Kina. Hellas. Hønefoss. Da Skyrim ble lansert for fem år siden hadde jeg reist mange steder, men ingenting kunne måle seg med den iskalde provinsen i Tamriel. Hvor Kina hadde store murer, tilbød Skyrim meg en åpen verden å utforske. Hvor Hellas hadde helter og legender, gav Skyrim meg muligheten til å være disse selv. Hvor Hønefoss hadde fosser og høns, hadde Skyrim drager.
Kveldssolen glimrer mellom tretoppene i skogen rundt Riverwood. Lett snø daler ned på den lille landsbyen i utkanten av Whiterun, og jeg får nesten dårlig samvittighet idet jeg stjeler alt av verdi fra liket til Alvor, byens smed. En illsint vampyr drepte ham mens jeg slappet av på en benk med en bok om en småkåt argonian spekket av åpenbare metaforer. En velplassert pil tok knekken på blodsugeren, men ikke før Alvor hadde smidd sin siste iron dagger. Jaja, han hadde nøkkelen til pengeskapet sitt i lommen. Det kunne vært verre.
Øyeblikk som dette er, som tidligere, det Skyrim handler om. Det er en levende, pustende verden som ikke er opptatt av målet, men reisen. Opplevelsen.
Skyrim har alltid vært et helt nydelig spill. Denne oppussede utgaven bygger videre på dette, og detaljene har aldri vært mer imponerende og mangfoldige. Enten det er snakk om måne eller sol, så setter de forbedrede effektene virkelig Skyrim i et nytt lys. På dagtid presser solstråler seg mellom bladene og grenene, og når natten senker seg reflekteres måneskinnet på den mørke vannskorpen.
Det femte kapittelet i The Elder Scrolls-serien var kanskje ikke alltid fullt så pent hvis man så på ting individuelt, som en tekstur her eller en plante der, men når man så på verdenen som en helhet var det intet annet enn vakkert. Slik er det ennå. Elvene glitrer mens de ormer seg gjennom skog og mark, tykk dis legger seg som et hvitt laken over innsjøer, små maur kryper inn og ut av tømmerstokker og røde blader faller fra de høstpregede trærne som gror røttene dypt under frosten på bakken for å overleve den bitre kulden.
Når jeg er i ferd med å klatre opp et nytt fjell og et vindpust blåser et tynt lag med hvitt pudder utfor en klippekant ved siden av meg, og musikken stiger i bakgrunnen mens jeg ser utover de enorme slettene, de dype skogene og de tåkefulle fjellene som omkranser meg, da er det ingen tvil. Skyrim er verdens vakreste spill.
Det er dog ikke bare utseendet som har blitt oppgradert i denne utgaven. De lange, smertefulle lastetidene man måtte oppleve hver eneste gang man gikk ut og inn en dør, er nesten helt borte. Dette gjør det nå til en sømløs og behagelig opplevelse å stikke innom flere butikker på leting etter den siste ingrediensen du trengte til å lage den kjærlighetsdrikken.
Den aller største nyheten er likevel inkluderingen av mods på konsollversjonene, og spark meg i rumpa og kall meg Miraak, om ikke dette var verdt ventetiden! Jeg har allerede kanalisert Kratos og drept alle innbyggerne i Markarth med Blades of Chaos sammen med min trofaste tiger, Ser Pounce-a-lot, og jeg har tatt i bruk Den Ene Ringen fra Ringenes Herre, blitt usynlig, stjålet klærne til Greybeards og deretter sett på mens den ærefulle Arngeir og vennene hans har løpt panisk rundt i undertøy.
Mods fungerer med andre ord veldig bra på konsoll, og hele systemet er meget oversiktlig og ryddig. Dette vil definitivt gi Skyrim, som allerede er et stort spill, mye mer levetid på konsoll. Det eneste negative jeg kan dra frem, er at ikke alle mods er tilgjengelige på Xbox One, og enda færre på PS4.
Jeg har ikke tenkt å legge ut om historie, spillbarhet og andre mekanikker, da ingenting av dette har blitt endret på, og er det samme som i originalutgaven. Og helt ærlig, det trengte ikke å bli endret på heller.
Dette spillet renner over av atmosfære og suger meg rett inn, akkurat som før. Det er en knusktørr svamp, og jeg er en enslig, liten regndråpe. Skyrim var (ifølge meg) verdens beste rollespill da det ble sluppet for fem år siden, og vet du hva? Det er det ennå.
• Les også vår fyldigere anmeldelse fra 2011