Resident Evil: Deadly Silence

Egentlig hadde jeg tenkt til å innlede med et langt og søkt resonnement om det faktum at mange spill til DS bruker bokstavene DS i tittelen, for eksempel Resident Evil: Deadly Silence (Resident Evil DS), Advance Wars: Dual Strike og Castlevania: Dawn of Sorrow. I sluttpoenget hadde jeg tenkt at det skulle munne ut i storslagne konspirasjonsteorier om skjult budskap og verdensherredømme a´la Dan Brown, men jeg klarte ikke knyte det sammen sånn noenlunde logisk, så jeg bare driter i det.

Nåja, med eller uten undertittel er Deadly Silence intet mindre enn en direkte konvertering av den ti år gamle Playstation-originalen, komplett med pre-renderte bakgrunner, c-film dialog og seriens karakteristiske klønete kontroll. Stor herregård, mystiske eksperiment, en haug forvridde monstre og konstant ammunisjonsmangel - akkurat som det skal være. Noen forbedringer har dog kontrollen gjenomgått; du kan lade våpenet uten å gå inn i menyen, kniven er alltid tilgjengelig på L-knappen, og man kan gjøre en180-graders vending ved å holde ned på styrkrysset og trykke på B-knappen. Det sparer deg for den verste menyhoppingen, men Chris og Jill er fortsatt omtrent like intuitive å manøvrere som en panservogn. Det er en smertelig overgang fra det lettkontrollerte Resi 4.

Du kan nyte eventyret enten i Classic eller i Rebirth mode. Classic er akkurat hva det høres ut som, en identisk versjon av originalen, mens Rebirth er spedd ut med innslag som utnytter både trykkskjerm og mikrofon. Trykkskjermen kan brukes i en del puzzles og til noen hektiske actionsekvenser i førstepersonsperspektiv der det gjelder å stikke ned zombier med kniven. I flerspillermodusen - som for øvrig krever flere kopier av spillet - kan du gi munn til munn til døende kammerater ved å blåse i mikrofonen.

De trykksensitive oppgavene er i og for seg trivelige, og zombiestikkingen fungerer bra, men vi kommer ikke fra at det hele føles litt påtatt. Kanskje kommer det mer til sin rett lenger ut i spillet, men så langt som jeg har kommet nå, skiller de seg ganske klart ut fra sammenhengen og drivet. De føles ikke helt naturlig integrert, og som en del av gameplayet.

Teknisk sett imponerer Deadly Silence, og Capcom har klart å stappe inn alle originalens intro-, mellom-, og sluttsekvenser, alle bakgrunner og all den urdårlige dialogen på en eneste liten DS-kassett. Komprimeringen har gjort filmene litt mer kornete og bakgrunnsfargene er litt utvannet, men det syns nesten ikke på den lille skjermen.

Det beste har jeg dog spart til sist. Husker dere de seige "åpne døren"- eller "gå opp trappen"- sekvensene? De er helt borte! Altså, de er der fortsatt, men takket være kassettformatet er de ikke lenger nødvendige for å kamuflere lastetider, så du kan lett hoppe over dem med ett eneste knappetrykk. For en rabiat anti-lastesekvensaktivist som meg selv, er denne nye friheten vanskelig å forklare med ord. Å kunne knote rundt i herregården uten å måtte stirre rett inn i tredører som glir opp ufattelig tregt, er en utrolig flott opplevelse og en god grunn til hvorfor kassettformatet fortsatt eier.

Jada, Deadly Silence ser ut til å bli en stabil konvertering av et klassisk spill - spørsmålet er bare hvem det er ment for? Den gamle fansen har allerede spilt originalen på Playstation, Director´s Cut på Saturn og remaken på Gamecube. Vil de virkelig ha enda en versjon uten verken tekniske forbedringer eller spillmessige nyheter? Den nye fansen, som oppdaget serien med den glimrende fireren, faller nok ikke umiddelbart for den gammelmodige grafikken og den klønete styrningen. Selv om konverteringsarbeidet imponerer, kommer vi ikke fra følelsen av at Capcom lokkes mer av raske penger enn av pur skaperglede. Spesielt når vi sammenligner med spill som Grand Theft Auto: Liberty City Stories, hvor Rockstar også benytter seg av gammelt materiale, men faktisk blåser helt nytt liv i Liberty City, med nye historier og nye karakterer. Og med tanke på at man får tak i Gamecube-versjonen for lommerusk er spørsmålet om bærbarheten faktisk er verdt både verre grafikk og høyere pris. Det måtte blitt for å slippe lastetidene i så fall.