Skjermen som ikke klarte å holde følge i Sonic the Hedgehog 2 - Jonas Mäki
Det er mange virkelig episke øyeblikk i Sonic
the
Hedgehog 2 som jeg anser som nesten hellige minner, men jeg skal spole båndet nesten helt tilbake til begynnelsen, for selv om Sonic the Hedgehog var magisk og utrolig, hadde Sega ikke helt fått til spillmekanikken ennå, og Sonics hastighet var ofte begrenset til å rulle gjennom korte korridorer. Men da Sonic the Hedgehog 2 ble utgitt i 1992, ble jeg fullstendig blåst av banen. Plutselig var det lange, svingete stier, og Sonic selv kunne akselerere ved å forvandle seg til en ball og bygge opp fart.
Å løpe gjennom Green Hill Zone var episk, men det var på den påfølgende banen, Chemical Plant Zone, at min kjærlighet til pinnsvinet virkelig tok av. Det var raskere enn noe jeg - eller noen andre - noensinne hadde sett før. Sonic raste virkelig gjennom banen i lynets hastighet, og på et par steder kunne han nå så utrolige hastigheter at man kunne se at skjermen knapt holdt følge. Adrenalinkicket var totalt, og min tid som Nintendo-fanboy var over. Fra da av hadde jeg plass til både Sega og Nintendo i mitt gamerhjerte.
Filmhelt i stedet for Mega Drive-helt - Fredrik Malmquist
Som Nintendo-entusiast har jeg aldri eid et eneste Sonic-spill, men jeg forsto likevel karakterens storhet gjennom venner i kretsen min på 90-tallet og senere. Min families første konsoll var Super Nintendo, og søsknene mine og jeg ble helt ville etter Super Mario World. En venn av meg og brødrene mine snakket i ett om og spilte Sonic på hans Genesis. Ja, jeg fikk prøve det av og til, men jeg var for det meste bare tilskuer.
Spol frem til 2022, da Sonic the Hedgehog 2 skulle komme på kino. Min eldste sønn var fem år, og jeg lot ham se den første filmen hjemme på TV, før vi dro for å se oppfølgeren sammen på kino. Man sier at de viktigste tingene i livet er de vi gjør sammen med barna våre. Min yngste sønn har siden blitt med på moroa og var med for å se den neste oppfølgeren på kino, og de har også sett den animerte serien på strømmetjenester hjemme. Det neste trinnet er nok at jeg introduserer begge guttene for et av videospillene...
Sonic 3 på utgivelsesdagen med et håndskrevet kort fra spillmagasinet Sega Force - Martin Carlsson
Dette er fremdeles et mysterium i min spillkarriere, og det finnes fortsatt ikke noe svar på hvorfor Sonic 3 dukket opp i postkassen min akkurat den dagen det ble utgitt, da jeg var 10 år gammel i 1994. En polstret konvolutt fra Sega Force - et spillmagasin jeg abonnerte på i de bekymringsløse 90-årene, som i noen grad ble ansett som en direkte (om enn ganske passiv og noe lettsindig) konkurrent til et Nintendo-magasin; det var bare en annen tid, hvor det meste ble gjort på spøk og generelt hadde en High Chaparral-stemning. Så vidt jeg kan huske, deltok jeg aldri i noen konkurranser, og jeg ringte aldri bladets hotline via fasttelefon for å få spilltips. Men til tross for dette lå et eksemplar av Sonic 3 i mine 10-årige hender akkurat den dagen spillet ble utgitt i Sverige, av grunner som fremdeles er svært uklare.
Jeg hadde spilt meg gjennom flere versjoner av Sonic 1 og 2 på både 8- og 16-bits konsoller frem til den dagen. Jeg har fortsatt det harde plastkortet signert av sjefene i Sega Force på lager. Men spørsmålet er: hvorfor? Hvorfor fikk jeg i det hele tatt spillet? Jeg har ikke den fjerneste anelse. Men jeg var sannsynligvis den første personen i Sverige som spilte Sonic 3, med mindre du var journalist den gangen. Spillet? Ja, jeg elsket det høyt. Det var også en skikkelig godbit å kombinere det med Knuckles-kassetten senere samme år.
Sonic Mania er den perfekte blandingen av retro og nytt - Patrik Severin
Jeg har spilt Sonic i mange versjoner, både på Sega-konsoller og på andre plattformer. Mitt favorittspill med pinnsvinet er imidlertid Sonic Mania, da det var perfekt retro uten å føles utdatert. Jeg spiller det fortsatt av og til i dag når jeg har tid.
Karakterens 2D-eventyr er underholdende, og jeg spiller noen ganger originalene på nytt, men jeg har ikke akkurat det beste forholdet til Sonic siden jeg ikke vokste opp med karakteren. Jeg har snarere prøvd mange av titlene hovedsakelig på 2000-tallet og senere. Mitt beste minne med pinnsvinet er tiden jeg tilbrakte med Sonic Mania, en nesten perfekt tolkning av 2D-spill fra fortiden med sjarmerende musikk, grafikk og mer. Selv om 3D-spillene ikke alltid har fått strålende anmeldelser, finnes det gode titler der også. Sonic er en betydningsfull figur i spillverdenen og en viktig maskot, akkurat som Mario og Crash har vært.
Chao Garden i Sonic Adventure 1 & 2 - Johan Mackegård
Selv om Sonic og gjengen var allestedsnærværende mens jeg vokste opp, var det faktisk aldri den raske pinnsvinet som spilte hovedrollen for meg og vennene mine på barneskolen. I stedet for å fokusere på å redde verden, samle Sonic-medaljer og oppnå A-rangeringer, var fokuset vårt helt og holdent på å ta vare på og trene de super søte Chaoene, noe som fungerte som en slags minispill mellom nivåene i Adventure-spillene. Jeg husker hvordan det hele startet da jeg en dag, rundt tredje klasse, ble introdusert for Chao Farm hos min venn Viktor, og hvordan jeg umiddelbart falt pladask for de tilsynelatende uendelige mulighetene for å tilpasse Chaoene til helt egne individer med personligheter og unike ferdigheter. Hvis jeg matet en Chao med nok fugler, ville den snart lære å fly på egen hånd, og det samme gjaldt vannbaserte dyr når det gjaldt svømming, og så videre.
Jeg husker følelsen av å delta i ulike løp og kampsportkonkurranser med mine små venner, og hvor barnslig glade vi ble når vi kom seirende ut av en ekstra vanskelig utfordring. Jeg husker gleden og nysgjerrigheten som oppstod når vi fant en ny type Chao-egg i butikken, tristheten når en Chao mistet livet, og spenningen når en av våre beskyttere var i ferd med å utvikle seg. Ville det bli en engel eller en djevel? En svømmer, en flyger eller et kraftverk av muskelstyrke? Jeg har ofte lekt med tanken på at Sega kanskje vil bringe tilbake Chaofarm i et nytt Sonic-spill, men ærlig talt tror jeg ikke det ville være det samme i dag. Ikke at de ikke kunne lage et fantastisk spill av det, men jeg tror dagens klima - med fokus på mikrotransaksjoner og onlineaktivitet - ville risikere å ødelegge den koselige følelsen som var hele poenget med opplevelsen. Imidlertid starter jeg av og til opp min gamle Gamecube for å hilse på de små skapningene som fortsatt vandrer rundt i hagen, og ærlig talt er det nok for meg.
Sonic... spillet (nesten) ingen hadde - Johan Vahlström
Da jeg var liten og de første Sonic-spillene kom ut, var det faktisk ingen jeg kjente som hadde dem. Bortsett fra én. Jeg antar at det ikke var spesielt populært å eie en Mega Drive sammenlignet med en Nintendo-konsoll, så mine eneste opplevelser fra den tiden var, så vidt jeg husker, å spille Sonic the Hedgehog 2 hos denne vennen, en venn jeg heller ikke besøkte så ofte, og det var for det meste han som spilte når vi først hadde startet opp Sega-systemet. Men ja, jeg fikk prøve det av og til, og jeg likte det jeg spilte. Det hadde en fart jeg ikke var vant til og en kul ny pinnsvin som stampet med foten når jeg ikke gjorde noe på en stund. Problemet var at da jeg endelig fikk en konsoll der Sonic var tilgjengelig, hadde seriens kvalitet stupt, og jeg følte overhodet ingen trang til å spille.
Så Sonic er en av de seriene jeg aldri har vært spesielt interessert i å spille, selv om jeg har det gøy med de gamle spillene når jeg får sjansen til å spille dem. Hadde ikke den blå piggkledde skapningen vært så jævla kul, hadde jeg sannsynligvis ikke engang tenkt på ham. Han er en av de største spillikonene noensinne, men han fant aldri helt fotfeste hos meg.
En dag skal jeg klare et Sonic-spill - Conny Andersson
Jeg vokste opp rundt det som ofte kalles «PlayStation-æraen» i spillkalenderen. Med dette mener jeg ikke de fysiske endringene som følger med tidlig ungdomstid, men noe mer grunnleggende: Jeg innså at det å være en «fanboy» var ganske jævla nerdete. Selv i dag ekkoer spor av min ekstreme «Nintendo»-fanboyisme i meg, men jeg har lagt den faktiske avskyen og skyttergravskrigen bak meg og endelig innsett at det er spillene - snarere enn konsollen de kjører på - som betyr mest.
Som du kan forestille deg, var det ikke alltid slik, for i NES- og SNES-æraene førte jeg en slags følelsesmessig krig mot alt som var en konkurrent til Nintendo. Merkelig nok eide jeg fortsatt både Master System og Mega Drive, men de var alltid de oversette konsollene i huset. Det er virkelig rart når man tenker tilbake på det. På grunn av dette ble Sonic den mer anonyme og betydelig mindre spennende motparten til verdens beste, Mario.
Selvfølgelig kan man hevde at den blå pinnsvinet har hatt et par virkelig fremragende spill. Men mens Super Mario Bros., World, 64 og Galaxy alle revolusjonerte plattformspill-sjangeren på en eller annen måte, vil jeg hevde at Sonic-spillene aldri engang kom i nærheten av de høyder. Ikke alle vil være enige, selvfølgelig, men hvis du valgte å kjøpe en Sega-konsoll i stedet for en fra Nintendo den gangen, har du naturligvis et helt annet forhold til spillverdenens to største ikoner. Jeg innser at Sonic er en av dem, selv om han aldri var det for meg. Jeg sier dette fordi jeg aldri, i hvert fall ikke så vidt jeg kan huske, har satt meg ned og spilt et Sonic-spill fra start til slutt.
Jeg har spilt flere, men har aldri startet fra første nivå og kommet meg helt til rulleteksten. Men jeg har tenkt å endre på det. Jeg har alltid tenkt at Sonic Frontiers fra 2022 ser ut som det ville passe meg godt, så jeg skal gi det en sjanse. Eller rettere sagt... jeg skal ikke bare gjøre det. Jeg skal sette meg ned med spillet og spille det fra start til slutt. Sonic Frontiers blir det første Sonic-spillet jeg fullfører (eller i det minste har et minne om å ha gjort det), og kanskje det får meg til å revurdere mitt ganske pessimistiske syn på pinnsvinet? Jeg håper faktisk det.
Sonic Adventure var min inngangsport til Sega-verdenen - Marcus Persson
Jeg oppdaget Sonic ganske sent, for selv om jeg spilte mye som liten, var det utelukkende på enten Nintendo eller DOS. Distributøren, Bergsala, som vi alle vet, dominerte de nordiske regionene, og det var veldig tydelig på lekeplassene tidlig på 90-tallet. Det var NES, Game & Watch og senere Super Nintendo som alle snakket om. Jeg husker en fyr i vennekretsen min som hadde en kulsvart Mega Drive, komplett med Menacer-pistolen og masse kule spill, inkludert Sonic (selvsagt). En helt ny verden åpnet seg der og da, og selv om jeg hadde sett på Mega Drive og Master System i leketøyskatalogene den gangen, var det Nintendo som fullstendig dominerte tankene mine.
Det endret seg første gang jeg besøkte kompisen min - han het David - hjemme hos ham og fikk spille på Mega Drive-en hans. Jeg mener å huske at storebroren hans hadde kjøpt den på en tur til England, der alt var betydelig billigere enn her i Sverige. Det føltes mørkere, mer voksent og rett og slett... vel, kulere. Det var ikke spesielt Sonic, men heller hele den Sega-stemningen. Men så tok det faktisk en stund, helt frem til Dreamcast, som også ble min første konsoll som IKKE var en Nintendo av noe slag. Og ved siden av de åpenbare spillene som SoulCalibur, Sega Rally 2 og Ready 2 Rumble Boxing, var det Sonic Adventure jeg valgte, og jøss, den introsekvensen.
De rå gitarene, grafikken - jeg spilte virkelig Sonic Adventure i stykker, om du unnskylder språket mitt. Jeg låste opp alle karakterene, ja, til og med den fryktelig kjedelige Big the Cat og hans søvndyssende baner, alt for å nå den perfekte slutten med Super Sonic. Etter det var Sega og Dreamcast hele livet mitt, og den dag i dag ser jeg tilbake på den som konsollen som har gjort størst inntrykk på meg noensinne. Det brant intenst, men i kort tid, og det var fantastisk. Sonic fortsatte å løpe, og jeg fulgte ham, om enn mest ved å spille de gamle spillene hans, både på Xbox Live Arcade og i samleutgivelsene som kom ut for Xbox og PlayStation 2.
I dag ser jeg på Sega, Sonic og alt de oppnådde på Mega Drive som noe nesten ufattelig. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har lest gjennom Console Wars av Blake J. Harris (seriøst, les den hvis du ikke har gjort det), i tillegg til å ha fordypet meg i massevis av egen research, spesielt om de fargerike personlighetene som drev SOA den gangen. Og et sted dypt inne ønsker jeg at jeg kunne spole båndet tilbake og skaffe meg en Mega Drive akkurat der og da, da de var på toppen.
Så... fortell oss hva dine kjæreste, beste og/eller morsomste Sonic-minner er.
