Tidlige inntrykk: klassiske eventyrere bør høre Call of the Elder Gods

Det har gått mer enn fem år siden Out of the Blue ga ut Call of the Sea, og enda mer tid har gått i universet siden Norahs tur til den avsidesliggende øya midt i Stillehavet. Call of the Elder Gods er ikke ute ennå, men etter å ha fått sjansen til å gå gjennom de tre første kapitlene - pluss prologen - blir det tydelig at det ønsker å etablere seg som en skikkelig fortsettelse til den opprinnelige historien, samtidig som det skaper nok spenning og fyller noen tomrom til å være fornøyelig for dem som vil gjøre dette til sitt første puslespillorienterte eldritch rodeo. Så spørsmålet er ikke hva Call of the Elder Gods er, men snarere på hvilke måter det kan overraske oss.

I motsetning til Call of the Sea og den The Lost World-inspirerte øya, virker Call of the Elder Gods fast bestemt på å forvalte et større basseng av nye, men likevel forventede atmosfærer; en americana-pastisj av elementer ispedd en noir-aktig fortellerstil, alt sammen i en pittoresk verden av gigantiske herregårder med skjulte dører, forbannede huler med portaler til templer som for lengst er glemt, og den typen konspirasjoner du kan forvente fra et hemmelig selskap midt under den kalde krigen. Ryggraden i Call of the Sea er fortsatt der, men det hele føles større, utvidet og litt mindre fokusert i stedet for det som først føles som en eventyrfilm i Jakten på den forsvunne skatten-stil, men som raskt former seg til noe som ligner mer på det du ville funnet i en Call of Cthulhu-kampanje. Inspirasjonen fra Lovecrafts verk er fortsatt tydelig og gitt (et av karakternavnene og en stor del av grunnfortellingen er hentet fra The Shadow out of Time, et faktum Steam-butikkens side stolt anerkjenner), men ting som hovedpersonens frem og tilbake eller den generelle rytmen og strukturen føles som noe du kunne fått ut av å oppleve TTRPG, bare med mindre interaktivitet og nå er det realisert i 3D-landskap ... og for noen landskap det er.

Dette er et usedvanlig vakkert spill, en vakker samling av miljøer som gir form til en verden som bare byr på mer og mer jo lenger du dykker ned i den. Den tegneserieaktige 3D-stilen åpner opp for herlige scenarier, med akkurat nok detaljer til å lure deg til å se mer enn det er, uten at det føles anmassende. Å hoppe fra sted til sted føles ikke like forstyrrende når du kan bruke så mye tid på å gruble over bibliotekvegger og beundre hvordan lyset siver inn og ut av hulene. Det er noen rom som helt klart er ment å være midtpunkter for innlasting av ressurser, og som sådan er det her de fleste av bildedypene finnes, men disse tilfellene er praktisk talt isolerte og bare merkbare på grunn av spillets lineære natur. Selv da må du sannsynligvis gå frem og tilbake for noen av dem, men likevel er de få og langt mellom. Likevel, disse vakre utsiktene, og de er vakre, er ingenting hvis de ikke inneholder gåter som er verdt å interagere med, og det aspektet er langt mer gjenkjennelig.

De første par timene er en virkelig tilbakevending til formen, hvis du noen gang har ønsket deg mer Call of the Sea? I så måte er Call of the Elder Gods akkurat det. Følelsen av et pek-og-klikk-eventyr i et mer lineært og åpent rom er like til stede; notatboken og kunnskapen din i stedet for det som ville vært gjenstandsvelgerskjermen, og et stort, stort fokus på miljøgåter som spenner fra gåter i stil med hemmelige bokser til problemer som strekker seg over enorme forekomster eller flere rom. Kapittel 3s gåte er så langt den som skiller seg ut på alle de beste måtene, et langstrakt problem med flere lag som fokuserer på etterforskningssiden av ting sammenlignet med de tidligere interaksjonsfokuserte, som alle tvang meg til å tenke gjennom ting, men som også føltes behersket. Det føltes ganske lett å komme i forkant av hva spillet forventet av deg, noe som gjør at noen replikker som sier fakta du allerede vet, føles overflødige og gjør spillets linearitet til skade for fordypningen. Kapittel 3, derimot, er for det meste et sett med rom og et puslespill som skal løses, og her skinner det gjennom, ikke bare fordi det er vanskelig (i hvert fall for meg og mitt svake, svake sinn), men fordi det føles originalt og som en øvelse i en slags arkeologi og deduksjonsbasert interaksjon med problemløsning. Jeg elsker dette i denne typen spill, og hvis det finnes flere slike gåter i spillet fremover, gleder jeg meg.

Det ville være forsømmelig å ikke rose tilstedeværelsen av hint-systemet, en selvfølge i de fleste moderne puslespill, men det er utført på best mulig måte. Du blir aldri sett ned på for å bruke det, men alltid oppfordret til å tenke selv. Det respekterer deg som spiller, og helt til slutt fungerer det som et ekstra, skikkelig hint som kan hjelpe hjernen din med å sortere tankene og gi deg oppmuntrende ord, en påminnelse om at det ikke er galt å bruke denne typen tilgjengelighetsfunksjon, og at det kan styrke opplevelsen din. Selv om du selv ikke er fan av eller "god" på puslespill, er dette en funksjon som tar imot deg med åpne armer, og jeg kan bare håpe at de som ikke er kjent med sjangeren, benytter seg av den hvis de finner interesse for spillet.

Det føles litt tidlig å felle noen form for dom over Call of the Elder Gods som helhet, og grunnen til at jeg ikke en gang har våget å gå løs på historien er at det føles litt dumt å komme med noen vurderinger uten å ha sett slutten, selv om den holder den samme overordnede 80-tallsfilmtonen. Det jeg derimot er sikker på, er at jeg er optimistisk med tanke på det som kommer. Skulle Call of the Elder Gods holde dette tempoet, kan det ende opp med å bli et virkelig hyggelig, interessant puslespill og en mer enn verdig oppfølger. Selv nå sitter jeg igjen med en søt smak og en takknemlighet for øvelsen i miljø- og gåtedesign, og hvis det har fanget øyet ditt, bør du definitivt ha det i sikte. Bare ikke stirre på det for lenge...

Call of the Elder Gods lanseres 12. mai for PC, Switch 2, PS5 og Xbox Series X/S, og det finnes allerede en demo som dekker spillets første kapittel.