Jeg husker ikke hvem det var som kom med en spydig kommentar om at The Bear egentlig ikke var en komedie, selv om den var oppført blant komediene ved Golden Globes, men den som kom med den kommentaren burde stirre ut i det fjerne akkurat som Oppenheimer. Den vitsen gikk tydeligvis skaperne av «The Bear» på nervene, for jøss, så begynte serien virkelig å satse tungt på komedie i sesong 3 og 4. Det gamle dramaet, den rå spenningen, de ømme øyeblikkene - de var der, men så fikk vi det som føltes som endeløse minutter med vitser, karakterer som hevet stemmen mot hverandre uten annen grunn enn å prøve å få oss til å le, og en nesten konstant strøm av stadig mindre morsomme «Faks».
Det som en gang føltes som en prestisjeserie, sank raskt ned til ren underholdning, og selv om jeg nøt det meste av tiden min med «The Bear» uansett sesong, føltes det som om karakterenes styrker virkelig hadde avtatt etter hvert som tiden gikk. Jeg var, for å si det mildt, svært bekymret for sesong 5, siden dette er siste gang vi får sjansen til å se Carm, Richie, Sydney og alle de andre leve et utrolig stressende liv for å servere oss mat som ser utrolig deilig ut. Heldigvis for seeren ser det ut til at Christopher Storer og co. har trykket så mye på reset-knappen som de kan med den femte og siste sesongen av «The Bear». Den er ikke like solid som sesong 1, men det føles mye mindre som om vi svever mellom viktige øyeblikk med store mengder repeterende komedie imellom.
Det jeg setter stor pris på ved den femte sesongen av «The Bear», blir tydelig allerede i løpet av de første minuttene av den første episoden. Det er kaos i Chicago, da en storm oversvømmer byen og forårsaker alle slags problemer på restauranten. Vi fortsetter også akkurat der vi slapp i sesong 4. Carm skal dra, restauranten går ikke med overskudd, og onkel Jimmy ønsker å selge. Det er én sjanse, én siste servering igjen, og det er alt sesong 5 dreier seg om. Det er et strålende fokus i den siste sesongen av The Bear som man sjelden ser i finalene til andre serier. Noen ganger er det som om manusforfatterne ikke engang er klar over at dette er den siste sesongen før den siste episoden ruller over skjermen (ser på deg, The Boys), så går vi fra 0 til 150 raskere enn du klarer å følge med, og blir tvunget til å se på en avslutning som helt klart er hastverk. Selv om du synes fem sesonger er for kort for «The Bear», er beslutningen om å la hele sesongen utspille seg i løpet av én natt god. Vi får noen få øyeblikk til å bli gjenkjent med hovedrollebesetningen, bli minnet på hva de driver med, og så er vi i gang.
Dette gjør det også enkelt for oss å komme tilbake i rytmen av det som gjorde The Bear så bra. Matlaging, karakterer og kaotisk spenning som bygger seg opp og opp og opp, helt til du sitter igjen med en følelse av at du må hente en mopp og begynne å hjelpe disse karene, slik at de ikke alle eksploderer av presset. Vi er ikke helt tilbake på start. Sydney stikker ikke ned noen, og Richie prøver å holde seg like rolig som han har gjort siden forløsningshistorien hans ble fullført, men tempoet i The Bear sesong 5 byr på en herlig berg-og-dal-bane-tur. Vi er oppe, vi er nede, så litt lenger ned, så litt opp igjen, så styrter vi ned i fortvilelsens dyp, for så å bli kastet så høyt opp som vi kan komme. Serien har imidlertid lært oss bedre nå, og vi vet at selv om alt ser ut til å gå bra, er det alltid noe som kan snu skuta.
For å sikre at alt går så bra som mulig i denne helvetesaktige situasjonen, trenger «The Bear» sin leder. Carmy er ikke lenger den figuren, og jeg tror ikke han noen gang har blitt behandlet mer som en birolle i serien han en gang ledet enn i sesong 5. Det er imidlertid ideelt for historien Storer ønsker å fortelle i denne siste sesongen. Carm skal slutte, så vi vil ikke at det skal se ut som om alt kommer til å gå i oppløsning uten ham, selv om det kanskje vil skje. Mye av sesongen dreier seg om Sydney, Richie og, i mindre grad, Sugar eller Nat. Siden vi er i den siste sesongen, er det ikke mye rom for at disse karakterene skal utvikle seg eller endre retning, men det er likevel svært engasjerende å se hvordan deres historier nærmer seg slutten. Andre faste innslag på restauranten, som min personlige favoritt Tina, samt Marcus, Luca, Ebraheim og flere, er med, i tillegg til mange fra den utvidede familien, men det er her «The Bear» viser sin oppblåsthet.
Temaet om én stor familie som samles for å hjelpe til er fint, og det fører til noen hjertevarmende, hyggelige øyeblikk, men det er en alvorlig overflod av karakterer i The Bear sesong 5, selv om mange av kjendisgjestene er kuttet ut. Fordi alle trenger skjermtid, er det ikke mye tid til å gi oss de virkelig sterke karakterøyeblikkene serien er kjent for. Carmy og Richie har omtrent ett øyeblikk ute der det føles som om vi er tilbake i den gamle «Bear»-modusen, så er vi tilbake til så mye handling at man ikke har tid til det som skjer i mellom. Dialogen folk husker, det som gir ekstra tyngde til de avgjørende øyeblikkene i serien. Det dukker opp tilbakeblikk, men de tjener bare til å minne om hvordan «The Bear» pleide å være. Hvor rå den var, mens den nå føles ganske mye som en renset versjon av seg selv. Dette skyldes i større grad det utvidede fokuset på komedie i sesong 3 og 4 enn i den nåværende sesongen.
Ikke alle konflikter eller løsninger treffer helt blink heller. Luca og Marcus har en liten krangel, og selv om jeg ikke nødvendigvis har noe imot at de to er uenige, føles måten det er gjennomført på ganske slurvete, til det punktet at jeg synes minuttene kunne vært brukt bedre andre steder. Det er imidlertid ikke akkurat bortkastet tid, og som vi vet, teller hvert sekund. Det føles som om sesong 5 har tatt dette mantraet til seg helhjertet, ettersom det brukes så lite tid som mulig på ting som ikke bringer oss nærmere vårt endelige mål - til det bedre og i noen tilfeller til det verre.
Nå som jeg har sett alle episodene av «The Bear» bortsett fra én, føler jeg meg trygg på å si at serien har klart å redde seg selv fra å havne i en eksentrisk komedie om en restaurant med en «alt er mulig»-holdning. Det hadde vært spennende å se hvor serien kunne ha endt opp uten den komiske dreiningen, men sesong 5 gir meg nok spenning, nok drama og nok solide karakterer til å minne meg på hvorfor jeg heier på at alle på The Bear skal klare å holde et smil i mer enn ett minutt før noe går galt. Den vil ikke ende opp som et av de største verkene innen TV, men det er en veldig god serie som jeg sannsynligvis vil finne meg selv i å fortsette å se på igjen før heller enn senere.
