Norsk
forspill
Watch Dogs: Legion

Vi har tilbragt fire timer i Watch Dogs: Legion

Vi fikk tilbringe fire timer i det kommende Watch Dogs: Legion. Her er vårt førsteinntrykk.

Abonner på vårt nyhetsbrev her!

* Påkrevd felt

Du ser på

Preview 10s
Next 10s
Annonser

Da Watch Dogs: Legion ble avslørt under E3 2019 ble jeg både nysgjerrig og en smule bekymret. Spillets løfte om å la deg spille som en hacker i en fullt sammenkoblet by var meget tiltalende. Man må dog ikke glemme at mange var skuffede over de to første installasjonene i denne voksende franchisen. Ubisoft har tidligere klart å forbedre sine forskjellige franchiser ved å lytte til feedbacken fra spillerfellesskapet, så det er kun naturlig at vi alle er klare for å gi Watch Dogs enda en sjanse med Legion i håp om å finne hva vi forventet da IP'en første gang dukket opp i 2012.

Etter en forsinkelse var det endelig på tide for oss å få klørne i spillet og se hva det har å by på, og om det har nok i seg til å forføre både motvillige spillere og de som allerede har funnet seg til rette i serien.

Dette nye eventyret finner sted i en nær fremtid i et litt dystopisk London. Du spiller som Dalton Wolfe, men la deg ikke narre, da han ikke bestemt er hovedpersonen i denne historien. Faktisk er Legions unike sjarm at det ikke er noen hovedperson - men det vender vi tilbake til senere. Det første oppdraget gjenintroduserte oss for noen kjernemekanikker og et par nøkkelkarakterer, som introduserte oss for livet i den britiske hovedstaden samt hovedårsaken til vårt kommende eventyr. Denne gangen er ikke vår overordnede motivasjon så personlig som tidligere. Som vi nevnte tidligere spiller du ikke som én person, men som en hel gruppe, DedSec, et navn som helt sikkert høres kjent ut om du spilte gjennom historiene om Marcus og/eller Aiden.

I Legion er hacker-gruppen blitt falskt beskyldt for å stå bak en rekke terrorangrep og er nå nødt til å avsløre de ansvarlige, en mystisk og faretruende fiende ved navn Zero Day. Utover å beskytte sine truede medlemmer er DedSec nødt til å kjempe mot misbruk fra en stadig mer inntrengende og diktatorisk stat. Det er dog alt jeg vil fortelle om historien, så jeg ikke avslører for mye. Realiseringen av verdenen og manuset bak dens fortelling og karakterer virker å være mye bedre her enn den var i de første to spillene, og jeg er virkelig nysgjerrig på å se hvordan begivenhetene utspiller seg.

Watch Dogs: Legion

Men la oss vende tilbake til dette spillets avgjørende egenskap: å spille som en rekke karakterer, som vi kan verve i det vi bygger et team som er sammensatt av bokstavelig talt hvem som helst i spillet. Det betyr at du kan rekruttere enhver NPC du ønsker, uansett om det er en pensjonert bestemor, en bygningsarbeider, en hjemløs person - hva enn du kan finne i en by så stor som London. Faktisk ville det å kalle dem NPCer være litt feil med tanke på det detaljnivået som eksisterer i hver enkelt av dem. De har alle sine egne liv, sine egne historier, som du vil kunne undersøke via en profil av hver karakter i ctOS AI (et computersystem designet til å styre byen) eller ved å snike seg på dem. Dette skaper en dyp og realistisk verden, og det styrket min vilje til å beskytte friheten for alle jeg møtte på.

Hver potensielle rekrutt åpner opp for en rekke evner og ferdigheter, som defineres ut i fra deres jobb og individuelle evner. Det er dog ikke alene nok å snakke med dem for å inspirere dem til å bli med i gruppen. Når alt kommer til alt, hvorfor skulle noen ved deres fulle fem ønske å være en del av en terroristgruppe som jaktes på av myndighetene? For å få dem til å bli med i din sak må du dykke ned i deres liv, hjelpe dem med deres problemer og vise dem hvor det sanne slaget befinner seg.

Under min økt med spillet startet jeg som et team på fire mann. Overraskende nok var det ikke så vanskelig som jeg hadde trodd å bli knyttet til hver eneste av dem, til tross for at jeg skiftet mellom dem regelmessig - de skilte seg alle ut på deres egen spesielle måte. Være seg om det er takket være variasjonen i stemmeskuespillet, hvor distinkt de oppfører seg når de går på gata, eller hvordan de kjemper. Jeg er ekstremt nysgjerrig på å se hvordan denne følelsen av å være i stand til å rekruttere hvem som helst vil fungere i det endelige spillet. Den demoen jeg fikk spille lot meg ikke møte mange potensielle rekrutter, og jeg kunne heller ikke se mellomsekvenser på nytt for å se om hver NPC opptrådte unikt eller ei.

Watch Dogs: Legion

Ettersom hvert medlem av gruppen har sine egne evner blir du nødt til å regelmessig skifte mellom dem avhengig av det aktuelle oppdraget - Heldigvis er disse overgangene glatte, og lastetidene var minimale da jeg sprang frem og tilbake mellom medlemmene. Med tanke hvor avansert denne sammensetningen var, og det faktum at spillet opprinnelig skulle ha vært utgitt i mars, så ville en dårlig teknisk opptreden ha vært bekymrende.

Hva angår hacking, et aspekt som er felles for alle karakterer: Jeg må innrømme at jeg er litt skuffet. Formelen har ikke helt utviklet seg siden det første spillet, og den klarer ikke å levere en autentisk opplevelse. Jeg innrømmer også at det er en hard nøtt å knekke å finne en god balanse mellom koding og å presentere spilleren for en fremkommelig aktivitet som føles som koding. Dog var hackingmekanikkene i de første to utgavene av Watch Dogs allerede litt utdaterte og ga ikke spilleren følelsen av å trenge inn ulovlig. Jeg ønsker å føle at jeg trenger inn et sted hvor jeg ikke har lov til å være, og jeg får ikke den følelsen her.

Denne følelsen gjelder også for infiltrasjon og kamp. Når du er skjult for fiender vil du være i stand til å slå dem bevisstløse, men også uskadeliggjøre dem på avstand. På denne måten kan du utnytte omgivelsene ved å sette opp feller eller avledningsmanøvrer. Hacking gir deg også mulighet for å delvis ta kontroll over en bestemt vakts utstyr. Disse kjernemekanikkene er lette å bruke midt i skuddvekslingen, men jeg er temmelig sikker på at Ubisofts kreative talenter kunne ha disket opp med mer innovative løsninger. Jeg håper at karakterenes unike evner vil gi masser av variasjon.

Watch Dogs: Legion

Som med alle Ubisoft-spill støttes hoved- og sideoppdragene av en masse sideaktiviteter, alt fra minispill til å samle på ting som ligger rundt omkring i byen. Til tross for at det finnes i mange av, om ikke alle spillene til utgiveren, blir disse aspektene ikke alltid vel mottatt. Når det er sagt tror jeg at jakten etter samleobjekter i London vil være langt mer elskverdig enn den var i Chicago eller San Francisco. Ingen Watch Dogs-sandkasse har noensinne tilbudt en så organisk følelse som denne. Londonfolk interagerer med hverandre og med byen, hvilket skaper en troverdig og livlig atmosfære. Et eksempel på dette er en bygning, som vi som spiller ikke har adgang til, men som fortsatt er åpen for NPCer. For å oppsummere føles byen levende, hvilket gir deg en følelse av at du interagerer med et etablert økosystem og ikke bare følger markører rundt for å gjennomføre en rekke tilfeldige objektiver.

For å konkludere hadde vi en lovende fire timers økt med det nye Watch Dogs, og vi kan ikke vente med å vende tilbake til London og se mer av byen. Denne gjennomgangen var underholdende takket være et spennende premiss og en innovativ tilgang til NPC-rekruttering, men Legion er fortsatt langt fra perfekt, og visse mekanikker er i store trekk de samme fra tidligere spill i serien. Jeg er temmelig sikker på at Watch Dogs: Legion fortsatt vil få masse oppmerksomhet, både fra gamle fans og nykommere, men det gjenstår å se om det vil være nok nye rekrutter til at serien blir en sentral Ubisoft-franchise i mange flere år fremover.

Du ser på

Preview 10s
Next 10s
Annonser

Relaterte tekster



Loading next content


Cookie

Gamereactor bruker cookies slik at du kan browse nettsiden vår best mulig. Hvis du fortsetter antar vi at du er fornøyd med vår cookies policy.