Har du noen favorittspill som kanskje har fått gode kritikker rundt omkring, men som aldri har fått den oppmerksomheten de har fortjent av allmennheten? Det har definitivt vi i redaksjonen også, og vi satte oss derfor ned for å sette opp vår egen, super-subjektive liste. Flere av spillene har solgt godt, men de savner den anerkjennelsen vi mener de fortjener fra den almenne hop.
Er du enig eller uenig? Kommer du på spill vi ikke har med, eller er det noen du mener må bort? Gi din mening i kommentarfeltet. De neste fem spillene på listen blir publisert på onsdag.
15. No One Lives Forever 2 - A Spy in H.A.R.M.'s Way
Format: PC
Utvikler: Monolith
År: 2002
Cate Archer er en beinhard superspion i en verden som best kan beskrives som en blanding av James Bond og Austin Powers. Med en rekke spesiallagde dingsbombser og våpen til disposisjon, smyger Cate seg rundt i en sterkt karikert spionverden, og spillet er stappfullt av humor. NOLF 2 ble aldri den salgssuksessen både vi og øvrig spillpresse trodde, men på tross av gode kritikker og anbefalinger druknet spillet i et PC-marked som på den tiden fløt over av førstepersons skytespill. Spillet er fullt av interessante ideer og vrier, og utvikleren Monolith har jo i ettertid stått bak storheter som F.E.A.R. og Condemned-spillene, så det er ikke kompetansen det står på. Er det noe vi i redaksjonen ønsker oss til neste jul, er det en oppfølger i No One Lives Forever-serien.
14. Viva Pinata
Format: Xbox 360
Utvikler: Rare
År: 2006
Papirdyr og hagedyrking. Det var ikke akkurat det Xbox 360-fansen håpet på da Microsoft bladde opp utallige millioner dollar for å kjøpe den britiske spillutvikleren Rare. Selv om Rares produksjoner på Xbox og Xbox 360 ikke har vært i nærheten av den kvaliteten de demonstrerte i Nintendo 64-æraen, er Viva Pinata kanskje det mest vellykkede de har stått for i nyere tid. Selv om idéen med hagedyrking og papirdyr kanskje ikke høres så spennende ut i utgangspunktet, har Rare klart å lage en avslappende balanse som gjør dette til et perfekt tidsfordrivspill som alle actionfans burde gi en sjanse. Det er noe beroligende med å skape noe i stedet for å skyte det ned hele tiden.
The Legend of Zelda: The Wind Waker er kanskje det mest kontroversielle Zelda-spillet noensinne, og det stort sett takket være et mer lekent og lystig visuelt uttrykk enn sine forgjengere. Det var plutselig flaut å digge Zelda, og de mest krakile fansene skrev lange innlegg på internett om hvor urealistisk Wind Waker er. I motsetning til det ultra-realistiske samtidsdramaet Ocarina of Time, formoder vi... Vel, vi mener bestemt at The Wind Waker lett plasserer seg sammen med de aller, aller beste spillene i serien, og skulle gjerne sett et nytt cel-shadet Zelda-eventyr på en stasjonær konsoll. Så får heller folk syte over det ene kjedelige oppdraget mot slutten av spillet. Resten er nydelig utformet, har geniale brett, gode kontroller, morsomme minispill og det står fremdeles som et av de aller peneste spillene med cel-shading på markedet. Ikke dårlig etter seks år.
12. Wild Metal Country
Format: PC, Dreamcast
Utvikler: DMA Design
År: 1999
Før Rockstar ble rockestjerner lagde de litt mindre profilerte spill under navnet DMA Design. Ett av disse er den undervurderte perlen Wild Metal Country. Her styrer man en enslig panservogn på en fremmed planet som skal samle energikrystaller. Kritikerne hatet det, men det er fordi dette er så hardcore som du får det. Glem filmsekvenser eller historie, her er det bare å finne frem til krystallene og holde seg i live. Wild Metal Countrys nådeløse kontrollsystem skremte bort mange, men de som holdt ut fikk en av sine mest intense og atmosfæriske spillopplevelser noensinne. Taktikkeri, lynkjappe reaksjoner, intens atmosfære og presis styring gjør WMC til en sterkt undervurdert perle.
11. Blast Corps
Format: Nintendo 64
Utvikler: Rare
År: 1997
Alle husker Rares godbiter på Nintendo 64. Goldeneye. Banjo-Kazooie. Perfect Dark. Conker. Men hva med Blast Corps? Dette kriminelt oversette spillet var et av de aller beste på Nintendos avdøde konsoll. Rammen var absurd: en atomrakettransport var på avveie. Hvis den kolliderer med noe vil atombomben eksplodere. Ditt oppdrag? Rive alt som er i løypa for transportbilen. Dermed var det bare å hoppe inn i en jeep og skrense den inn i hus som raste sammen. Eller skyte raketter på lagerskur. Eller meie ned murer med bulldozer. Blast Corps er hysterisk morsomt, men det dårlige omslaget og den litt småabsurde settingen gjorde sitt til at veldig mange tragisk nok hoppet over hele spillet.