X-men Legends 2: Rise of Apocalypse

Deler av redaksjonen har vær ihuga X-men fans siden før andre deler av redaksjonen ble født engang (ja, vi snakker om Ole Martin, som fikk sitt første blad med "Prosjekt X" i 1982). Tegneseriene ligger pent pakket i plast, og videofilmene har hedersplass i DVD-hylla. Forventningen var derfor stor når vi skulle få en eksklusiv forhåndstitt på X-men Legends 2: Rise of Apocalypse. Forrige X-men Legends ble godt mottatt, Apocalypse er klart en av de tøffeste skurkene i Marvel-universet, og muligheten til å teame opp Magneto og hans brorskap av onde mutanter med de snille mutantene til Professor Xavier er særdeles fristende. Høye forventninger, med andre ord.

Det var derfor med stor iver og spenning vi fyrte opp spillet. Etter å ha nytt en riktig kul intro-scene - Patric Stewart har som i filmene stemmen til Professor X, men det er ikke Ian McKellen som gir stemme til Magneto - var det dengetid, eller hva det nå er disse helte-mutantene sier. Litt forvirring var det, men vi klarte å kjempe oss gjennom flere rekker med fiender i felleskap. Muligheten til å plugge i opptil fire kontroller for litt god, gammeldags co-op hack'n'slash falt absolutt i smak.

X-men 2 faller under kategorien lagbasert hack'n'slash. Ditt lag består av fire mutanter, og det gjelder å sette sammen et lag så sterkt og allsidig som mulig for å hele tiden holde samme nivå som motstanden. Eller sånn burde det i alle fall vært - ideelt sett. Vi hadde gode intensjoner om å bygge opp en gruppe som sammen skulle bli dynamitt. Wolverine i front skulle rydde opp i det groveste av fiender med sine kvasse klør og skarpe replikker. Nightcrawler skulle følge hakk i hæl, han er kjapp, smidig og en røver med sverdet. Deretter Magneto med shield-evne, tøffe avstandsangrep og mulighet til å fly og bygge broer. Cyclops skulle danne en god baktropp, og ta ned fiender ved fronten med sin dødelige laserstråle. Jo da, det hadde vært kult det. Dessverre så gikk våre planer fort i vasken, for slik det fremstår i dag er det bare å løpe og denge - og det er jo ikke vanskelig. Eller moro, for den saks skyld. Vi klarte ikke å identifisere noe spesielt behov for tankevirksomhet eller finesse i det hele tatt: knappe-mosing er den teknisk korrekte betegnelsen på denne type spillmekanisme. Ved ett enkelt tilfelle gjorde vi en taktisk manøver: etter å ha slitt ut Jerv helt mot bossen Grizzly (som selv ikke vår residente X-nerd hadde hørt om), gjorde vi et elegant bytte til den godt uthvilte Magneto som avsluttet den usle mutantens miserable eksistens med kledelig arroganse. Det følte vi var godt spilt, helt til vi innså at vi bare kunne ha dunket innpå noen flere helse- og "mana" potions, som vi hadde en full stabel av. Men andre ord: taktikkeriet var helt unødvendig. Kamper er derfor verken krevende, utfordrende eller spesielt underholdende.

Det å bygge opp karakterer, gå opp i level, oppgradere angrepene og sette sammen et team er i og for seg spennende, men det ble aldri til at vi gadd å sitte og fikle med dette. Et par besøk i de innviklede menyene var nok til at vi bestemte oss for å finne frem auto-update-funksjonen. Samme hva vi gjorde, så virket det ikke som det hadde noen reell innvirkning på gameplayet generelt. Uansett hvilke mutanter som var med i troppen, var det ikke særlig utfordrende å avansere. Dette er dog et aspekt som kan justeres på innen release, og slik vi ser det - kanskje noe av det viktigste å forbedre. Spillet må bli litt mer krevende og involverende for å kunne underholde.

Den grafiske overflaten er ganske karakteristisk, men dessverre ikke i den positive retningen. Vi befinner oss i en verden av cel-shade, og det betyr at 3d-miljøene er fargelagt slik at det ser ut som 2d. Dette har funket veldig godt i flere tidligere titler, for eksempel i Dark Chronicle og Viewtiful Joe, men i X-men 2 fungerer det ikke halvveis engang. På papiret er dette en god ide - å sende X-men tilbake til tegneserie-universet - men i praksis ender det hele opp som svært uoversiktlig. Når din gruppe på fire overrumpler en skokk enorme edderkopper for eksempel, så er det ikke godt å vite hva som egentlig foregår. Mye trykking, men ikke mye mening. Og null overblikk. Jerven stod ofte og hogget løs på noen rør i feil ende av rommet mens nattkryperen måtte sloss mot insektmonstre alene (takk for hjelpa Ole Martin...).

Nei, om du er hypp på X-men, så får du nok mer ut av å sette deg ned med filmene en gang til, og er det hack'n'slash du vil ha, så er Diablo 2 et mye bedre valg. Det aller morsomste vi fant i spillet var nok et minispill med trivia-spørsmål om mutantenes alter ego, erkefiender, superevner og slikt. Artig, spesielt for den delen av redaksjonen som fikk briljere med sin utrolig nerdete kunnskap. Likevel er det litt trist at et slikt minispill, som ikke egentlig har noe med spillets kjernemekanismer å gjøre i det hele tatt, var det mest underholdende ved spillet. For selve slossingen, flyingen, hoppingen, løpingen rundt omkring og den generelle mutant-heroismen var som nevnt skuffende lite engasjerende.

X-men Legends 2: Rise of Apocalypse er i skrivende stund en måned og to uker unna hyllene. Det er nok tid til en god del justeringer, men gutta i Raven skal henge i for å gjøre dette til et godt superheltspill før 14. oktober. Helst bør de ha noen latente mutantevner i bakhånd for å komme i havn, for vår sniktitt var dessverre milevis fra å innfri forventningene. Selv om ikke dette ser så lovende ut som vi hadde håpet, er det likevel noe å glede seg til i X-men universet. Den tredje filmen om mutantene er under innspilling og kommer i 2006. Året etter kommer filmen som bærer navnet til den kuleste mutanten i verden - Wolverine - og Hugh Jackman er selvsagt med i dem begge. Så det er mye å glede seg til, og vi håper virkelig at filmene lever opp til potensialet.