Remember Me

Mitt navn er Nilin. Det er alt jeg husker. Alt annet har de som holder meg fanget stjålet, fjernet. Navnet mitt er tydeligvis et minne for mye. Jeg eskorteres bort til stolen hvor de skal gjennomføre den siste, utslettende prosedyren. Jeg aner ikke hvor jeg er, hvilket år det er eller hva som skjer. Jeg snubler avgårde, utmattet, utsultet, og stiller meg i kø sammen med andre som venter på å få minnene sine slettet. Venter på å miste seg selv fullstendig. Venter på å bli gjort om til skall som kan fylles med andre minner, eller bli forkastet som ubrukelig søppel.

Et signal når gjennom til meg, en stemme hevder å kjenne meg, hevder å være min venn. Stemmen ber meg gjøre som den sier. Stemmen kaller seg Edge. Jeg gjør som stemmen sier, har ikke så mye annet valg. Etter å ha sneket meg vekk fra slettekøen og unnsluppet en sikkerhetsrobot, befinner jeg meg i en kiste på vei til en ukjent destinasjon. Edge oppdaterer meg på hva som foregår.

De jeg flykter fra er et globalt konsern ved navn Memorize. De har digitalisert menneskers minner, utviklet en innretning kalt SenSen, som gir en tilgang på minnene sine, og tatt monopol på alt som vedrører minner. Minner er blitt en valuta. Minner er blitt et dop.

Edge sier han er medlem av en motstandsbevegelse, og det er jeg også. Jeg er en minnejeger, en god en. Men jeg ble tatt av Memorize, og har nå blitt slettet. Edge sier han skal hjelpe meg. Jeg ligger i kista, kjemper mot klaustrofobien. I bakhodet murrer tanken om at å adlyde en ansiktsløs stemme kanskje ikke er så lurt. Han kan være hvem som helst. Alt han sier kan være løgn. Han kan ha en snedig og innviklet plan hvor jeg er en viktig brikke. For øyeblikket er jeg tvunget til å stole på ham.

Kista dunker i mot noe, og lokket åpnes. Et deformert ansikt kikker ned på meg, for så å hoppe skrikende unna. Jeg klatrer ut, og ser flere deformerte, hårløse menn hjelpe en som ligner på dem ut av en annen kiste. Det er kister overalt. Dette er en kirkegård. Dette er en søppeldynge. De stryker vesenet i kista over kinnet, tar ham i hendene, trøster ham. De får øye på meg og fryser til. Så omringer de meg. De ser at jeg ikke er som dem. Jeg er annerledes. Og alt som er annerledes må hates. Edge sier jeg må drepe dem før de dreper meg.

De angriper og muskelminnet slår inn. Jeg husker slag og spark, og setter dem sammen til en effektiv kombinasjon. Kampen er raskt over, og jeg absorberer minnene deres. Edge sier jeg må komme meg ut av slummen og finne Tommy. Han kan hjelpe meg. Jeg smyger, klatrer, hopper og skalerer min vei til Tommys bar. På veien møter jeg flere misfostre. For hver kamp husker jeg mer, får til bedre og mer imponerende kombinasjoner. Kroppen min husker hvordan den skal dukke og rulle unna innkommende slag. Den husker hvordan jeg overlever.

Tommy er enda en venn. Han vet hvem jeg er. Jeg husker ikke ham. Han gir meg klærne mine, en beskyttende drakt og en innretning som lar meg manipulere andre menneskers SenSen. Ikke før jeg har fått på meg utstyret blir jeg angrepet av en av Memorizes dusørjegere. Hun heter Olga og er berømt for sin hensynsløshet. Hun sier "Dette er for deg, David," og setter kniven mot strupen min. Jeg kobler meg lynraskt til SenSen-en hennes og får tilgang på alle minnene hennes. Jeg finner det nyeste minnet som inneholder David, spoler meg gjennom det, finner små sekvenser som skurrer og forandrer på dem. Jeg må prøve flere ganger for å finne den riktige kombinasjonen, men til slutt skjer det. Olga husker ikke lenger at David får behandling på et sykehus drevet av Memorize, men husker i stedet at David dør som følge av feilbehandling fra Memorize-personell. Jeg kobler meg fra, og Olga senker kniven. Hun sier hun er her for å hjelpe meg med å styrte Memorize.

Jeg har forandret henne, tuklet med minnene hennes, fått henne til skifte holdning og handlingsmønster. Og det var så lett. Jeg er en gud, og alle mennesker er i min vold. Men hva skjer når Olgas alternative virkelighet møter den sanne virkeligheten? Hva skjer når Olga møter David igjen? Hva er det jeg har gjort? Hvem er jeg? Hva er jeg?

Edge sier jeg må dra til den rike delen av byen, finne en viktig arkitekt og stjele minnene hennes. Olga transporterer meg fra det forsøplede, skitne fattigkvarteret til den rene, pene rikmannskvarteret. Jeg tar veien over hustakene og klatrer langs fasader. Holder meg i skjul. Men til slutt oppdages jeg og tvinges til å slåss mot en gruppe med sikkerhetsvakter. Jeg lærer mer i løpet av kampen, husker mer, husker svakhetene til draktene deres, benytter meg av dem i brutale avslutninger. De dør. Jeg er gud.

Og der kobles jeg ut. Jeg er ikke Nilin lenger, men Suzanne. Jeg sitter igjen med en rekke inntrykk, og har i løpet av den korte tiden greid å trekke sammenligninger med alt fra Inception, Blade Runner og Dollhouse til Phillip K. Dick og Isaac Asimov til Mirror's Edge, Half-Life, Bioshock og Mass Effect. Det er pent, det er spennende, det er pokker så lovende!