Vår annonseselger Bernt Erik Sandnes er Gamereactors snikskytter:
Det å plukke ut sin favorittspillkarakter er ikke enkelt, men så tenkte jeg - hvilken spillserie spiller jeg mest? Jo, Battlefield. Og da slo det meg at jeg selvsagt måtte velge Preston Marlowe. I Battlefield: Bad Company blir vi kjent med denne sympatiske karakteren som til å begynne med er litt av en nybegynner. Han er ny i gjengen og blir sendt foran de andre som lokkemat, men etter hvert beviser Preston Marlowe at han ikke bare kan regnes med, men også slår hardt i fra seg mot fienden med sine velplasserte skudd.
Sammen med den barske Sersjant Redford blir han hele tiden satt på prøver for å bevise at han kan yte maksimalt for gruppen. Jakten etter gullet er igang og sammen med sine medsoldater kjemper han seg stadig nærmere målet. Han utvikler seg til å bli en fryktet soldat med dødelig kontroll på snikskytterriflen. Sikt, skyt - og der faller fienden som en potetsekk i bakken.
Til høyre: Bernt Erik med utsikt fra kjøkkenvinduet.
Kim Kristiansen vil være like tøyelig som en yogautøver:
Den spillfiguren jeg gjerne skulle vært reinkarnert som er Dhalsim fra Street Fighter-serien. For det første ville det vært en absolutt højdare å kunne leve som en av verdens ypperste slåsskjemper. En høy og veltrent, men samtidig mørk og mystisk mann. Dhalsim er selve prototypen på fysisk og psykisk fullkommenhet der han langer ut i alle himmelretninger med sine ekstenderte ekstremiteter, samtidig som han fullstendig behersker sinnets og tankens kraft.
Men det aller mest forlokkende er å tenke på hvor utrolig praktisk det ville være å kunne strekke ulike kroppsdeler i evigheten. Aldri mer ville det vært nødvendig å reise seg fra sofaen for å nå fjernkontrollen. Å gå ut av bilen for å plukke avisen ut av postkassa hører fortiden til. En enkel nakkestrekk ville gjort kinotilværelsen på bakerste rad til en fryd. Dhalsims teleporteringsevne høres også hendig ut for et travelt sinn. Ingen plagsomme reisekostnader, null bekymringer når det kommer til maksimal kjørelengde, bilforsikring og EU-kontroll. Hvilken fantastisk, problemfri tilværelse!
Og ikke minst - hvem kan vel unngå å elske en yogapraktiserende, godt voksen indisk mann med hodeskaller fra små barn hengende rundt halsen?
Til høyre: Kim tøyer ut etter trening.
Kim Visnes vil gjerne tilbringe fritiden sin med flaggermus:
Problemet for meg var å prøve å finne noen som er litt dårligere enn hva jeg er nå. Etter mye tenking, falt naturligvis valget på Bruce Wayne aka Batman. Hvem skulle vel ikke ønske å bli inkarnert som en person som er mangemilliardær og playboy på dagtid, og som om natten løper rundt som selve legemliggjøringen av frykt.
Ikke nok med at han har det råeste beltet på planeten og den tøffeste bilen, men han får til og med psykopater til å skjelve i undertøyet. Han er uten tvil den barskeste superhelten verden noensinne har sett. Alle andre valg holder ikke mål. Det finnes ingen i spillverdenen, tegneserieverdenen eller filmverdenen han ikke hadde vunnet over. Så dessverre har alle mine kollegaer gjort feil valg i denne artikkelen. Å velge noe annet enn Batman er en grov feil fra deres side. Og jeg tror de fleste av dere er veldig enig i dette. (Nei... red.anm.)
Til høyre: Kim under en fuktig natt på byen.
Ingar Hauge har en fetisj for eventyr og brudehvite tights:
De to store barndomsheltene fra oppveksten min er MacGyver og Link, så valget faller nok på den grønnkledde helten. Og det er ikke fordi jeg har en spesiell forkjærlighet for grønne klær og nisseluer. Link fremstår for meg som en ekte helt, som ikke først og fremst legger ut på reise og eventyr for moro eller profittens skyld, men fordi det er hva han alene kan gjøre. For en ekte helt er dessuten ingen utfordringer for små eller store. Enten det er å fange høner for stakkars bondepiker, bekjempe store drager eller beskytte gudenes maktgjenstand er Link (og ikke Ghostbusters) the man you gotta call.
I tillegg er Link modig som få. Han utforsker de grønneste sletter til de heteste fjell og dypeste sjøer uten så mye som å mukke. Selv de skumleste templer og mørkeste huler ser ikke ut til å skremme den grønnkledde helten fra å utforske selv deres innerste hemmeligheter. Og kommer ondskapen i din vei, har han selveste Master Sword, ondskapens bane, rede i sin venstre hånd.
Det jeg kanskje (mis)unner Link mest er hans multitalent. Link ser ut til å få til alt han setter seg fore. Enten det er snakk om bombebowling, dansing, paragliding, seiling, togkjøring, bueskyting, fotografering eller goron-kappløp ser fyren ut til å beherske det uten det minste problem. Ikke minst kommer dette til uttrykk gjennom Links utrolige talent på den musikalske fronten. I Majora's Mask behersker Link intet mindre enn fire forskjellige musikkinstrument, og på et tidspunkt spiller han dem mer eller mindre samtidig på så elegant vis at det nærmest rører tilhørerne til tårer. Hvis ikke det er nok til å få oss musikere til å ville bli som Link, så vet ikke jeg!
Til høyre: Ingar på eventyr i bakgården.
Martin Andresen savner et liv med pupper og plasmapisk:
De fleste kjenner igjen Samus Aran fra Metroid Prime-spillene, men for min del startet det hele med Super Metroid på SNES. Da var det allerede blitt påpekt at Samus var en dame og ikke mann, men hva gjør vel egentlig det? Hun er tross alt spenstig, rask, smart, har digg rumpe og ikke minst et stort våpen som arm. Greit, jeg er kanskje ikke en dame, men ellers er jeg bare rett og slett prikk lik Samus. Stram kropp og mer enn godkjente pupper - der har du den kvinnelige versjonen av meg.
Jeg velger dog å fraskrive meg alt det emosjonelle som vi fikk se av Samus fra Metroid: Other M, og heller fokusere på den beinharde delen av Samus som vi er best kjent med. En liten morsom fakta må være at jeg er like myk som Samus, selv om hun jukser med den altfor seksuelle drakten sin. Beina bak hodet, og vips - der har du min versjon av Morph Ball. Skal man bruke faktastoffet på Wikipedia som kilde, er derimot Samus både høyere enn meg og veier mer. Jeg har aldri følt meg mer mandig enn nå.
Til høyre: Martin hjemme i sengen sin.
Morten Bækkelund valgte spillfiguren som minner mest om seg selv:
Skulle jeg vært en spillfigur tror jeg det måtte ha blitt ringreven Nathan Drake som vi kjenner fra Uncharted-spillene. Med en sveis fullstendig upåvirket av vær og vind, tar Nathan seg like godt ut i fuktige jungler som snødekte fjelltopper. I tillegg til sin upåklagelige fysikk og akrobatiske evner er Nathan er sjarmbombe av en mann. Damene kaster seg rundt halsen hans og utfordringer tas på strak arm.
Enten han må kaste seg mellom vognene på et hurtiggående tog i eller løse eldgamle arkeologiske gåter, er Nathan den selvskrevne mannen for oppgaven. Og skulle noe uforutsett dukke opp, tilpasser Nathan seg til situasjonen raskere enn en kameleon i en malingsbutikk. Skulle bygningen han befinner seg i komme til skade for å rase sammen - ikke noe problem! Han bare firer seg ned langs lysledningen til det nærmeste tak, låner rakettkasteren til en stakkars soldat og gjør raskt kål på det hissige krigshelikopteret han har hatt på nakken det siste kvarteret. Det hele rundes av med en snedig kommentar som kan få selveste Duke Nukem til strekke seg etter ordboka.
Nathan Drake har ingen superkrefter, et normalt forhold til flaggermus og null behov for å spise fluesopp for å vokse. Men han har karisma og sjarm i bøtter og spann - en ekte mann. Det er sånt det blir chicks av.
Til høyre: Morten speider etter jenter.
Daniel Guanio har minst like mange problemer som Martin:
Vår praktikant Morten har vært den sleipeste fisken i skuffen og allerede valgt Nathan Drake. Det er ikke bare dårlig gjort, men det tvinger meg også til å gå for en litt eldre eventyrer - den spenstige og velartikulerte arkeologen fra England, Lara Croft. Klart hun har litt mer østrogen enn ønsket, men det er ikke til å komme utenom at frøken Lara tar enhver utfordring på strak arm. Den lille, pikante shortsen hennes virker å tilby uovertruffen bevegelsesfrihet, våpenbeltet gjør at jeg alltid kan ha en kulepenn klar og motorsykkelen spytter tyngdekraften presist i øyet.
Med Laras britiske aksent kunne jeg også sagt hva som helst, men fortsatt virke like intelligent som jeg egentlig er, sånn innerst inne. Dessuten blir hun spilt av Angelina Jolie i Tomb Raider-filmene - hadde jeg vært Angelina Jolie, ville jeg tatt meg selv med ut på finere restauranter syv dager i uken og kjøpt masse gaver til egen forlystelse. Såpass fortjener jeg. Det eneste ankepunktet ved å velge Lara Croft som inkarnasjon er all den uønskede oppmerksomheten fra Morten Bækkelund, da Nathan Drake og Lara Croft ville utgjort det mest perfekte kjæresteparet i spillhistorisk sammenheng.
I Ubisofts kommende Tomb Raider-spill ved navn... Tomb Raider, later det dessuten til at hun bruker mye tid på en øde øy i Stillehavet. Her har vi noe til felles, det vil jeg også (tilbringe mye tid på en øy i Stillehavet altså, øde bør den helst ikke være). Å bo i det enorme villakomplekset Croft Manor virker heller ikke som et dumt alternativ til en 75-kvadrat på Majorstuen.
Til høyre: Redaksjonssjefen i dyreparken.
Redaktør Kristian Nymoen finner det tiltalende å tumle rundt i havbassenget:
Ettersom jeg bruker en evighet i dusjen falt valget naturligvis på Ecco the Dolphin. Endelig kan jeg dusje og bade så lenge jeg vil uten forstyrrelser. Det skader heller ikke at jeg slipper unna det evige motejaget fra tidsriktige løver i redaksjonen. Nå er det kun guds drakt som gjelder.
Delfinens meny består for det meste sushi og det er ikke bare måltidene som frister, men også omgivelsene. Spesielt under vintertiden hvor solrike tropiske omgivelser er langt mer tiltalende enn råtten bysnø. La meg heller surfe på bølger, spise maki til alle døgnets tider å baske meg i verdens største vannseng.
Til høyre: Redaktøren i sitt rette element.
Adrian Berg liker å se bra ut i frakk:
Hvis jeg mot all forventning skulle gå til graven i morgen og fikk valget om å bli reinkarnert som en spillfigur, så ville jeg valgt Alucard fra Castlevania-spillene. Min fascinasjon for Alucard kom når jeg spilte Castlevania: Symphony of the Night for første gang. Jeg fikk en skikkelig man-crush på Alucard fordi han var så tøff, og dette blomstret så til forelskelse når jeg fant ut at hans virkelige navn er Adrian Farenheight Tepes. Jeg var solgt, for å si det mildt.
Alucard er en vampyr. Eller halvt menneske, halvt vampyr. Dracula er faren hans. Det jeg liker med Alucard er at tross sitt noget skumle slektstre, velger han å stå sammen med Belmont-klanen og sloss mot sin far og ondskapen. Han er en av de snille fordi han velger det, ikke fordi det er forventet av ham eller fordi han ikke har noe valg, i motsetning til mange stereotypiske helter. På grunn av sitt vampyrblod er han veldig mektig, samtidig som han er velsignet med moral og intelligens fra morsiden. Det beste fra to verdener, med andre ord.
Jeg skal ikke underdrive hvor påvirket jeg ble av figur- og kostymedesignet også i mitt valg av Alucard. Jeg synes rett og slett han ser vanvittig stilig ut i sine gammeldagse, Viktorianske klær med kappe og det hele. I tillegg bruker han sverd og lynraske vampyr-hurtighet til å slåss mot demoner og andre underjordiske. Slikt liker man.
Til høyre: Adrian i barokke omgivelser.
Line Fauchald er avhengig av bananer i lange baner:
Det var en sommerkveld i 1996. Jeg var kanskje liten av størrelse, men fantasien eide likevel ingen grenser. Jeg beveget meg i retning kjelleren med cordbukser og non-stop, klar for å overvinne det umulige: Donkey Kong Country. Og i det øyeblikket forandret alt seg.
Til og med lekingen i barnehagen ble annerledes. Det var ikke lenger stiv heks eller sisten for meg - det var stiv apekonge eller fang Kong. Matboksene mine fikk nytt motiv, cordbuksene skiftet farge og håret ble brunere. Kjøttpuddingen og karbonadene ble byttet ut til fordel for én ting: bananer, bananer og atter bananer. Alt fra de gule stripene på veien til det gule lyset i trafikkstolpen fikk en sterkere farge og en spenstigere fasong, som førte til flere bananjakter langs rundkjøringen i Raufoss sentrum. Om ikke jeg satte labbene i bananen, skulle ingen gjøre det. Det ble en religion for meg - en religion ved navn Konga.
Og nå sitter jeg her. 21 år gammel, med brunere hår og større bananforbruk enn noensinne. Hver eneste del av hverdagen består av bananer. Hvor jeg kan få fatt i dem, og hvem som har de beste. Hver gang redaktøren rasker til seg en banan fra futteralet jeg fikk med i Donkey Kong Country Returns bryter jeg ut i et infernalsk jungelhyl, mens mine kumpaner på kontoret banker seg på brystet idet jeg napper den tilbake med et iltert blikk. Bananen er til Kong, Kristian. Når skal du forstå det?
Neida. Det var ikke riktig så ille. Men det er i alle fall ingen tvil om at Donkey Kong er kongen av Konga. Basta bom.
Til høyre: Line med sin beste venn.
Kristina Wiik, Richard Imenes, Ole-Kristian Lima Anfinsen, Ole-Christian Johansen, Halvor Thengs og Hans Frederik Bjarkøy rakk ikke deadline for artikkelen og må nøye seg med å være Goombas. Beklager, folkens.