Ravenswatch

Da jeg først så skjermbilder og traileren til Passtech Games' Ravenswatch, ble jeg umiddelbart tiltrukket av den mørke fantasy-atmosfæren og den attraktive grafikken. Men siden jeg vanligvis ikke spiller roguelike-spill, forventet jeg at spillet skulle inneholde en slags lineær historie med en klar begynnelse, midtdel og slutt. Dette viste seg å ikke være tilfelle, da spillet i stedet fokuserer på kamp med ulike helter på tilfeldig genererte kart. Så hvordan er det å spille et spill uten en tydelig historie, og er Ravenswatchs fokus på kamp nok til å holde deg i gang?

I Ravenswatch blir du kastet ut i kamp fra starten av, og du får bare bakgrunnshistorien til spillets karakterer etter hvert som du utvikler deg. Det finnes ingen tutorial som hjelper deg i gang, og du er mer eller mindre tvunget til å finne ut selv hva som er spillets mål og hvordan du skal overleve. Det tok meg to eller tre forsøk å få en idé om hva jeg holdt på med. Mangelen på en historie kombinert med det umiddelbart vanskelige gameplayet gir en ganske tøff start.

Men når du først har blitt kjent med spillet, er kjernespillet ganske enkelt. Du starter med å velge en helt, for eksempel Beowulf eller Scarlett (Red Riding Hood), og slippes inn på et tilfeldig generert kart. Derfra har du rundt 20 minutter på deg til å utforske, beseire fiender og samle mynter for å kjøpe oppgraderinger fra The Sandman, en kjøpmann på stedet der du spawner. I løpet av disse 20 minuttene går det tre dager og netter, med ulike bonuser og utfordringer avhengig av tid på døgnet. Tidsbegrensningen legger til et lag med strategi, ettersom du ikke kan dvele for lenge uten å risikere å være underforberedt på den eventuelle bosskampen.

Hvert kapittel kulminerer i et oppgjør med en Nightmare. I det første av tre kapitler er det et massivt tentakkelmonster med mindre tentakler som du først må ødelegge før du kan angripe kjernen. Mitt første forsøk på å beseire det fikk meg faktisk til å tvile på om det var mulig å spille spillet alene. Jeg hadde nesten ingen sjanse til å vinne, og tenkte at Ravenswatch kanskje var ment for flerspillere, siden det støtter opptil fire spillere online.

Etter å ha prøvd ut de fire karakterene som var tilgjengelige i starten, begynte jeg å bli bedre. Jeg liker virkelig karakterdesignet til Pied Piper, en helt som skyter musikalske noter på fiender og har en rottepakke rundt seg for spesielle angrep. Det er også Snow Queen, som virket som en støttehelt med frostige isangrep, mens Scarlett har evnen til å forvandle seg til en varulv om natten. Min favoritthelt, og den jeg faktisk kom lengst med i spillet, er Beowulf, en stridslysten viking-hack 'n' slasher med et gigantisk sverd. Han har også en liten wyrm på skulderen, som kan brenne opp fiender. Gepetto Beowulf, en helt som kan tilkalle treroboter til å kjempe for seg, er min andre favoritt, siden han kan bruke håndlangerne sine til å suge opp skade.

Fiendene du møter er en blanding av ulike skapninger. Det finnes noen svakere golem-lignende skapninger som kaster steiner på deg, store, klumpete monstre som eksploderer når de dør, en type magiker som skyter magiske angrep, fønikser som kommer ut av store egg, og trelignende skapninger som prøver å fange deg med sine angrep på avstand. De gir en god blanding av motstandere, og tvinger deg til å tilpasse deg enten mer avstands- eller nærkamp. I tillegg er det plyndring å hente hvis du tar større grupper av fiender på en gang.

Kampene i Ravenswatch er tøffe, men givende. Selv når du møter de første fiendene, er det ikke en lett kamp, men når du klarer å slå en ny gruppe fiender, føles det som en velfortjent seier. Jeg har etter hvert forstått bedre hvordan jeg skal time angrepene mine og hvordan jeg lager de beste angrepskombinasjonene. Det er også mulig å oppgradere angrepene dine ved hjelp av pickuper eller ved å samle mynter for å få en oppgradering. Disse pickupene er forskjellige hver gang du spiller, noe som gjør hvert løp litt mer unikt. For eksempel håper jeg vanligvis på en oppgradering som gjør Beowulfs standardangrep tregere, men mer skadelige. I tillegg finnes det en oppgradering som gir standardangrepet en forbrenningseffekt.

Når du spiller en helt mer, låses det opp for ytterligere oppgraderinger. For hver runde håper jeg at det dukker opp de som passer min spillestil best, slik at jeg er best mulig forberedt på bosskampene. For de som liker utfordringer, er bosskampene noe av det mest givende i spillet. På den annen side er noen helter helt klart ment som støttekarakterer, og hvis du spiller solo, er de for svake til å overleve de sterke angrepene i bosskampene, noe som betyr at de er ganske uaktuelle.

Dessverre er det ikke mye å utforske i Ravenswatch foruten kampene. Som vi allerede bemerket i en forhåndsvisning av spillet i 2023, er hvert tilfeldig genererte kart fullt av dødelige fiender, og bortsett fra å lete etter plyndring, er det ikke mye som skjer i dem. Det er noen sideoppdrag, som en vennlig karakter som ber deg om å samle ved for ham slik at han kan forsvare seg mot bølger av fiender. Det er imidlertid nesten umulig å samle de nødvendige ressursene rundt på kartet i tide på grunn av kampvanskeligheten, så jeg hopper for det meste over disse oppdragene og ser etter enklere plyndring.

I tillegg kan du låse opp opptil tre kapitler, som i utgangspunktet er tre temaer for de tilfeldig genererte kartene. Du må imidlertid alltid starte i Chapter 1 for hvert løp. Etter en stund begynner det å føles slitsomt å starte i første kapittel igjen etter å ha dødd enda en gang. Når man spiller sammen med andre, er dette kanskje et mindre problem, men når jeg spilte alene, begynte jeg å føle en mangel på formål. Når du går opp i nivå med en karakter, avsløres en del av bakgrunnshistorien om helten, men også dette er veldig minimalt og tilbyr ikke noe i veien for en progressiv historie.

Mangelen på formål eller historie er synd, ettersom grafikken og musikken er utmerket og klarer å trekke meg inn i spillet hver gang. Jeg liker den mørke, tegneserieaktige tegnestilen, og kartene har fine detaljer, som knusbare tønner og vogner spredt rundt omkring. Musikken består av en slags middelaldermelodi som blir mer anspent etter hvert som slutten på de tre dagene nærmer seg, og i den siste fasen av hver runde er det til og med en sirene som går gjennom musikken, noe som virkelig får adrenalinet til å pumpe i påvente av neste bosskamp.

Avslutningsvis kan vi si at Ravenswatch byr på overbevisende helter og et stort fokus på kamp, noe som er karakteristisk for rogue-lignende spill. Helter som den stridslystne, sverdsvingende Beowulf eller den robotaktige Gepetto har svært forskjellige spillestiler, som sammen med de randomiserte kartene og loot-droppene gjør hver gjennomspilling markant forskjellig. Musikken og grafikken passer godt sammen med det spennende og vanskelige gameplayet, men dessverre går mangelen på en fortelling ut over den generelle spillgleden etter en stund. Uten historie, med stadige dødsfall og repeterende spillsykluser, lider spillet til syvende og sist av mangel på mening, spesielt når man spiller solo.