Det er ingen tvil om at Apple har hatt større innflytelse på dagens smarttelefoner enn noe annet selskap. Det er heller ingen tvil om at Apple ikke var de første som introduserte smarttelefoner. Lenge før konseptet i det hele tatt var oppfunnet, fantes det smarttelefoner, og før Apple lanserte sin mobiltelefon, hadde jeg en HTC TyTn II. Det var en mobiltelefon i absolutt toppklasse med fantastisk ytelse, et ekte utskyvbart tastatur, innebygd GPS, Windows-støtte og så videre.
Men ... den var vanskeligere å bruke med små, uoversiktlige ikoner, og skjermen krevde bruk av en penn. Misforstå meg rett, jeg var veldig glad i min HTC TyTn II, men det var ikke den som viste vei fremover; den æren tilfaller iPhone. Det handler ikke om å være først, men om å gjøre det best, og det er med dette i bakhodet jeg nå har skrevet denne artikkelen, nemlig å fortelle om milepælene som har ført til dagens spillkonsoller. Uten disse ville spillverdenen sett helt annerledes ut i dag - på godt og vondt.
Utskiftbare kassetter
(Atari 2600, 1977)
Selvfølgelig fantes det kassetter før Atari 2600, men jeg vil igjen påpeke at det ikke handler om å være først, men om å gjøre det riktig. Magnavox Odyssey regnes ofte for å ha verdens første utskiftbare kassetter (før det var spillene innebygd), men teknisk sett var dette ikke ROM-kassetter. Fairchild Channel F er kanskje den beste kandidaten, men de var klossete utformet, manglet attraktive deksler (ofte bare et nummer) og hadde ingen reelle instruksjonsmanualer. I stedet var det Atari 2600 som etablerte dagens standard, som holdt seg i flere tiår, med attraktive omslag, klassiske kassetter og medfølgende manualer.
The Cross of Strength
(Famicom, 1983)
Nintendo var tidlig ute med dette, og selv Game & Watch-spillet Donkey Kong fra 1982 kom med en klassisk d-pad. Selv om den i utgangspunktet er den samme som den som endte opp på NES-kontrolleren, var det med sistnevnte at brikkene falt på plass. En ny kontrollmetode ble etablert som en standard som fortsatt gjelder i dag.
L/R-knapper
(Super Nintendo, 1990)
I andre halvdel av 1980-tallet kom det mange kontrollere til mange konsoller, inkludert 16-bits enheter som Mega Drive. De så alle ut som varianter av NES. I stedet var det Nintendo som i 1990 nok en gang flyttet grensene for hva en kontroller kunne være ved å utstyre dem med lett tilgjengelige L/R-knapper. Dette ble raskt standard, og seks knapper var så overlegent at Sega ble tvunget til å lage en ny Mega Drive-kontroller med seks knapper, men plasserte dem alle på forsiden i stedet for på toppen. Det var ikke før Saturn at de endelig ga etter og fulgte etter - og det gjorde alle andre også. En standard var født.
Diskleser
(PlayStation / Saturn, 1994)
Her er et annet eksempel på noe som definitivt ikke var først (jeg kan ikke skille disse to vinnerne, de gjorde det like bra på samme tid og må dele seieren), og allerede i 1988 ble for eksempel NEC PC Engine utgitt, og i 1991 kom Mega CD til Mega Drive. I tillegg hadde PC CD-ROM begynt å etablere seg på dette tidspunktet. I spillverdenen tror jeg imidlertid at de tidligere enhetene var mer som skritt på veien, og på PC resulterte de som regel i ganske elendige videoeventyr. Det var i stedet på PlayStation og Saturn at alle brikkene falt på plass, komplett med praktiske lagringsfunksjoner. En ny standard ble født, og det var plutselig like enkelt å spille på CD som på kassett... om enn med lengre ladetid.
Fire kontrollerporter
(Nintendo 64, 1996)
I en tid da vi ikke spilte på nettet, var lokal flerspiller normen. Det fantes mange spill som støttet fire eller flere spillere, men dette krevde nesten alltid en slags dyr multiportadapter som ble koblet til konsollen, og deretter kunne du koble til flere kontrollere. Nintendo er ofte i front når det gjelder lokal flerspiller, og de gjorde det også på denne tiden, da de lanserte den første konsollen med fire kontrollerporter og skapte en åpenbar standard (med unntak av PlayStation, som bare hadde to porter).
Rumble-funksjoner
(Rumble Pak, 1997)
Igjen, ikke først, og denne gangen på grensen til å ikke være best heller. Jeg nølte lenge og vurderte i stedet å gi denne æren til Sony og deres DualShock. De vil imidlertid få æren for neste punkt i stedet (noe som sikkert vil gjøre noen opprørt), så jeg vil gi denne til Nintendo. Deres Rumble Pack ble tross alt kraftig markedsført og ble utgangspunktet for vibrerende kontrollere, med Dreamcast som det eneste unntaket, som i stedet valgte Puru Puru Pack.
Analoge pinner
(PlayStation, 1997)
"Nintendo 64 og Saturn var jo langt foran", tenker du kanskje. Og det har du rett i. Men best, ikke først, som sagt. Det fantes mange løsninger for PC-er allerede før det, men de var mer som joysticks. Nintendo 64, derimot, hadde en merkelig utformet analog spak som var plassert på en slik måte at du ikke lenger kunne nå L-knappen og retningsplaten, og den satt løst og var rett og slett ikke særlig bra. Saturn-løsningen var bedre, men føltes mer som en analog retningsplate. I stedet var det Sony med DualShock som fikk det til, og de forsto også at en kontroller trenger to. Der og da ble det standarden.
Innebygd internett
(Dreamcast, 1998)
Til å være så utrolig innovative med spill og så dristige med konsolleksperimenter, innser jeg at det er veldig lite Sega på listen. De hadde rett og slett få ideer som virkelig slo an, helt klart. I hvert fall frem til Dreamcast. For da krisen begynte, tok de tilsynelatende av i full fart. Alt ved Dreamcast var unikt, men kanskje mest av alt det innebygde internett. Hver enhet hadde et innebygd modem, og plutselig var online-æraen for videospill i gang.
HD-kvalitet
(Dreamcast, 1998)
Dreamcast igjen? Jepp. Mens alle konsoller kjørte med en oppløsning på 480i, der man kunne forbedre bildekvaliteten marginalt med bedre kabler (S-video og RGB var et hett tema), satset Sega på VGA, noe de var de første til å gjøre i konsollverdenen - og dermed ble det mulig å spille Dreamcast i 480p. I dag ser Dreamcast-spillene fortsatt brukbare ut (Sonic Adventure-bildet som illustrerer dette, er bare pikselforstørret) takket være dette, og generelt mye bedre enn titler til den kraftigere PlayStation 2, som kjørte stort sett alt i 480i - og med Sonys konsoll som det eneste virkelige unntaket, var veien til HD-kvalitet begynt.
Fortsettelsen i del to kommer neste uke.
