Foruten Desmond Miles fra Assassin's Creed og et knippe generiske fotsoldater fra Call of Duty er det ikke mange spillkarakter vi ser like mye av nå om dagen som radarparet Ratchet & Clank. Bak seg har de både fullverdige og nedlastbare Playstation 3-titler i tillegg til spin-offs til håndholdt. Den dynamiske duoen har kanskje gitt seg selv litt for mye tid i rampelyset de siste årene.
Til tross for nye påfunn og satsing på flerspiller, var verken fjorårets Q-force eller All-4-One, som kom ut året før, av samme høye klasse man forventer fra serien. Spillene hadde noen spennende ideer, men de var ikke like gjennomtenkte og blankpolerte som når Ratchet og hans robotvenn/ryggsekk virkelig er i slaget. De to heltene trengte unektelig en pause, så Insomniac bestemte seg for å gi blanke og lage enda et Ratchet & Clank-spill, nemlig Ratchet & Clank: Into the Nexus.
Til tross for at Insomniacs yndlingspar må være fullstendig utslitt på dette punktet, hører det med til historien at dette er et Ratchet & Clank-spill av den typen store deler av fansen (inkludert meg selv) har lengtet etter. Fokuset er som alltid på sprø våpen og fantastiske verdener, men alle ideer om tower defense og flerspiller er lagt til side. Insomniac ønsker å lage et Ratchet & Clank etter god gammel oppskrift, som følger historien fra A Crack In Time og som henter frem savnede ingredienser som skill points og gullbolter.
Demoen starter ombord et romskip når Ratchet og Clank opplever at et tilsynelatende simpelt oppdrag går galt og den beryktede romheksen Vendra Prog slipper fri. De to setter igang jakten på heksen, og begynner å sanke informasjon som kan lede dem til hvor Vendra befinner seg, samtidig som de snubler over ledetråder til hennes fortid. Historien er faktisk ganske snedig presentert. Filmsekvensene er velregisserte og humoristiske slik de skal være, og handlingen virker overraskende spennende. Insomniac har en evne til å skape karakterer man virkelig bryr seg om, og det kan se ut som de nok en gang vil dra nytte av dette ved å gjøre handlingen adskillig mer dramatisk enn "Vi kjeder oss. Hadde vært supert å skyte på noe"-plottet fra Q-force.
I tillegg til noen gamle kjenninger får vi et par fargerike, nye karakterer
Spillopplevelsen i Ratchet & Clank kan grovt sett deles opp i tre deler: Skyting, plattformhopping og minispill. Etter at serien gjorde sitt inntog på Playstation 3 har riktignok overgangen mellom skyting og plattforming blitt mer sømløs, og man må ofte finne seg i litt multitasking. Dette fremkommer tydelig i den nokså intense åpningssekvensen der man hopper mellom vegger og tak samtidig som man fyrer av mot romskurker.
På neste brett, og den første planeten man besøker i spillet, er tempoet stort sett lavere. Fokuset settes på den nye dingsen, Gravity-Tether, som man kan bruke til å oppheve tyngdekraften mellom ulike punkter. Der du manipulerte tid i A Crack in Time skal du nå altså manipulere gravitasjonsfelt, noe som etter hva jeg erfarte i demoen ikke er fullt så gøy. Det kan hende at det blir morsommere lengre ut i spillet når vanskelighetsgraden på oppgavene man skal løse øker, men det slo meg ikke som umiddelbart spennende. Resten av plattformdelen er derimot like god som den pleier å være. Flere klassiske duppeditter som swingshot og heli-pack gjør retur i Into the Nexus og spillet ser ut til å levere en solid dose klassisk R&C plattformtraversering.
Ferske teknologiske nyvinninger er også på vei. Blant annet får Ratchet et nytt arsenal å leke seg med. Men selv om våpnene han bærer har nye navn er de stort sett varianter av pistoler og geværer vi har sett før. Den klassiske automatpistolen (nå i form av to pistoler) og granatkasteren på plass, sammen med et knippe andre klassikere i forkledning. Skytterne føles absolutt bra å fyre løs med. Jeg fikk kanskje ikke den helt store nytten av Nightmare Box, som skal skremme fiender, men det er godt å ha variasjon i Ratchets pistolbelte.
Det jeg reagerer mest på er at utvikleren har valgt å holde på kontrollsystemet fra Q-force, i stedet for det klassiske oppsettet. Jeg kunne skjønne hvorfor man trengte et nytt kontrollsystem som ikke automatisk sikter på fiender i et spill der du skal spille mot andre spillere, men jeg likte det aldri godt nok til at jeg ser på det som noe gledelig gjensyn i en enspilleropplevelse som Into the Nexus. Spillet føles en smule forenklet i forhold til Tools of Destruction og A Crack in Time. Spesielt å kaste Ratchets karakteristiske skiftenøkkel er ikke like tilfredsstillende som det var med det gamle systemet.
Hva minispill angår er det bare et å trekke frem fra demoen. Et Clank-basert minispill der man sender Clank inn i en todimensjonal verden for å lete etter skapninger fra en annen dimensjon. Også her skal man manipulere tyngdekraften for å finne veien, men ettersom man kan endre tyngdekraften helt som man vil og når man selv ønsker, føles det mer som man flyr rundt omkring. Et helt ok minispill, men ikke noe mer enn det.
Ellers er pakken mye av det samme som i de mer konservative spillene i serien. Planeten Yerek ser nydelig ut, og er fort et av de mer minneverdige brettene i Ratchet & Clank. Vi kan dessuten ønske det klassiske brettdesignet, der man på genialt vis ender opp der du startet, velkommen tilbake. Det er dessuten helt greit å slippe å måtte tilbakelegge store avstander med rakettsko som man gjør i Q-Force og A Crack in Time.
Jeg hadde vel egentlig sett for meg at både Insomniac og de to heltene ville hatt godt av en pause, for så å komme sterkt tilbake på PS4, men hvilken rolle spiller det hvis de kan komme sterkt tilbake nå? Ratchet & Clank: Into the Nexus kommer etter all sannsynlighet til å være et bedre spill enn de halvgode spillene vi har fått de to siste årene. Det revolusjonerer ikke serien, og ikke gjør det alt riktig heller, men når man følger en formell som er så god, så kan jeg ikke se for meg at dette blir noe annet enn en sterk finale på Ratchet & Clanks PS3-eskapader.