mener Radical Entertainment at historien er troverdig og henviser blant annet til munn- og klovsyken og den omtalte fugleinfluensaen. En god forklaring på hele sulamitten loves, og veien dithen sies å være noe helt spesielt. Forhåpentligvis lykkes Alex med å finne rollen sin i den uheldige situasjonen som har oppstått før New York, og kanskje verden, dømmes til undergang. Sent neste år får vi vite om han greier det.