Rise of the Tomb Raider

Jeg er enig med den nyeste traileren. Det er som regel pionerer som definerer fremtiden, selv om det ofte er kort vei fra det geniale til galskap. Lord Richard Croft var en pioner, og hans ultimate mål var å finne kilden til evig liv. Han kom langt på veien, men klarte det aldri. Nå ønsker derimot hans datter, den vel så kjente Lara Croft, å oppfylle livsverket til faren sin.

Vi starter ved foten av et gigantisk snødekt fjell. Lara er der sammen med kompisen hennes, Jonah, og selv om de begge er fornuftig kledd i mange lag med varme klær hutrer de i kulda. På baksiden av fjellet forventer Lara å finne en glemt og forlatt by fra oldtiden. Vi begir oss ut på reisen, som vi raskt skjønner er ekstremt scriptet. Det er nesten som en tutorial, men samtidig er grafikken og sekvensene nok til å imponere likevel. Vi er midt i en snøstorm, og må bruke hakken vår for å klatre oppover isen til et frossent fossefall. Isen er nydelig, men nådeløs, og for hver hindring man kommer forbi venter nye, dødelige utfordringer. Vi kommer oss så vidt forbi fossen med livet i behold, før kamera går i svart og vi blir tatt med to uker bakover i tid.

Lara er hjemme i hipster-leiligheten sin, og har nettopp lært noe som kaster nytt lys over arbeidet faren hennes jobbet med. Hans ville teorier ødela både han selv og ryktet hans til slutt, men kanskje var han ikke så gal som folk skulle ha det til. Lara har alltid visst at han ikke var sprø, og hun bestemmer seg for å dra til Syria. Der skal angivelig gravplassen til legendarisk profet ligge, og med den nøkkelen til evig liv. Et paradoksalt sted å lagre noe slikt, kan man vel si.

Vi har fortsatt ikke fått spille allverden, men heldigvis er scenene Crystal Dynamics har laget for å presentere bakgrunnshistorien og konseptet i spillet gode nok til å holde på interessen vår. Likevel sørger spillregissør Brian Horton for å presisere at det blir plenty av spilling i Rise of the Tomb Raider. Et sted mellom 12 og 15 timer for å jobbe seg gjennom fortellingen, og oppimot 40 timer for entusiaster som vil fullføre hundre prosent.

På plass i Syria fortsetter spillet å følge en lineær sti fremover, selv en halvtime ut i testingen. Lara klatrer inn i en mørk hule, skviser seg gjennom trange passasjer, og må tåle både slanger, skjeletter og nærgående skorpioner. Hun har tæl, det skal hun ha, og takler uforutsette hindringer som en ekte heltinne. Samtidig er lydsporet nydelig, og man lever seg inn i det som egentlig er en slags tutorial fortsatt. En rekke med godt sammensatte quicktime-hendelser, der man må klikke på rett knapp på rett tid. Jeg er normalt ikke storfan av slikt, men her funker det.

Til slutt finner Lara veien til gravplassen, men kisten er naturligvis tom. Skuffelsen får imidlertid ikke tid til å sette seg, da militanter fra en spesialenhet plutselig kommer rasende gjennom taket til tempelet. De er ledet av en åpenbart ondsinnet general, som ber soldatene om å være forsiktige og holde utkikk etter Lara. De burde definitivt ha hørt på ham, mer skal jeg ikke si om den saken.

Etter å ha tatt seg av soldatene reiser Lara tomhendt tilbake mot Croft Manor i England. Før hun når fram innser hun imidlertid at et symbol hun så i Syria avslørte neste stopp på reisen. Hun vender derfor heller nesen mot Kitezh, en oldtidsby i Sibir.

Vel framme, en god stund etter introen, åpner endelig spillet seg opp. Lara tenner opp bålet ved sin første leirplass, og som en fan av forgjengeren puster jeg lettet ut. Nå kan jeg omsider bevege seg fritt, i hvert fall innenfor de ulike regionene omgivelsene er oppdelt i. Du kan utforske og samle inn resurser, fullføre mindre oppgaver, eller fortsette historien videre. Mye av det går hånd i hånd, men det er hele tiden små distraksjoner som huker tak i oppmerksomheten din. Det hadde jo vært lurt å lære seg noen nye egenskaper før man går videre, ikke sant? De er delt opp i kategoriene, Brawler, Hunter og Survivor, akkurat som i det foregående spillet. Hva du velger, eller burde velge avhenger i stor grad hvordan du ønsker å spille. Vil du ha et actionspill med vold, skyting og slåssing, eller et snikespill der du holder deg ute av syne. Kanskje du eventuelt vil ha en mellomting? Brian Horton og resten av teamet hans vil ikke legge seg opp i dette.

Personlig er jeg litt usikker. Jeg liker hvordan spillet føles uavhengig av hvor mye bråk jeg lager. Derfor faller jeg tilbake på en salgs mellomting, og takket være smidige kontroller og en samarbeidsvillig Lara fungerer det godt for meg. I det ene øyeblikket kaster jeg en oljelampe mot en gruppe fiender, før jeg sprenger den med pil-og-buen min. I det neste gjemmer jeg med i en busk og overfaller fienden når han minst venter det. Deretter sinker jeg meg videre uten å skade en sjel, og uten å bli oppdaget. Vi kan trygt si at Lara er blitt en særdeles kapabel ung kvinne.

Hun ser også veldig bra ut, både fra et teknisk ståsted og rent estetisk. Det blir feil å kalle henne noe annet enn en pen, ung dame, men til forskjell fra før rebooten i 2013 er hun ikke bare sexy. Hun er også smart, atletisk, modig og kanskje litt i overkant vågal. Hun har blitt en ekte og ærlig heltinne, og i enda større grad enn i forgjengeren blir hun preget av det som skjer rundt henne. Hun blir fysisk og psykisk utmattet av alt som skjer, og må jobbe for å komme seg videre. Hun fremstår som troverdig, og ligger godt an til å bli den mest komplette kvinnelige spillfiguren i 2015. Kanskje den mest komplette totalt sett også.

De åpne miljøene Crystal Dinamics har laget er både interessante og varierte i designet. De befolkes av en rekke ville dyr, som Lara kan og av og til må jakte på. Enten du befinner deg i ørkenen i Syra, eller i den tette skogen i Sibir, ser alt veldig autentisk ut, og omgivelsene skaper et flott bakteppe for historien. Likevel var høydepunktet for min del de valgfrie gravkamrene (Challenge Tombs) man kan utforske hvis man vil. Den første jeg prøvde var ombord et gammelt skip, som på aburd vis var å finne frosset fast i en isbre. Jeg skal ikke gå inn på detaljene, men kan nevne at gåten som skjulte seg der inne var logisk og spennende satt sammen. Dessuten ble jeg rikelig belønnet for å løse den. Ikke bare fant jeg en skattekiste i enden, underveis lærte Lara også en ny egenskap i form av å skyte to piler etter hverandre uten å måtte hente en ny pil fra koggeret. Veldig kjekt å kunne til senere.

Det andre gravkamre var en slags hyllest til Lara og Tomb Radier fra gamle dager. Hun finner veien inn i et grottesystem som strekker seg dypt innover i fjellet. Der inne må hun både klarte og svømme mens hun bruker eldgamle maskiner til å manipulere vannstanden i den digre hulen. Plutselig er hun eventyreren Lara slik vi husker henne i fra de opprinnelige Tomb Raider-spillene, og jeg håper virkelig de øvrige gravkamrene er like godt utformet som dette. På den måten får man det beste fra begge verdener, både moderne, unge Lara, og gode gamle Lara i ett og samme spill. Dessuten kunne Brian Horton fortelle at alle gravkamrene forteller sin egen lille historie, som kaster lys over det overordnede plottet.

Samlet sett er Rise of the Tomb Raider allerede nokså imponerende, og det faktum at vi ble invitert til en såpass omfattende test som dette før spillet i det hele tatt er ferdigutviklet, er et symbol på hvor stor tro utviklerne selv har på produktet. Det bygger videre på det ypperlige grunnlaget forgjengeren la, selv om dette spillet altså kommer til Xbox-plattformene først. Det var et kostbart, men trolig lurt trekk av Microsoft å sikre seg eksklusiviteten. På denne måten har de sin egen eventyrer å vise til i kampen mot Sonys Uncharted 4: A Thief's End til våren. Lara er vel så kapabel som Nathan Drake. Personlig foretrekker jeg faktisk henne.

Rise of the Tomb Raider kommer til Xbox One og Xbox 360 den 13. november. PC-utgaven kommer i løpet av første kvartal av 2016, mens PS4-versjonen kommer omtrent ett år senere.