Snart slippes The Secret World til massene, og Funcom har begitt seg ut på et veldig ambisiøst prosjekt. Spillet skal oppfylle kravene til rutinerte MMO-spillere samtidig som det skal vekke interessen til de som foreløpig har latt sjangeren ligge i ro. For å vise frem nye godsaker til en sulten spillpresse, inviterte Funcom oss til Lysaker i Oslo.
I The Secret World kan man velge å spille som medlem av én av tre fraksjoner. Disse består av Illuminati, Templars og Dragon, og alle tre har sin egen stil. Alle fraksjonene samarbeider i kampen mot en felles fiende, men til tross for dette foregår det likevel et spill bak fasaden. Smil og lovord over bordet, mens ladde pistoler er trukket på undersiden, er måten Funcom beskriver forholdet. Det er med andre ord duket for mange sabotasjeoppdrag hvor lav profil er nøkkelen til suksess. Alle tre har ulike historier, så for å få sett det hele og fulle bildet må spilleren gjennomføre The Secret World tre ganger - en for hver fraksjon.
Dette er første gang vi får spille historiemodusen til Illuminati. De hadde sitt opphav i Egypt for flere tusen år siden, og de har fortsatt sterke bånd til det nord-afrikanske landet. Likevel er det på den andre siden av kloden, i New York, man finner hovedkvarteret deres. De er den desidert mest ambisiøse fraksjonen, og de skyr ingen midler for å oppnå sine mål. Illuminati skryter av å ha aksjer i Helvete og uheldige bilder av engler - alt for å gå seirende ut av maktkampen. Det er altså som et medlem av dette brorskapet jeg skulle få teste mine MMO-ferdigheter.
Etter å ha valgt figur, får vi en kort oppsummering av den sisten ukens hendelser. Du har blitt utvalgt, og en merkelig kraft besitter plutselig kroppen din. Du tråkker rundt i leiligheten mens du stadig blir flinkere til å mestre dine nye evner. Ved ukeslutt blir du oppsøkt av et Illuminati-medlem som sender deg ut på ditt første oppdrag. Oppdraget starter med at du må ut for å finne Illuminatis tilholdssted i New York ved å løse små oppgaver som viser deg veien. Løsningene leder deg ned i undergrunnen, og sammen med en gjeng og en hagle baner dere vei blant monstre og udøde. I enden av tunnelen finner du til slutt hovedkvarteret, og du har gjort deg fortjent til å bli medlem av Illuminati.
Herfra hopper vi et godt stykke i historien og fortsetter eventyret i Afrika, nærmere bestemt Egypt. Jeg oppsøker neste oppdragsgiver som sender meg ut for å sanke mat, vann og drivstoff. I The Secret World kan man velge mellom tre forskjellige oppdragstyper. De er merket med rødt, gult og grønt, og de innebærer henholdsvis action, sabotasje og gåteløsing. Oppdraget mitt løses best ved å snike seg rundt, men jeg blir stadig oppdaget og blir nødt til å teste noen av de utallige våpenkombinasjonene.
De er riktig nok ikke uendelige, men det tar veldig mange timer å få prøvd alle sammen. Våpensystemet med syv aktive og syv passive egenskaper er spennende og kan fort stjele mye tid. Det er nemlig vanedannende å lete etter de rette kombinasjonene for å få mer liv av å bruke sleggen, eller bygge opp de andre egenskapene ved å fyre av en geværsalve. Dette kalles synergier og er et veldig viktig element å mestre for å ha en stødig progresjon. Det er ikke bare mellom de aktive og passive egenskapene det finnes synergier, men også mellom de ulike våpnene. Til enhver tid kan du bære to våpen, og angrepene kan kombineres slik at de to våpentypene utfyller hverandre på best mulig måte. Hvis et sverd gir deg 100 XP ved vanlig angrep og det dobbelte ved å angripe en svimeslått fiende, bør du også ha et våpen som er i stand til å svimeslå.
Designeren Joel Bylos bruker et par minutter på å forklare oss noen praktiske sider ved spillet. Det er nesten nødvendig ettersom tutorial er det siste som blir laget i en spillproduksjon. Etter å ha satt sammen en våpenkombinasjon kan man lagre den med ønsket navn, og legge snarveien på skjermen slik at du raskt kan bytte etter behov. The Secret World har også en fiktiv nettleser innad i spillet. Denne kommer til nytte i de grønne oppdragene, hvor man ofte er avhengig av Google og Wikipedia for å finne svarene. Joel forsikrer oss om at man også kan bruke Youtube, slik at man kan se på videoer av dyr som gjør sprøe ting.
Å navigere rundt i brettene er en pussig affære, og grunnen til dette er at kartene er turistkart som man i den virkelige verden får utdelt på hotellet i utlandet. Alle som har vært på tur vet at disse ikke alltid er like nøyaktige, men jeg møtte ingen problemer i løpet av mine timer med spillet.
Det første som slår meg der jeg vandrer rundt i New Yorks gater er hvor pent og ekte spillet føles. Spillet er preget av tegnet realisme. Figurene og klærne er overdrevent tegnet (med positivt fortegn), mens bygninger, trær og natur er mer fotorealistisk. Jeg stoppet mange ganger for å kikke opp veggene på mursteinsbygg i New York, eller bare beundre den vakre himmelen i Egypt der grønne trær svaiet i vinden i den blårøde ørkenskumringen. En Funcom-ansatt stoppet ved stasjonen min for å spørre hva jeg drev med, så jeg måtte innrømme at jeg beundret omgivelsene - ikke særlig hardcore.
I en samtale med hovedutvikler Martin Bruusgaard får jeg vite at selv om de ikke kan love spillerne en tur til Norge, vil vi få se norsk skog i brettene som utspiller seg i Transylvania. Nasjonalromantikeren i meg nikket anerkjennende som å si at det var helt på sin plass. Det vi fikk se av bilder fra Transylvania var ikke det typisk trollske som alle forbinder med Norge, men heller en følelse av Telemark og 'gutta på skauen'. Med norske utviklere bak spakene virker det som om de norske klisjeene uteblir, og det kan jeg sette pris på.
Bruusgaard går også litt nærmere inn på PvP, og det er med et hemmelighetsfullt smil han forteller at koden Stonehenge er knekt i spillet - man vet nå hvordan man skal utnytte den gamle steinkonstruksjonen, og det gir grobunn for maktkamper som foregår på tvers av servere. I stedet for å røpe mer fortelle han i stedet om hvordan PvP for første gang er bygd opp av at tre fraksjoner møtes for å kjempe om ett område. Dette åpner for at to fraksjoner kan jobbe sammen mot den tredje, og når den er nedkjempet starter stridigheten mellom de to som står igjen - for det er kun én fraksjon som kan kontrollere området.
Til slutt fikk vi bryne oss på litt Dungeon. Selvfølgelig var det ingen som gjerne ville være Tank, så Funcoms representant skar gjennom og tvang en stakkars svenske til å ta oppgaven. Noen må jo byrdes med å være litt tregere slik at de kan tåle mer juling og gjøre mer skade, så hvorfor ikke søta bror. Med et lag bestående av fire spillere slåss vi oss forbi den ene bossen etter den andre. Når vi opplyses om vanskelighetsgraden, er det en tanke som kommer snikende inn mellom hodetelefonene - dette er tilgjengelig og morsomt. The Secret World er et MMO, med alt det måtte innebære, men det er likevel såpass åpent for nye spillere at selv en nybegynner vil kunne finne seg til rette. Spillskjermen, menyene og hjulet med egenskaper er designet slik at man skal kunne spille spillet uten å ha masse kunnskap om sjangeren.
Når det er sagt må det også nevnes at det ble en beintøff kamp mot den siste bossen i Anch, en av to Dungeons vi fikk prøve. Vi ble advart på forhånd om at få hadde overvunnet den, og da vår svenske Tank måtte stikke for å rekke et fly ble vi ganske tannløse i kampen mot det overdimensjonerte monsteret. Derfor var det kjekt å ha med en som kunne jukse oss gjennom slik at vi fikk se gangen i kampene. Anch er en real utfordring - selv for de som har laget spillet, så selv de mest innbitte spillerne skal få nok å bryne seg på.
Avslutningsvis snakker jeg med Martin Bruusgaard, og sammen setter vi fingeren årsaken til at jeg har hatt det så gøy. The Secret World appellerer på flere områder. Det har en moderne setting, og jeg synes det er enklere å identifisere meg med dagens mann til fordel for orker, troll, alver og dverger. De ulike fraksjonene tjener flere mål, både fordi de har ulike ideologier og fremgangsmåter, samtidig som at de tre kjemper like mye innbyrdes som de samarbeider mot ondskapen. Særlig Illuminati vekker interessen i mitt konspirasjonshjerte, og jeg gleder meg til å legge flere av de veldig mange bitene i det store puslespillet til Funcom.