Kjempe mot varulver og vampyrer? Javel. Kule steampunk-våpen å ta dem med? Jepp. Et interessant konsept som blander virkelig historie med Arthur-myten i viktoriatidens London? Kult. Alt dette høres ganske interessant ut på papiret, og mye av det fungerte i The Order: 1886. I det siste har interessen for dette spillet fått en liten oppblomstring, særlig på grunn av grafikken, som var langt forut for sin tid.
Da det ble utgitt, fikk The Order: 1886 en lunken mottakelse av kritikerne. Verdenen, grafikken, forestillingene og mye mer var spennende, men to hovedproblemer var spillets lengde og noen av spillsegmentene, som ikke var noe annet enn quick-time events. Kanskje er det rosafargede briller som forkludrer synet mitt, men jeg synes mottakelsen av dette spillet var hard, og at The Order: 1886 ble knust før det fikk sjansen til å blomstre.
Hvis du ikke er klar over det, var The Order: 1886 et tredjepersons skytespill fra 2015, der du spiller rollen som Sir Galahad, en ridder av det runde bord som har i oppgave å beskytte dronning og fedreland, ta knekken på alle halvblodsfolk som varulver og vampyrer, samt slå ned opprørsorganisasjoner før de får overtaket. Gjennom historien kjemper du deg gjennom flere flotte nivåer og finner ut at den sanne fienden finnes i ditt eget indre.
The Order: 1886 var på ingen måte et perfekt spill. Men det lå så mye potensial i premissene. Det er sjelden vi ser virkelig interessante og originale verdener i dag. Horizon er et godt eksempel, som etter å ha gjort stor suksess har fått mye kjærlighet fra fansen og bransjen. Sånn ser det ikke ut til å gå med The Order. Vi vet selvsagt ikke hva som foregikk bak kulissene, men det er likevel vanskelig å forestille seg hva som kunne ha skjedd med dette spillet.
En oppfølger kunne ha gitt oss mye mer intriger i denne verdenen, en verden som er korrumpert av vampyrer som påvirker The Order selv bak kulissene, mens Galahad blir en slags 1800-tallets Batman i London, som sporer opp alle de overnaturlige skapningene på toppen av samfunnet og tar knekken på dem.
I en tid der vi liker kortere opplevelser like godt som de 100 timer lange rollespillene vi får, er det definitivt plass til et mørkt, dystert og visuelt fremragende spill som The Order: 1886. Selv om det var litt kort, oppnådde det mye, og ikke bare i grafikken. Det var en fantastisk følelse av innlevelse i The Order: 1886. Det trakk deg inn i sin verden og gjorde alt troverdig selv om det forble i fantasiens verden. Dessuten er det verdt å legge merke til hvor truende varulvene du møter er.
I motsetning til Redfall, eller andre spill som hypet opp en overnaturlig skapning som en trussel bare for at de skal gå ned etter et par skudd, sørget The Order: 1886 for at hvert eneste møte med en lykantrop var minneverdig. I mesteparten av spillet kunne du lett skyte deg gjennom andre mennesker, men så kom påminnelsen om at du ikke er i nærheten av toppen av næringskjeden.
Det finnes mange actionspill i dag som prioriterer en filmatisk atmosfære, noen ganger til og med over ren gameplay, og derfor føles det rart at Sony aldri bestemte seg for å gjøre et nytt forsøk med The Order: 1886. Dessverre ser det ikke ut til at vi noen gang kommer til å høre mer til dette konseptet, ettersom utviklerne bak ble kjøpt opp av Facebook. Noen ganger er det likevel nok å mimre, tenke på hva som kunne ha vært, og huske på at ikke alle spill trenger å gi deg 200 timer med innhold, og at vi heller ikke bør kaste oss over nye konsepter for ivrig, for snart sitter vi bare igjen med etablerte franchiser og nyinnspillinger.
