Når du ser på hva som gjør et spill godt, spiller verdenen, spillmekanikken, grafikken og historiene alle en rolle, men det føles som om det hele går opp i en høyere enhet når hovedpersonen - karakteren som står i sentrum for hele opplevelsen - føles utfyllende og levende. Vi har hatt noen enestående spill på 2020-tallet så langt, med noen like imponerende hovedpersoner i sentrum. Så la oss liste opp noen av dem, skal vi?
Denne listen dekker bare karakterer som først dukket opp i videospillform på 2020-tallet. Beklager, Cal Kestis, den voksne Kratos, Aloy og Henry av Skalitz, dere er ikke inkludert her, selv om dere er fantastiske karakterer i deres egen rett.
The Dark Urge - Baldur's Gate III
Det føles kanskje litt billig å plassere en karakter som spilleren har så mye kontroll over på en plass på denne listen, men sammenlignet med den helt blanke tavlen til Adventurer eller Tav, er Dark Urge/Durge en mer avrundet og detaljert karakter, komplett med en mørk bakgrunnshistorie og dype forbindelser til verden og antagonister. Når du først har spilt som en Dark Urge, er det veldig vanskelig å gå tilbake, og mye av grunnen til det er den forhåndsdefinerte historien du arver når du begynner å skape denne karakteren. Du kan få Dark Urge til å se ut som du vil, og være så ond eller forsonlig som du ønsker, men når du har fullført kampanjen i Baldur's Gate III, er en stor del av grunnen til at du vil huske den, de karakterspesifikke scenene du får som Durge. Det føles som om den burde være på høyde med de største skapbare karakterene i BioWares tid, ettersom den virkelig lar deg sette ditt eget avtrykk på verden, samtidig som du er en etablert del av den.
Andreas Maler - Pentiment
Andreas Maler er en annen karakter som spilleren får en god del innflytelse over, og han står fortsatt langt over de fleste karakterer du møter i et rollespill eller i et videospill for den saks skyld. Han er midtpunktet i Pentiment, et perfekt redskap for spilleren til å oppleve verden gjennom, ettersom den lille byen Tassing er like ny for ham som den er for oss. Han lærer om byens befolkning, de videre implikasjonene av teknologiske og samfunnsmessige fremskritt i 1500-tallets Tyskland, og oppklarer noen vanskelige mord - alt sammen koker sammen til en historie du sent vil glemme, ledet av en karakter som fremstår som en av de mest tredimensjonale personene rollespillekspertene hos Obsidian noensinne har skapt.
Jin Sakai - Ghost of Tsushima
Jeg liker Atsu, men mannen som startet all denne spøkelseshistorien er vanskelig å overgå. Jin Sakais historie om hevn er en vi har sett mye av i spill før, hvis du reduserer fortellingen til det mest grunnleggende nivået. Men vi følger Jin gjennom Japan når han må forlate den han var for å bli noe annet for sitt folks og sitt lands skyld. Jin fremstår tidlig som en ganske kjedelig, ganske vanlig tøff helt, men etter hvert som du bruker flere timer på å utforske historien som ham, skreller du lagene av karakteren hans og finner noe utrolig overbevisende i ham. Det er en grunn til at så mange fans ville ha ham tilbake i oppfølgeren, og det er ikke bare sexisme.
Saga Anderson - Alan Wake 2
Det er vanskelig å være ny i en allerede etablert verden og setting. Selv om det forrige Alan Wake-spillet kom over ti år før oppfølgeren dukket opp, er spillet fortsatt oppkalt etter den fiktive forfatteren, og det var derfor frykt for at Saga kunne være et uvelkomment tilskudd. De som har spilt spillet vet at dette ikke kunne vært lenger fra sannheten. Sagas involvering i historien i Alan Wake 2 føles ikke bare nødvendig, men også velkommen. I løpet av fortellingen lærer vi mer om Saga, som raskt må tilpasse seg å bli kastet ut i en overnaturlig historie som absolutt føles over hennes lønnstrinn. Mot slutten ser vi imidlertid at hun har like god kontroll på historien som Alan, noe som fører til at hun blir den som avgjør det hele.
Astro Bot - Astro Bot
Der de andre bidragene på denne listen så langt har blitt bedømt ut fra deres bruk som overbevisende narrative verktøy, er Astro Bot med her fordi han er en av de første vellykkede nye maskotkreasjonene i spill på en stund. Astro Bot føles som om han alltid har vært her, men viser ingen tegn til rust eller aldring ennå. Han er en søt og vennlig følgesvenn som tilfeldigvis også er hovedpersonen i et av de beste 3D-plattformspillene noensinne. Tenk det. Astro Bots eventyr fortsetter å imponere oss hver gang de dukker opp på skjermen, og selv om neste gang vi ser ham ikke slår benene vekk under oss, er det umulig å tenke seg en fremtid der vi ikke elsker denne karakterdesignen.
Will - Metaphor: ReFantazio
Du kan kalle denne fyren hva du vil, men det kanoniske navnet er Will, i hvert fall i den engelske lokaliseringen, og det er det vi holder oss til. Metaphor. ReFantazio tapte bare mot Astro Bot på 2024 Game Awards: ReFantazio viste seg å være et utmerket rollespill, og et nydelig fantasy-komplement til Atlus' elskede Persona-franchise. Will var lojal, alltid villig til å gjøre det lille ekstra, og noen ganger uskyldig til det kjedsommelige, og føltes mindre som en blank skifer eller generisk helt enn mange av hans JRPG-kolleger. Han har fortsatt elementer fra disse karakterene, men hans unike bakgrunnshistorie og syn på livet og hendelsene i Metaphor: ReFantazio holdt meg interessert i de titalls timene spillet har lagt ned i hovedhistorien. Som alltid hjalp sidekarakterene mye, men jeg skulle ikke ønske jeg spilte som noen av dem i stedet for Will.
Grace Ashcroft - Resident Evil Requiem
Grace Ashcroft, en veldig nylig, veldig fortjent deltaker på denne listen, gled uanstrengt inn i Resident Evil-franchisen som et par gamle hansker. Det var fristende å ta med den aldrende, tøffe versjonen av Leon Kennedy her, og selv om han absolutt er en stor del av det som gjør Resident Evil Requiem så bra, ville ikke spillet vært så enestående som det er uten Grace. En flott opptreden fra Angela Sant'Albano gir Grace liv, og viser først hvordan hun håndterer den forståelige frykten og terroren du helt sikkert ville oppleve hvis du befant deg i et Resident Evil-scenario. Etter hvert som hun tilpasser seg historien i spillet, får vi se Graces bue fullføres. Her håper vi imidlertid at dette ikke er det siste vi ser av henne i Resident Evil, ettersom hun allerede har vist seg å være en hit blant fansen.
Mae og Cody - It Takes Two
Hazelight Studios leverer samarbeidsmagi, så mye er klart, men utviklerens fortellinger er noen ganger litt forutsigbare. Det er ikke noe galt med det. Ikke alle spill trenger et Oscar-vinnende manus, og selv om It Takes Two kanskje har den mest forutsigbare historien av dem alle, er det likevel svært fornøyelig takket være menneskene som er forvandlet til dukker, og som vi får spille som. Mae og Cody er ikke redde for å irritere deg litt i spillet, og likevel forblir de et sunt og sympatisk par selv når de krangler som verst. Vi bygger kanskje ikke en franchise rundt dem, spesielt ikke nå som It Takes Two-filmen ser ut til å være satt på vent, men de er minneverdige nok til å bli værende.
Melinoë - Hades II
Zagreus eller Melinoë, du kunne ærlig talt ha plassert begge Hades' problemskapende barn på denne plassen, men jeg er mer tilbøyelig til å velge gudinnen for mareritt og galskap. Zagreus er en umiddelbart sympatisk hovedperson, men man kan argumentere for at innsatsen hans føles ganske lav, mens Melinoë må forholde seg til mye mer. Det hviler et stort press på hennes skuldre når hun skal introdusere spilleren til denne nye, mørkere fortellingen, og prøve å være ankerpunktet når vi ikke lenger kan prate med menneskene vi kjenner og er glad i fra det første spillet. Supergiant gjorde et utrolig godt arbeid med å gjøre begge hovedpersonene svært sympatiske, men jeg heiet mer og mer på Melinoë i løpet av tiden med oppfølgeren.
Maelle - Clair Obscur: Expedition 33
Nok et relativt nytt tilskudd, men her snakker vi om spillene fra de siste fem og et lite år. Hvis du ikke har spilt Clair Obscur: Expedition 33, eller til og med hvis du ikke har kommet til rulleteksten ennå, tror du kanskje at Gustave eller Verso er hovedpersonene i spillet. Men hvis du har kommet deg gjennom hele spillet, vil du vite at Maelle er vår virkelige hovedperson. Og for en karakter hun er. Vi skal ikke gå inn på detaljerte spoilere her, men hovedhistoriens vendinger og vendinger dreier seg alle om Maelle, og mot slutten var jeg så innblandet i reisen hennes at jeg valgte den slutten jeg visste var den "verste", rett og slett fordi jeg mente den passet bedre til hennes karakterbue. Clair Obscur: Ekspedisjon 33 handler kanskje om dem som kommer etter, men jeg misunner ikke den som må følge Jennifer Svedberg-Yens og Jennifer English' arbeid med å gi liv til denne karakteren.
V - Cyberpunk 2077
Jeg skal fortelle deg en liten hemmelighet for å avslutte denne listen: Jeg elsket Cyberpunk 2077 da det kom ut. Visst, det var buggy. Det hadde kanskje ikke den samme åpne verdenen som en sandkasseopplevelse som GTA, men det hadde en utrolig sterk grunnstamme. CD Projekt Red hadde nok en gang imponert med sitt arbeid med karakterer og narrativ, med V i sentrum. V kan være en rekke forskjellige karakterer i Cyberpunk 2077, men magien kommer fra at de alle føles gyldige og dypt fornøyelige. Enten du spiller som Valerie eller Vincent, enten du er en Corpo eller Nomad, føles V som en nesten perfekt hovedperson, for selv om du som spiller føler deg fri til å bestemme store øyeblikk og bakgrunnsdetaljer for dem, får du også følelsen av at dette er en forhåndsdefinert karakter du trer inn i. De har en aktiv rolle i verden, i stedet for at verden bare skjer rundt dem. Det er det som tar en hovedperson til neste nivå, og det er det CD Projekt Red oppnådde i Cyberpunk 2077, helt fra starten av.
