Skip to main content
Artikler

Gratulerer med 40-årsdagen, Mario!

Det er 40 år siden Super Mario Bros kom ut i Japan, og Conny mimrer tilbake til livet med spillverdenens mest sjarmerende rørlegger...
Conny Andersson Oppdatert 15 september 2025

Den 13. september 1985 var jeg fem år gammel. Det var fortsatt halvannet år til Mario skulle debutere i Europa (15. mai 1987), og jeg hadde selvfølgelig ingen anelse om hvilken gjennomslagskraft den lubne lille rørleggeren skulle få.

Ikke bare på meg - men på hele verden. Men det skulle ta litt tid.

For selv om Super Mario Bros var, og er, et fantastisk plattformspill, er det mange andre faktorer som er viktige når noe virkelig skal bli sjangerdefinerende. Både for hva det har vært og hva det kommer til å bli. En slik ting er selvfølgelig merchandise. I 1987 hadde vi ikke noe slikt for Mario. Det fantes ingen spesialdesignede NES-konsoller, ingen amiibos eller andre samlefigurer, ingen kontrollere med figurmotiver. Det første jeg kan huske som dukket opp i denne retningen, var kanskje en T-skjorte og kanskje et badehåndkle.

Samlefigurer fra spill var sjeldne, nesten ikke-eksisterende. Mens filmverdenen pumpet ut actionfigurer som representerte omtrent alt, skulle det ta mange år før spill fikk noe i nærheten av et tilsvarende. Kanskje et tegn på at spill, på den tiden og det stedet, ikke var på langt nær like populært.

Bane 1-1 er en av de mest berømte spillbanene i historien.

Førti år senere er selvfølgelig alt helt annerledes. I dag venter vi på den andre animerte Super Mario Bros-filmen, vi har fornøyelsesparker, museer og mange Nintendo-butikker som bugner over av dingser man kan kjøpe. Spillplakater, klær, Lego... Alt er tilgjengelig.

Det er blant annet slik en superstjerne blir født: ved å være synlig. Overalt og på alt. Men selvfølgelig vokser den mest gjennom helt fantastiske spill. Spørsmålet er om noen spillserie, i hvert fall en med i nærheten av så mange titler, har hatt en så gjennomgående høy standard som Super Mario-serien. Der Sega har slitt i motvind med Sonic ved flere anledninger, og der Crash og Spyro riktignok har bydd på mange underholdende spill, men ikke har vært i nærheten av å ha samme gjennomslagskraft, er det egentlig bare to andre spillserier i samme sjanger som jeg kan komme på akkurat nå. Den ene heter Ratchet & Clank. Den andre heter Astro Bot. Men det første faller litt utenfor fordi det er mer av et actionspill, og det andre har bare to (og et halvt) spill utgitt.

Det er ingen tvil om at Mario er størst. Men det vet vi jo allerede.

Hvis du vil ha litt bakgrunnsinformasjon, var det Mario Segale, utleieren av Nintendos amerikanske hovedkvarter, som rørleggeren ble oppkalt etter. Shigeru Miyamoto ønsket egentlig å bruke figuren Popeye, men lisensieringsproblemer gjorde at Miyamoto måtte finne på sin egen. Han het opprinnelig Jumpman, ble skapt i 1981, og skulle egentlig ta seg til topps til den store apen øverst på skjermen i arkadespillet Donkey Kong. Men det er alle de fantastiske plattformspillene som har kommet siden, som vi først og fremst kjenner Mario fra og feirer ham for.

Det er slik spillhistorien begynner.

På midten av 1980-tallet så det ut til at denne figuren var til stede i annenhver stue. Jeg husker hvordan foreldrene mine spilte, og brukte den klassiske "rykk håndkontrollen oppover"-bevegelsen for å få Mario til å hoppe. De tre NES-spillene var fantastiske i seg selv, men det er særlig to som skiller seg ut som virkelig definerende: Det ene var Super Mario World. Mange anser det for å være verdens beste plattformspill, og på mange måter det ultimate 2D-plattformspillet, både visuelt og konseptuelt, av alt som kom før det.

Så har vi selvfølgelig Super Mario 64.

Jeg kunne ha laget denne teksten utelukkende om det. Fordi det var så fantastisk og så betydningsfullt. Da du tok opp Nintendo 64-kontrolleren for første gang, Mario hoppet ut av det grønne røret og du styrte ham mot slottet, var det som å se et glimt av fremtiden. Det var også her Mario fikk sin ikoniske stemme fra Charles Martinet, en stemme som skulle bli med oss frem til 2023, da Kevin Afghani overtok rollen i spillene.

I 1997 jobbet faren min i en avis, og gjennom et samarbeid med Bergsala fikk jeg teste og anmelde Nintendo-spill. Da han kom hjem en dag, hadde han med seg en Nintendo 64 som vi fikk låne i en uke. I tillegg til at jeg selv var helt oppslukt av spillet, ville venner komme bort og spille, og da jeg skulle skrive en anmeldelse av Super Mario 64, brukte jeg klisjeer som "fremtiden er her" og lignende superlativer. Det var så mye å si, og både jeg selv og resten av verdens spillpublikasjoner prøvde å overgå hverandre i å si alt. Det er en haug med spill som vi sannsynligvis alltid kommer til å nevne, toppliste og krønike som det som "forandret alt" og "la grunnlaget for" og så videre.

Neste år kommer brødrene tilbake med en ny film.

I tillegg til å være et fantastisk spill, er det egentlig det Super Mario 64 har blitt. Noe å sammenligne med. Noe å måle alt annet opp mot.

På samme måte som Super Mario World perfeksjonerte 2D-spill, er de to Super Mario Galaxy-spillene litt sånn på sin egen måte. Seks år etter Super Mario 64 kom Super Mario Sunshine, men hvis det er ett spill, uten å være spesielt dårlig, som føles som litt av en parentes i seriens historie, så er det nok det. I stedet ble Super Mario Galaxy litt av et comeback, og jeg vil påstå at serien aldri har vært så god som den var med disse to spillene. En utgivelse med begge spillene ble kunngjort for Switch, og når den kommer, blir det en ny gjennomspilling av dem.

Det har nå gått åtte år siden Super Mario Odyssey kom ut. Det føles definitivt som om Nintendo snart må løfte på sløret og gi oss det neste spillet i 3D-serien. Vi fikk Super Mario Bros Wonder for to år siden, og det er litt sånn denne spillserien har fungert; de virkelig store titlene følges opp av sidescrollende eventyr som på mange måter fanger essensen av hva Mario alltid har handlet om.

En liten del av min egen Mario-samling.

Det er spesielt én ting jeg liker med spillserier som har fulgt meg siden barndommen. Det er at jeg kan huske hvor jeg var i livet mitt bare ved å tenke tilbake på en bestemt tittel. Jeg husker ting som hvor jeg bodde og hvor jeg satt og spilte. Jeg husker hvem vennene mine var, hvilken klasse jeg gikk i og så mye mer. Spill er mer enn piksler og polygoner på en skjerm. De er som et fastfrosset øyeblikk i tiden. Det spiller egentlig ingen rolle hvilken tittel du velger, selv om noen åpenbart har gjort mye større inntrykk enn andre. Mario og jeg vokste opp sammen, hele veien fra en stue i en liten bygd utenfor Trollhättan, til andre byer og andre land. Fra en sjuåring hvis største ønske var at mamma og pappa skulle la meg være oppe en time ekstra for å spille om kveldene, til en 45-åring som sitter og tenker tilbake på alle de årene og har det privilegium å få skrive om det.

På mange måter er det ganske rart at en figur som Mario har blitt et slikt ikon. Men det er like lett å forstå hvorfor. Det handler nok også mye om perfekt timing. Mens vi i dag har en tendens til å lete etter "kulhet", var det ikke nødvendig den gangen. Og i bunn og grunn er det noe veldig enkelt med det hele; Mario minner oss om barndommen vår. Og han er med i fantastiske spill.

På mange måter får selv Mario meg til å føle meg gammel. Men det er noe fint i det også. Så for et liv vi har hatt sammen, du og jeg, Mario. Takk for det. Og gratulerer med dagen til deg.

Full profil 148 publiserte artikler
Hvorfor stole på Gamereactor
23 Utgaver Hver med sin egen redaksjon og sine egne karakterer.
1998 Publiserer siden Uavhengig eid hele veien.
100% Hands-on Skrevet ut fra tid med spillet, aldri pressemateriell.
1–10 Nettverksscore Hver utgaves karakter, sammenlagt og vist.