Merk at å kåre de spillene med den beste historien blir totalt subjektivt. Derfor har vi sett etter spill som har brutt barrierer når det gjelder historiefortelling i spill. Spill som har funnet nye måter å formidle en minneverdig fortelling på. Rett og slett spill som våger å tenke annerledes og som forsøker å lage et bra spill som forteller en historie fremfor en bra historie som blir fortalt i et spill. -red.
10. Day of the Tentacle
Pek- og klikk-eventyrenes absolutte høydepunkt. Tim Schafers helsprø spill om tentakkelen som ville ta over verden er et oppkok av finurlige ideer og oppgaver, krydret med vittig dialog og tre morsomme anti-helter i hovedrollen. Blandingen av de ulike tidsepokene førte til at man måtte tenke nytt og kreativt for å komme videre i spillet, og CD-ROM-versjonen med tale forandret over natten pek-og-klikk-eventyr fra å være teksteventyr krydret med bilder til å bli mer filmatisk underholdning.
9. Myst
Et urettferdig forhatt spill, men et spill som redefinerte eventyrspill for moderne spillere. Ved å bruke førstepersonsperspektiv, og det som da var fotorealistisk grafikk og filmer, ble Myst et eventyrspill som fenget flere voksne enn ungdom. En komplisert og gjennomtenkt historie, samt en verden laget med omtanke, gjør Myst til en klassiker når det gjelder historiefortelling i spill.
8. Final Fantasy VII
Overgangen fra to til tre dimensjoner og fra kassetter til CD-ROM gjorde japanske rollespill større, mer omfattende, og mer atmosfæriske enn tidligere. Kameravinkler, musikk og ikke minst en unik visuell stil, gjør Final Fantasy VII til et banebrytende spill når det gjelder historiefortelling. Ikke minst en spektakulær scene på slutten av spillets første disc, som sjokkerte mang en rollespillfan.
7. Metal Gear Solid
Hideo Kojimas kvasifilosofiske krigsspill har alltid forsøkt å være mer enn et enkelt actionspill med snikeelementer. Kojimas behov for å stadig begi seg ut på lange monologer om krig og skjebner kan bli slitsomme i lengden, men midt i en 20 minutter lang monolog om eksistensialisme og selvdefinering slår Kojima til med distraherende pupper eller slapstick-humor. Metal Gear-spillene har komplekse historier, dype temaer og leker med spillkonvensjoner og spillerens egen rolle i spillet. Fascinerende spilleksperimenter som kan tolkes i mange retninger.
6. Fahrenheit
David Cages blanding av action og eventyr mikset sammen ulike sjangere i det som mest av alt minner om en interaktiv film. Cage er besatt av detaljer, og det er de små detaljene som gjør fortellingen og historien levende, og også de som utgjør minnene vi har fra spillet. Fahrenheit mislykkes nesten like ofte som det lykkes, men som historieeksperiment tråkker det velvillig opp nye stier selv om det river ned både gjerder og blomsterbed underveis. Det blir ekstremt spennende å se hva David Cage får til med Heavy Rain til PS3.
5. Half-Life
Å få spilleren til å tro at han er inni spillet er ikke alltid så lett, og ingen spill klarte dette bedre enn nettopp Half-Life 1 & 2. Spilleren ble rett og slett Gordon Freeman, og kameraet forlot aldri øynene til spilleren. All dialog og handling ble alltid opplevd fra Gordons og spillerens ståsted, slik at du alltid hadde din egen plass i historien, og aldri kunne sette deg tilbake og puste ut. En intens fortellerstil, godt hjulpet av godt manus og en fantastisk sans for tempo og flyt, gjør Half-Life-spillene til et foregangsbilde på hvordan actionspill burde fungere. Åpningssekvensen i Half-Life 2 er mer informativ enn et filmklipp noensinne kunne vært.
4. Braid
Det enkle plattformspillet med den tilsynelatende enkle historien om tapt kjærlighet har dype underliggende tolkninger om farefull flørting med vitenskap, besettelse, og atombomber. Braids historie blir fortalt via pompøse tekstlinjer mellom hvert kapittel, og gir ingen mening i starten. Men for de som gidder å lese ligger det noe foruroligende og dypt bak de tilsynelatende simple tekstene. Braid er et prakteksempel på hvordan et spill kan blande sammen tematikk i spillform og historieform uten at det virker verken pretensiøst eller påtrengende.
3. Deus Ex
Warren Spectors Deus Ex er elsket av PC-spillere, og det er ikke uten grunn. Mange spill prøver å gi spilleren frihet til å finne egne løsninger på oppgaver, men få spill gikk så langt som Deus Ex. Med hjelp av ferdighetspoeng og utstyr hadde alle oppdragene en helt åpen struktur i Deus Ex, der dine valg for alvor formet hvordan du skulle spille spillet, og derav også oppleve historien. Deus Ex er et personlig spill der dine personlige valg og din egen fremgangsmåte er med på å forme historien og minnene du har fra spillet, og dermed gir det deg din helt unike spillopplevelse.
2. Shadow of the Colossus
Selv om det er en motsetning til de fleste andre spillene på denne lista står Shadow of the Colossus like fjellstøtt som en av spillets egne giganter. Shadow of the Colossus handler om det sublime og det usagte. En dramatisk historie som blir fortalt via bilder og musikk, uten påtrengende tekst og dialog. Shadow of the Colossus er et ensomt spill, der historien like mye formes i ditt eget hode underveis som via skjermen. Det er et følelsesladet spill, der dine handlinger har enorme konsekvenser som helten i spillet må leve med. Der de andre spillene på denne lista er brautende blockbustere fra Hollywood er dette den sære asiatiske kunstfilmen som forsøker å fortelle noe om deg selv og ditt eget liv ved hjelp av dramatiske bilder på skjermen.
1. System Shock
Hvis du savner Bioshock på denne lista så er det fordi System Shock er det opprinnelige Bioshock. Et vanvittig komplisert spill, langt forut for sin tid. Fanget på en romstasjon i kamp med en forvirret A.I. som har tatt livet av hele besetningen. System Shock var et av de første førstepersonsspillene som forsøkte å fortelle en historie ved hjelp av omgivelsene. Hver etasje og hvert område i spillet forteller sin egen historie om hva som har skjedd. De atmosfæriske datafilene man oppdager med stemmeopptak får det til å gå kaldt nedover ryggen på deg. Håpet om å finne levende via noen opptak blir fort knust da det viser seg å være en utspekulert plan fra Shodan.
System Shock var en forsmak på Bioshock, tematisk og spillmessig er de bygd opp nesten helt likt. Men System Shock var også mye mer. Fremtidssettingen gjorde at man kunne bygge ut figuren sin med nye ferdigheter og funksjoner, et cyberkamera i nakken som viser fiender bak deg eller rakettstøvler for å bevege seg raskere. Et eget minispill der man reiste i en tredimensjonal versjon av cyberspace for å hacke dører og kameraer. Og mye mer.
System Shock var en døråpner for en hel sjanger, og et spill flere år forut for sin tid. Det kom ut samme år som Doom II, men har en historie, en fortellerteknikk og en innlevelse som få andre spill har klart å kopiere.