Lord of the Flies. Den mørke fortellingen om barn som overlever et flykrasj og blir tvunget til å bli voksne på kort tid. Med klassiske temaer som utestenging, mobbing, demokrati og gruppedynamikk har denne historien satt varige spor hos flere generasjoner. Goldings debutroman ble utgitt i 1954, og det er sannsynligvis svært få skoleklasser som ikke har brukt den som undervisningsmateriale. Dette er tredje gang den blir filmatisert. Den første filmatiseringen kom i 1963, og jeg husker at jeg så 1990-versjonen på skolen. I rollelisten finner vi blant annet James Badge Dale og Balthazar Getty. Miniserien er skapt av Jack Thorne, mannen bak blant annet den kritikerroste serien «Adolescence», så forventningene er naturligvis høye.
Her er et kort sammendrag av handlingen, i tilfelle noen mot alle odds skulle ha gått glipp av den:
Etter en flyulykke strander en gruppe britiske gutter på en ubebodd tropisk øy, hvor de gradvis glir inn i anarki etter hvert som sosiale konvensjoner bryter sammen og forsøk på ansvarlig styring splitter dem i stridende fraksjoner.
Utgangspunktet er enkelt, mørkt og lett å gjøre både urovekkende og nervepirrende. Jeg har ingen spesielt levende minner fra boka eller filmversjonen jeg så som barn, men det er likevel en historie som har satt seg fast hos meg og inspirert en hel rekke filmer og serier som utforsker den samme typen dynamikk og anarki. Jeg husker imidlertid karakteren Piggy tydelig.
Den snille, bebrillede, lubne gutten som mener det godt, men ender opp i en sårbar posisjon. Han er også miniseriens største styrke.
Lord of the Flies er en stilig produksjon. Og ekstremt godt spilt. Hele serien hviler på skuldrene til de unge skuespillerne, og jeg synes de alle klarer å være overbevisende. De som skiller seg mest ut, er David McKenna som Piggy, Winston Sawyers som Ralph og Lox Pratt i rollen som antagonisten Jack. Marc Munden er regissør. Han har blant annet regissert Covid-dramaet «Help», med Stephen Graham og Jodie Comer i hovedrollene. Det krever både en kompetent regissør og talentfulle skuespillere for å få til noe slikt. Og i så måte lykkes de absolutt.
Jeg liker at serien er delt inn i fire episoder, hver sett fra en annen hovedpersons perspektiv. Det er godt gjort. Alt er svært dyktig iscenesatt. Manuset og den faktiske gjennomføringen er imidlertid ikke fullt så vellykkede. Jeg får tidlig en følelse av at noe ikke helt stemmer.
Jeg synes guttenes reaksjoner blir overfladisk behandlet og virker urealistiske. Det er en viss refleksjon over det faktum at de faktisk er strandet, uten anelse om hvem som kanskje vet hvor de er – eller om noen i det hele tatt vet at de er i live – men altfor lite av det. De ser ut til å akseptere situasjonen veldig raskt, og jeg føler ikke egentlig at følelsen av frykt for å være så sårbare blir formidlet effektivt.
Jeg har konkylien!
Og dette fortsetter faktisk på flere nivåer. Hele oppbyggingen av konfliktene og det anarkiet som følger, er mislykket. Kanskje hovedsakelig fordi Jack, antagonisten, blir fremstilt som en så åpenbart ond karakter helt fra starten av. Det gjøres noen forsøk på å vise hans underliggende usikkerhet, men ikke nok. Og karakterene fortsetter å oppføre seg på måter som ikke føles troverdige i det hele tatt. På samme måte føler jeg at Piggy, Ralph og et par av de andre eldre guttene – selv om de er utmerkede karakterer – fremstår som mer voksne enn de burde være i denne nye filmatiseringen.
Jeg vet at jeg høres negativ ut, og det er jeg. Det er mye som er bra også, noe av det har jeg allerede nevnt, men denne mangelen på psykologisk dybde henger over handlingen som et fuktig teppe. På samme måte synes jeg ikke at konfliktene og den eskalerende uroen blir skildret på en god måte. Det føles mer som om anarki rett og slett bryter ut, og i den aller neste scenen har Jacks side av leiren begynt å male krigsmaling og oppfører seg som om de har sunket ned i en kollektiv psykose. Den er også proppfull av ekstremt unødvendige, pretensiøse utsmykninger som ikke tilfører noe, og kombinert med det ujevne tempoet og oppbyggingen, undergraver dette mye av spenningen som ellers kunne ha blitt bygget opp.
Den har fått en lunken mottakelse på IMDb, og jeg forstår hvorfor, selv om flere kritikere ser ut til å like den. USA Today skrev for eksempel at « Lord of the Flies er «fire episoder med gripende, nervepirrende skrekk», og det var akkurat det jeg gledet meg til. Men nei. « Lord of the Flies kunne ha vært en nervepirrende, mørk og urovekkende filmatisering. En nyinnspilling for en ny generasjon. Noe å se sammen, foreldre og barn i riktig alder. Noe å diskutere. Men alle disse sukkersøte innslagene og de merkelige valgene i manuset etterlater meg med en tilbakevendende tanke: Hvem er denne serien egentlig laget for? Hvem er den tiltenkte målgruppen? Til syvende og sist er det fire timer med vakker natur, suveren skuespillerkunst, en håndfull urovekkende og ubehagelige scener, og mye som rett og slett ikke fungerer. Det er synd. For jeg hadde virkelig forventet – og håpet på – mer.