Norsk
Gamereactor
forspill
Suicide Squad: Kill the Justice League

Suicide Squad: Kill the Justice League - Et flakkende lys i Arkhams overveldende skygge

Vil Rocksteadys nye kooperative plyndringsskytespill eliminere konkurrentene eller ødelegge Arkham-studioets rykte? Vi reiste til London for å prøve det kommende superheltspillet i åpen verden.

Abonner på vårt nyhetsbrev her!

* Påkrevd felt
HQ

Metropolis ligger i ruiner. Den vanligvis så travle byen er uhyggelig stille, og de fleste av innbyggerne er blitt forvandlet til askegrå statuer. Som om ikke det var ille nok, får de få gjenlevende heller ikke mye hjelp, for byens vanlige beskyttere, Justice League, er blitt hjernevasket av superskurken Braniac. Situasjonen er så dyster og tragisk at selv Batman kan ha problemer med å finne et passende tragisk uttrykk.

Våre fire antihelter fra The Suicide Squad bryr seg imidlertid ikke det minste. De er kanskje her for å redde byen - ved å drepe Braniac og Justice League - men de kunne ikke brydd seg mindre om byens innbyggere. De er løslatt fra fengselet av den effektive, men kyniske Amanda Waller og ser på den tragiske situasjonen som en berg- og dalbane av død og ødeleggelse, og når de kort tid etter ankomsten blir angrepet av en gruppe blodtørstige romvesener, flyr replikker og replikker nesten like fort som kuler - og med overraskende treffsikkerhet.

HQ

Suicide Squad: Kill the Justice League gjør et eksplosivt førsteinntrykk. Det ser virkelig spektakulært ut å se King Shark hamre knyttnevene i bakken og sende forsvarsløse fiender opp i luften før de fylles med bly. Eller se Captain Boomerang kaste bumerangen sin og tilsynelatende bomme, for så å dukke opp bak det intetanende romvesenet i neste øyeblikk med en eksplosiv overraskelse. Og ikke nok med det, spillet er også fantastisk. Kontrollene er stramme og presise, og selv om skjermen til tider flyter over av brukergrensesnittindikatorer, fiender, eksplosjoner og lyseffekter, har vår PlayStation 5 ingen problemer med å henge med denne desemberdagen i London da vi prøvde Rocksteadys etterlengtede AAA-spill.

Dette er en annonse:

Men selv om inntrykket stort sett er positivt, henger det en skygge over Metropolis som er langt mer truende enn sci-fi-monstrene som sakte river byen i stykker i horisonten.

Suicide Squad: Kill the Justice League
Metropolis har sett bedre dager, men heltene våre ser ikke ut til å bry seg om det.

Vi snakker selvfølgelig om Batman, og spesielt Arkham-spillene. Trilogien består av noen av de beste superheltspillene. Ja, kanskje noen av de beste actionspillene noensinne, og det omhyggelige designet, det rytmiske kampsystemet og den uovertrufne presentasjonen sementerte Rocksteadys rykte som en av de beste AAA-utviklerne. Det britiske studioet har all grunn til å være stolte av sitt tidligere arbeid, og det ser det ut til at de er. Den lille delen av kontoret deres som forhåndsvisningen vår finner sted i, er som en lett narsissistisk Bat Cave fylt med figurer av Dark Knight, et veggmaleri av Joker, og til og med en plakat fra Arkham City plastret med så mange autografer at det må være en referanse til det spillets beryktede GOTY-utgave.

Men suksessen har også en bakside. Helt siden lanseringen i 2020 har sammenligninger med Arkham-spillene, på godt og vondt, preget mottakelsen av Suicide Squad: Kill the Justice League. Live service-tittelen utspiller seg i samme univers som den eksepsjonelle trilogien, men spillene er langt fra hverandre når det gjelder design. Allerede før lansering har dette gjort det vanskelig å styre forventningene, og det var nok hovedårsaken til at spillet måtte gå i dekning etter den kritiserte presentasjonen på PlayStations State of Play i februar i fjor.

Dette er en annonse:

Ut fra de drøye fire timene jeg tilbrakte med Suicide Squad, der jeg spilte sammen med to nederlandske spilljournalister og en av spillets miljødesignere, er jeg ikke overbevist om at spillet kommer til å overgå eller måle seg med utviklerens tidligere forsøk. Men det er også et høyt mål, og bedømt ut fra sine egne meritter er spillet svært lovende.

Suicide Squad: Kill the Justice LeagueSuicide Squad: Kill the Justice League

Eventyret begynner på The Justice League Museum, som senere skal tjene som base for våre operasjoner. Museet er bare ett av mange eksempler på at det lyse og futuristiske Metropolis er et helt annet sted enn det regnvåte og dystre Arkham, forklarer spillregissør Alex Rydby. "Hovedforskjellen mellom Metropolis og Gotham er en visuell stilforskjell, men det er også mer håp i Metropolis. Metropolis er et lysere sted. Eller var et lysere sted før Braniac ødela det. Men du kan fortsatt se at Metropolis på en måte omfavnet disse heltene, du kan se statuer av Superman, plakater av Wonder Woman. Men Gotham feiret egentlig aldri Batman. Han var i skyggen, mens i Metropolis er alt ute i lyset."

Ikke overraskende ignorerer våre antihelter grunnregelen for alle museer - se, men ikke røre - og låner fra utstillingene en rekke smarte dingser som gjør at de kan komme seg rundt på en effektiv måte - en god idé ettersom det kan oppstå forsinkelser i kollektivtrafikken på grunn av den nesten totale ødeleggelsen av byen. Bevegelse er den første hyggelige overraskelsen i Suicide Squad, ettersom hver karakter har sin egen unike og tilfredsstillende måte å bevege seg gjennom Metropolis' ruvende bylandskap på. Deadshot bruker en jetpack, King Shark svømmer morsomt nok gjennom luften, mens Captain Boomerang, som tidligere nevnt, teleporterer seg til bumerangen sin. Harley Quinn er nok den som beveger seg mest likt det vi kjenner fra Arkham-spillene. Med en gripekrok svinger hun seg fra bygninger eller den lille dronen som følger henne overalt. Uansett hvilken figur du velger, har du muligheten til å bevege deg lynraskt i alle retninger, og timing av hopp eller landinger gir deg en ekstra boost.

Suicide Squad: Kill the Justice LeagueSuicide Squad: Kill the Justice LeagueSuicide Squad: Kill the Justice League
Hver figur har sin egen unike måte å bevege seg rundt i byen på.

Den raske bevegelsen er nøkkelen til spillets design. Mens fiendene i Arkham-spillene danset rundt Batman, foretrekker de lilla og (så langt) ganske identiske romvesenene som beleirer Metropolis å angripe på avstand. Du må hele tiden være i bevegelse for å unngå skuddene deres og komme nær nok til å gjøre skade selv. Å bare holde avtrekkeren nede er sjelden effektivt - i hvert fall ikke med de første våpnene våre. De aller fleste fiender har en eller annen form for skjold eller er motstandsdyktige mot visse typer ammunisjon, så det er ofte nødvendig å svekke dem først med et nærkampangrep eller en spesifikk statuseffekt for å kunne gjøre nevneverdig skade. Dette gjør kampsystemet til en hektisk affære - ikke ulikt det vi kjenner fra andre plyndringsskytespill.

Til å begynne med er det faktisk selve bevegelsen - og de såkalte Traversal Attacks - som er vårt sterkeste våpen. Rydby forklarer at dette er et bevisst designvalg, ettersom utvikleren ønsker at spilleren skal mestre den viktige bevegelsen før nye systemer introduseres. "Etter hvert som du kommer deg gjennom spillet, begynner karakterene dine å utvikle seg, både med talentene og utstyret ditt, men også hvordan du kombinerer traversering med skyting og nærkamp. Vi introduserer andre fiendetyper, noe som betyr at du må begynne å tenke på hvordan du bruker traversering for å omgå deres fordeler og ulemper, og vi introduserer forskjellige oppdragstyper som betyr at du må tenke på hvordan du bruker traversering på forskjellige måter."

Suicide Squad: Kill the Justice LeagueSuicide Squad: Kill the Justice League

Progresjon gjennom plyndring og nivåer er åpenbart nøkkelen i live service-titler, der spillerne forventes å bli værende lenge etter at rulleteksten har rullet. Men Rocksteady klarer også å sette heltens utvikling i sammenheng med spillets historie. Bare minutter etter den første skuddvekslingen i Metropolis' ødelagte gater dukker Green Lantern opp og låser oss inne med en magisk lenke - et ydmykende scenario for heltene våre, som bare har fått smake på noen få minutters frihet etter å ha blitt løslatt fra høysikkerhetsfengselet Arkham Asylum. Noen timer senere møter vi en annen av Justice League sine falne helter, The Flash. Vi får nå muligheten til å slå tilbake, men den lynraske helten har ingen problemer med å unngå angrepene våre. Det er ikke før helt mot slutten av forhåndsvisningen at vi endelig møter en fallen helt på like vilkår - men vi vil ikke avsløre deres identitet og skjebne her.

At vi går fra å være boksesekker til å kunne ta opp kampen mot den nesten uovervinnelige Justice League på så kort tid, skyldes ikke bare at Rocksteady lot oss hoppe over deler av historien under forhåndsvisningen. Det er også takket være de nye våpnene våre. I langt større grad enn det noe visne ferdighetstreet er det våpnene som gjør oss sterkere og utvider våre taktiske muligheter. I tillegg til våpnenes utallige attributter kan vi også legge til såkalte Afflictions ved å besøke en viss skurk med grønne tommelfingre i basen vår. Under forhåndsvisningen fikk vi prøve Deep Freeze, som i tillegg til å gjøre fiender ubevegelige også gjør dem ekstra sårbare for skudd og fall fra store høyder. På den annen side gjør nærkampangrepene våre nesten ingen skade på frosne fiender. Slike evner åpner selvsagt for kombinasjonsangrep og taktisk spill, men det er ikke dermed sagt at Suicide Squad nødvendigvis innbyr til harmonisk samarbeid.

Våre fire antihelter er like mye rivaler som venner. I løpet av hvert oppdrag får du poeng for dine prestasjoner, og til slutt kåres en vinner av runden. Designet er fornuftig, men det blir fort litt pinlig for undertegnede, ettersom mine nederlandske kolleger klarer å overgå meg grundig. Et bytte fra Deadshot til Captain Boomerang gjør imidlertid underverker, og selv om det ikke er helt nok til å sikre meg førsteplassen i den interne rangeringen, overbeviser det meg om at de fire karakterene er veldig forskjellige - noe Warner Bros. Montreals Gotham Knights aldri helt klarte å få til.

Suicide Squad: Kill the Justice League
Du kjemper ikke bare mot romvesener og hjernevaskede superhelter, men også blant de fire antiheltene selv.

Mitt inntrykk av Suicide Squad så langt har vært ganske positivt, men jeg spilte også under optimale forhold med tre andre personer, hvorav en kunne fungere som lagleder og veilede oss andre. Jeg tipper at mange kommer til å spille spillet alene, noe Rocksteady har tatt høyde for. I tillegg til å annonsere en kommende offline-modus på The Game Awards, forteller Rydby at det er to unike mekanikker som kun er tilgjengelige i singleplayer. Den ene kalles Combat Flair, som belønner deg for en variert spillestil. Den andre mekanikken er knyttet til historien og gir deg insentiver til å bytte mellom karakterene. "Hvis du spiller alene, vil det være en narrativ sammenheng, for eksempel når du rekrutterer Penguin og spiller det oppdraget alene, er Boomerang kjempeglad for det oppdraget. Han tenker: "Jeg har jobbet med Penguin før, jeg gleder meg til å treffe ham, han kommer til å huske meg". Og Penguin husker ham selvfølgelig ikke - stakkars fyr. Men likevel, når du er oppspilt, er karakteren din sterkere, og du får bedre belønning."

Kanskje er solospill også en måte for spillerne å få litt pusterom på, for min tid med Suicide Squad føltes til tider ganske hektisk. På spørsmål om dette peker Rydby på sideoppdrag og Riddler Challenges (en serie med skjulte gåter som også fantes i Arkham-trilogien) som en måte for spilleren å kontrollere tempoet på. Men det ene sideoppdraget jeg prøvde, gikk ut på å sprenge romvesener med flyvende pansrede kjøretøy, og da jeg på et tidspunkt stoppet opp for å prøve meg på en Riddler-utfordring, startet plutselig en 30-sekunders tidtaker. En av medspillerne mine hadde aktivert et oppdrag, og hvis du ikke kommer deg til markøren før tiden er ute, vil du få et eksplosivt endelikt takket være et halsbånd som Amanda Waller har installert for å kontrollere det uregjerlige teamet. Suicide Squad senker sjelden tempoet, noe som får meg til å bekymre meg for om det vil gå tom for krefter etter hvert.

Suicide Squad: Kill the Justice League
Det mangler litt liv i mellomsekvensene, men det er selvsagt ikke så lett når nesten alle NPC-er er forvandlet til aske og bare superhelter og skurker befolker Metropolis' gater.

Det viktigste poenget for solospillere er nok likevel historien og atmosfæren. Da jeg snakket med andre spilljournalister og innholdsskapere, var det delte meninger om spillets kvalitet, men en ting som gikk igjen, var begeistringen for historien. Personlig deler jeg ikke helt dette inntrykket. Flere av mellomsekvensene virket stive og utleverende, og det var påfallende hvor mange ganger superhelter og/eller skurker som dukket opp fra ingensteds i løpet av min begrensede forhåndsvisning i et forsøk på å skape kunstig liv i de ganske kjedelige hendelsene. Det er kanskje talende at den morsomste scenen under forhåndsvisningen utelukkende består av lyd, da heltene våre blir låst inne i en mørk container og opplever flere morsomme eskapader før de slipper ut.

På den annen side er samspillet mellom våre fire umake helter ganske underholdende. Dialogen deres fremkaller mer latter enn avfeiende fnys (noe som er en sjeldenhet i disse dager), og det virker som om det er mer dybde enn man først skulle tro bak deres ironiske og lett psykopatiske ytre. Samspillet mellom karakterene er også det spillregissør Rydby legger vekt på når han blir spurt om historien. "Når du setter sammen den gjengen, da får du den magiske følelsen av at de kan spille hverandre gode, ikke bare i mellomsekvenser, men også i spillet. Det var det vi virkelig likte med å lage historien. Samspillet mellom dem er så fint, og det er verdt å fremheve all ansiktsgjengivelsen vi fikk fra de fantastiske skuespillerne våre. Det er så bra. I mange scener er det ingen som snakker, men du kan se reaksjonene deres, og det kunne vi ikke ha gjort med bare ett perspektiv."

Suicide Squad: Kill the Justice LeagueSuicide Squad: Kill the Justice League

Etter fire timer med Suicide Squad: Kill the Justice League sitter jeg igjen med nesten like mange spørsmål som det er Riddler-troféer spredt utover det enorme kartet. Er variasjonen god nok i det lange løp? Har Rocksteady funnet den rette balansen mellom offline- og onlinespill? Klarer spillets sentrale spillsyklus å utvikle seg underveis? Jeg er ganske optimistisk med tanke på at de fleste svarene vil være positive, men det største spørsmålet - hva historien faktisk ender med - tør jeg ikke spå om. Suicide Squad kan vel ikke drepe Justice League, eller hva? Men hvis de gjør det, og spesielt hvis de klarer å begrave Batman selv, vil det være ganske passende, for det virker tydelig at Rocksteady prøver å unnslippe den ikoniske heltens skremmende skygge med dette spillet. Vi får se om de lykkes 2. februar, når Suicide Squad: Kill the Justice League lanseres til PlayStation 5, Xbox Series S/X og PC.

HQ

Relaterte tekster



Loading next content