Xenoblade Chronicles X: Definitive Edition

Helt siden lanseringen av Xenoblade Chronicles til Wii i 2011 har Monolith Soft gradvis bygget seg opp til å bli ett av de beste kortene Nintendo har for hånden. Studioet har ikke bare levert en rekke egne rollespill som sist kulminerte i det fantastiske Xenoblade Chronicles 3, de har også hjulpet Nintendo med å bygge de imponerende åpne landskapene i både The Legend of Zelda: Breath of the Wild og The Legend of Zelda: Tears of the Kingdom.

Med lanseringen av Xenoblade Chronicles: Definitive Edition i 2020 samlet Monolith nesten alle Xenoblade-spillene til Switch. Unntaket har vært Xenoblade Chronicles X, et Wii U-spill som jeg allerede i 2018 argumenterte for burde ta turen over til Switch. Det tok sin tid, men omsider har Nintendo lest lista og relansert ett av de siste store Wii U-eksklusive spillene til et større publikum. Med på lasset følger ikke bare det originale spillet, men også en fortsettelse som tar opp tråden fra originalens cliffhanger og som fansen har spekulert over de siste ti årene.

For de som ikke kjenner den originale historien eller trenger en repetisjon, begynner reisen i år 2054 idet jorden havner midt i kampen mellom to store utenomjordiske koalisjoner. Menneskeheten flykter fra jorden i store romskip, og det eneste som overlever flukten er The White Whale som to år senere havarerer på planeten Mira. Sammen med organisasjonen BLADE som administrerer menneskenes nye hjem i byen New Los Angeles (NLA) skal du utforske planeten, finne restene av romskipet og sørge for at menneskehetens siste rest overlever Miras synlige og skjulte trusler.

Monolith Soft er i verdensklasse når det kommer til å bygge store og enorme landskaper som skal utforskes, og Mira er virkelig stjernen i Xenoblade Chronicles X. Dette utrolige science fiction-landskapet lokker deg alltid videre til å utforske rundt neste åskam, kjempe mot et nytt sterkt dyr eller finne den ene lille tingen før du gir deg for kvelden. Det hjelper selvfølgelig på at du etter hvert får deg en gigantisk mech (eller en Skell som de kalles i spillet) som gir deg vesentlig sterkere odds for å overleve. Utforskingen kombineres med et kampsystem hvor angrepene er fordelt i forskjellige klasser som slag, skudd, helse og så videre, og hvor det å følge opp alliertes angrep med riktig klasse gir deg en bonus i kampens hete. Det hele føles nesten som å spille et offline MMORPG, og det estetiske uttrykket som kommer til syne i både landskapet, fauna og rollefigurene gir assosiasjoner til spill som Phantasy Star Online 2.

Spennende utforsking og artige kamper kommer godt med, for historien i Xenoblade Chronicles X er desto svakere, spesielt i kjølvannet av det eminente Xenoblade Chronicles 3 i 2022 som var en maktdemonstrasjon fra studioet. Den overordnede historien her er riktignok ikke så verst, men på detaljnivå har den altfor mange halvkokte rollefigurer og dårlige vitser til at det kan ignoreres. Musikken er også et område der Xenoblade Chronicles X sakker akterut i forhold til de andre spillene i serien. Den er ikke dårlig, bare annerledes, men selv det tvilsomme Xenoblade Chronicles 2 stilte vesentlig sterkere på det musikalske området.

Begge punktene over understreker noe av problemet med å gjenutgi et spill som Xenoblade Chronicles X ti år senere. Nå blir det ikke bare sammenlignet med alt Monolith Soft har produsert i ettertid, men også med rollespill som har definert sjangeren vesentlig mer enn man skulle tro. Det er selvfølgelig ikke rettferdig å sammenligne et spill opprinnelig fra 2015 med nyere titler, men samtidig kommer vi ikke bort ifra at spill som Persona 5, Nier: Automata, Dragon Quest XI: Echoes of an Elusive Age, Xenoblade Chronicles 3, Final Fantasy VII: Remake/Rebirth, Tales of Arise og Metaphor: ReFantazio har gjort veldig mye med hvordan vi opplever japanske rollespill i dag. Slike spill vil kverne i bakhodet til den moderne spiller, og da blir manglene og svakhetene ved Xenoblade Chronicles X desto mer åpenbare.

Deler av dette tiårsgapet kan imidlertid tettes ved hjelp av nye funksjoner og forbedringer, noe et navn som Definitive Edition også gir visse forhåpninger om. Ved første øyekast kan forskjellene mellom originalspillet og Definitive Edition virke små, men ser man dem side om side er forskjellene lettere å få øye på. Først og fremst er oppløsningen tydelig oppjustert, både når man spiller håndholdt og på TV-skjermen. Detaljnivået i plantelivet er også forbedret med tettere og mer detaljert gress og vekster, lyset er skarpere og overflater gir mer gjenskinn enn tidligere. Brukergrensesnittet er gjenkjennelig, men også her er det foretatt justeringer som sikrer en god spillopplevelse. Ved å sammenligne de to utgavene kan man også se at ansiktsanimasjonene er tegnet på nytt, og selv om de fortsatt ikke ser fantastiske ut er de absolutt et klart steg i riktig retning. Stabiliteten er jevnt over god med en forholdsvis stabil ytelse på 30 bilder per sekund, og selv om denne dipper en gang iblant oppleves den verken som bedre eller verre enn Wii U-utgaven, som var nokså stabil i utgangspunktet.

To faktorer er imidlertid ikke vesentlig justert, hvor den mest kritiske er fargebalansen. Xenoblade Chronicles X var kjent for å være et visuelt mørkt spill. Definitive Edition bøter litt på dette ved å inkludere et lysstyrke-meter som kan skrus opp og ned i innstillingene, men selve balansen mellom fargene er fortsatt ikke god, noe som gjør at det fortsatt kan være vanskelig å se hva som foregår til enhver tid selv om man skulle sitte med en OLED-skjerm. Den andre faktoren er motion blur, som er temmelig heslig. Hvorvidt man foretrekker slikt i spill eller ikke er en smakssak, men skal man først ha det i et spill må det gjøres bedre enn det vi ser her, hvor effekter og partikler blir hengende igjen altfor lenge etter at kameraet er rotert. Noen kantutjevning finner vi heller ikke i denne utgaven, men det er tross alt ikke noe Nintendo er kjent for å implementere, så det kommer ikke som noen overraskelse. Annet teknisk småplukk inkluderer også mangelen på justerbar tekststørrelsen, for i håndholdt format kan tekstbobler med informasjon og NPC-snakk bli i det minste laget.

Selv om det altså er noen visuelle forbedringer å spore, er det ikke et voldsomt hopp å se i en utgave som kaller seg den definitive utgaven av spillet. Her var hoppet mellom originalen og Switch-utgaven av det første Xenoblade Chronicles vesentlig større, selv om det riktignok var et hopp over to konsollgenerasjoner og ikke bare én slik tilfellet er med Xenoblade Chronicles X. Når vi tar med at hovedhistorien er den samme som før og at du må gjennom ganske mye spilletid før du kommer til det nye innholdet, spørs det om den dette er nok for veteraner. Personlig hadde jeg håpet på mer, igjen med tanke på hvor mye arbeid Monolith Soft la ned i Xenoblade Chronicles: Definitive Edition for snart fem år siden.

Hvis du ønsker å spille gjennom alle spillene i Xenoblade-serien, er på generell utkikk etter et japansk rollespill på Switch du ikke har testet før eller har gått og grunnet på cliffhangeren i den originale utgaven de siste ti årene, kan dette absolutt være verdt oppmerksomheten din. Hvis du derimot vil ha det beste Monolith Soft kan tilby vil jeg imidlertid slå et slag for Xenoblade Chronicles 3, der studioet topper seg selv på verdensbygging, rollefigurer, kampsystem og musikk (eventuelt ett av de to Zelda-spillene som studioet har vært med på å utvikle).