Cookie

Gamereactor bruker cookies slik at du kan browse nettsiden vår best mulig. Hvis du fortsetter antar vi at du er fornøyd med vår cookies policy.

Norsk
Gamereactor
forspill
The Chronicles of Riddick: Assault on Dark Athena

The Chronicles of Riddick: Assault on Dark Athena

Richard B. Riddick er tilbake nok en gang. Carl Thomas har spilt seg gjennom en tidlig kode av hans nyeste eventyr, og forteller alt...

Abonner på vårt nyhetsbrev her!

* Påkrevd felt
HQ

Eventyet om Richard B. Riddick begynte i kultfilmen Pitch Black fra år 2000. På vei til en isolert fengselcelle blir fraktromskipet Riddick befinner seg i truffet av et meteorregn. Romskipet, med en håndfull andre passasjerer krasjlander på en gold og øde ørkenplanet, som ikke er så øde likevel, når mørket faller på. Filmen hadde et forholdsvis lavt budsjett, men introduserte oss for et spennende univers og en lovende actionhelt som vi skulle få se mer av.

Til oppfølgeren, The Chronicles of Riddick, fikk regissør David Twohy mye mer penger å rutte med, men resultatet ble overdrevet, overpompøst og fjollete. Forsøket på opphøye Riddick fra en kultstjerne til den nye store actionhelten på det hvite lerretet, endte i et gigantisk mageplask. Filmen floppet, og den tredjefilmen eksisterer kun i hodet til Vin Disel og regissør Twohy.

Men spill-eventyret til Riddick har vært en mye lykkeligere historie. Da The Chronicles of Riddick: Escape from Butcher Bay kom i 2004, var det bare Halo: Combat Evolved som kunne overgå Starbreezes actionspill på Xbox. Det var en lekker og vellykket sjangermiks med en fantastisk atmosfære, og ikke minst beviste den svenske utvikleren at spill basert på film ikke nødvendigvis må bli søppel. Og etter å ha spilt meg gjennom en tidlig kode av oppfølgeren Assault on Dark Athena kan jeg konstatere at svenskene ikke har glemt gamle kunstner. Det er nemlig ikke søppel dette her heller. Langt ifra.

Riddick befinner seg denne gangen ombord på fangeskipet Dark Athena. Fylt av vakter, dusørjegere og innsatte, befinner Riddick seg i midten, uten noen allierte. Ingen å svare til, ingen å ta hensyn til. Der han trives best.

Dette er en annonse:

Mørket er din nærmeste venn ombord på dette fangeskipet. For Riddicks farligste egenskap er ikke at han kan drepe deg før du rekker å se livet passere i revy. Det er at han kan se i mørket med sine lysfølsomme øyne.

Jeg sitter i en mørk krok og ser på de tre vaktene som patruljerer rundt i lasterommet. Observerer dem. Memoriserer rutene. Når den ene er utenfor synsvidde for de to andre, da slår jeg til. Raskt og lydløst sniker jeg meg opp bak vakten, og glir en kniv inn mellom fjerde og femte ribben, og inn i hjertet. Liket drar jeg med meg tilbake til min mørke krok, mens jeg venter på neste bytte. Jeg er en jeger. Jeg jakter på mennesker.

Denne delen av spillet føles som en mørk og brutal versjon av Splinter Cell. I stedet for å hente ut informasjon eller et gissel bevæpnet med en bedøvelsespistol, og med en skrikende moralens vokter i øret, har jeg her kun min egen agenda. Og bevæpnet med en skarp hårnål begynner det hele som en voldsom affære.

Men etter å ha spilt som en Sam Fisher fra helvete en stund, får jeg tak i et skytevåpen, og spillet endrer litt karakter. Det blir betraktelig mer action-orientert, uten at det blir Halo av den grunn. Senere jeg skal slåss mot innsatte med kniver og køller, i intense nærkamper. Til sammen gjør dette Assault on Dark Athena til en variert actionopplevelse, som føles ekstremt lekkert skrudd sammen.

Dette er en annonse:

Når det gjelder onlinebiten, så får vi en rekke velkjente moduser, som Capture the Flag og Deathmatch, men det mest interessante på denne fronten er den modusen som heter Pitch Black. På en helt mørk bane skal seks spillere jakte ned og drepe den syvende spilleren, Riddick. Riddick har fordelen av å kunne se i mørket, mens vaktene kun har en lommelykt hver. Det føltes litt kjedelig i starten, inntil jeg forsto hvordan man måtte spille som Riddick. Observere de andre spillerne. Unngå kjeglene fra lommelyktene. Følge dem fra avstand. Helt til anledningen byr seg. Da må man slå til. Som en slange. Som et lynnedslag. Også trekke seg tilbake i skyggene igjen. Intenst og morsomt.

Noen steder ser jeg at dette ikke er en helt ny produksjon. Starbreeze har bygget videre på det gamle prosjektet, og det skinner av og til gjennom. Enkelte animasjoner og teksturer føles gamle, men det utgjør aldri noe reelt problem. Disse delene kunne imidlertid godt fått litt mer oppmerksomhet før lansering.

Riddick er mørkt, brutalt, blodig og beinhardt. Variert action, som byr på snikieri, gjengslagsmål og action i stor skala.

The Chronicles of Riddick: Assault on Dark Athena
The Chronicles of Riddick: Assault on Dark Athena
The Chronicles of Riddick: Assault on Dark Athena
The Chronicles of Riddick: Assault on Dark Athena
The Chronicles of Riddick: Assault on Dark Athena
The Chronicles of Riddick: Assault on Dark Athena
The Chronicles of Riddick: Assault on Dark Athena
The Chronicles of Riddick: Assault on Dark Athena
The Chronicles of Riddick: Assault on Dark Athena
The Chronicles of Riddick: Assault on Dark Athena
The Chronicles of Riddick: Assault on Dark Athena
The Chronicles of Riddick: Assault on Dark Athena
The Chronicles of Riddick: Assault on Dark Athena
The Chronicles of Riddick: Assault on Dark Athena

Relaterte tekster



Loading next content