Slay the Spire

Det første jeg vil begynne med å si er: herregud, jeg liker faktisk deckbuilding! For en som har spilt sin andel Hearthstone, så er jeg altfor godt kjent med den kompliserte og ikke minst tidkrevende prosessen med å sette opp en bra deck. Noen liker å lese seg opp på hundrevis av kort, sette opp den beste komboen og planlegge kampen før den har begynt (hint hint, jeg er ikke en av de). Deckbuilding er for meg en strategikunst som er vanskelig å mestre, men nå er jeg nok ikke alene om å ha kommet over ei litta milepæl. Slay The Spire har gjort deckbuilding lekende lett og ikke minst gøy ettersom du setter sammen, forbedrer og blir kjent med kortene dine «as you go».

Før vi begir oss ut på dette bisarre eventyret møter vi den høflige hvalen Neow som hilser vennlig og viser seg å være en slags gud. Jeg sier gud ettersom dette er skapningen som bringer deg tilbake hver gang du dør. Og dø gjør du. Mange ganger ... Han vil også gi deg noen valg og fordeler før du går ut i The Spire igjen, eller for første gang, så tenk deg litt om. Deretter får du utlevert en mager, men fin bunke med kort i det du starter som figuren The Ironclad. Dette er da en av tre mulige figurer som alle har ulike egenskaper og ferdigheter. De to siste figurene kan låses opp ved at du spiller deg igjennom en god håndfull kamper, og det tar ikke spesielt lang tid ettersom dette er en «early access» utgave med bare tre nivåer. Spillet begynner forhåpentligvis å nærme seg full lansering.

For å få nye og flere kort må du drepe fiender, ofre litt gull eller gå til en kjøpmann, men sistnevnte kan kun gjøres ved bestemte ganger på stien du skal følge oppover. Du vil også få muligheten til å velge et leirbål-symbol fra tid til annen hvor kan du oppgradere kortene dine, eller hvile for å få tilbake litt tapt HP. Jeg lærte på den harde måten at jeg burde valgt en mer variert vei de første gangene for å sikre meg nok HP, relics og andre godsaker før «the big boss». Relics er helt prima da det er permanente gjenstander som gir deg en passiv bonus helt til du dør. Velg derfor veien din med omhu!

Som alle kortspill er dette naturligvis turbasert. Du får utdelt minst fem kort hver gang det er din tur noe som gir rom for variasjon, eller sterke kombinasjoner. Uten noen form for oppgradering vil du kun sitte med tre energikuler (eller det jeg liker å kalle for mana) som du bruker for å aktivere kortenes egenskaper. Kostnaden til kortene vil variere, og etter hvert som du spiller vil du få mulighet til å utvide manaen. Dette kan være en stor fordel da du får muligheten til å spille flere kort på en tur og kan mose motstanderen din. Det er også superpraktisk i seigere kamper hvor du føler at du beveger deg i sirup som for eksempel mot eliter eller bosser. Etter en vellykket kamp blir du belønnet med gull, potions og et nytt kort. Eventuelt en relic dersom du slåss mot eliter eller «kongen på haugen».

Noe av det jeg liker best med Slay The Spire er hvor fort jeg føler at jeg blir skikkelig god. Det er lite å bryne seg på og det skal ikke mye til for å forstå hvordan du skal gå frem. Samtidig som jeg til tider føler meg uovervinnelig, så får jeg støtt og stadig en påminnelse om hvor uflaks jeg kan ha. Ja, du må nok begynne på nytt igjen og igjen og igjen. Heldigvis er Slay The spire et spill jeg ikke blir lei av, men vil ha mer av. En perfekt balanse av et elsk-hat forhold jeg ikke har tenkt til å slippe tak i med det første. En annen ting jeg syntes er viktig å gi en stjerne i boka for er designet og spillmekanikken. Det er feilfritt og polert noe som gjør at jeg håper på at vi snart kan få se nytt innhold.

Det eneste negative jeg har å legge til er at spillet kan føles litt magert med sine bare tre nivåer, men så må man huske på at dette fremdeles er en tidlig utgave. Timene flyr fort og kan bli mange dersom du låser opp alle figurene og kan oppleve spillet med en litt annen strategi.
Alt i alt, mye moro for pengene og spillet får du på steam for en liten hundrings.