Trailere er et av de viktigste verktøyene for markedsføring av spill. Hver dag utgis flerfoldige CGI-trailere, spillsekvenser, annonseringstrailere, lanseringstrailere og andre typer videoklipp. Med så hard konkurranse er det kanskje ikke så rart at enkelte bruker ufine midler for å skille seg ut fra mengden. Men er dette bare snakk om den klassiske "Grandiosaen ser bedre ut på reklamen"-situasjonen, eller har spillindustrien tatt det ett skritt lenger?
Det finnes mange måter en trailer kan lure oss på, og noen av de mest kjente har gått så langt som å fremstille en annen historie eller stemning enn spillet faktisk har. Et av de første eksemplene på dette som jeg kan huske var Metal Gear Solid 2: Sons of Liberty. Ønsker du å unngå spoilere fra spillet råder jeg deg til å hoppe over de neste to avsnittene.
Året er 2000, og det har gått tre år siden vi Solid Snake i Metal Gear Solid. Forventningene er derfor skyhøye for årets E3-messe siden Hideo Kojima har sagt at han vil vise hva Metal Gear Solid 2: Sons of Liberty kan få til på den rykende ferske PlayStation 2-konsollen. Det vi får se er spillets prolog, Tanker Chapter, hvor Solid Snake skal infiltrere et tankskip som tråler Hudson-elven. Vi blir veldig imponerte av den utrolige grafikken, den realistiske fysikken og selvsagt muligheten til å kontrollere en av spillhistoriens mest kjente figurer igjen.
Om man ikke kjøpte Zone of the Enders skulle det ta nesten to år før denne muligheten faktisk bød seg. 8. mars 2002, etter mange timers masing, klarte jeg endelig å overtale moren min til å kjøpe "voksen-spillet" til meg. Endelig skulle jeg få se akkurat hvor pent spillet var i virkeligheten. Den kornete versjonen jeg hadde sett på den enorme PCen til en kompis hadde virkelig ikke gjort spillet rettferd. De neste timene hadde jeg sprengt vannmeloner, duellert med Olga og sett tankskipet synke. En fantastisk start, men hva skjedde med Solid Snake, og hvor har Ocelot dratt? Hm, det kan virke som om jeg ikke får svaret med en gang. Nå skal jeg visst redde presidenten fra en gjeng terrorister som har tatt kontroll over noen oljeplattformer. Oppdraget er topphemmelig så Solid Snake bruker tydeligvis en stemmeforvrenger for å holde identiteten sin hemmelig. Jeg klarer å snike meg inn i plattformen, og som en hyllest til originalen kastes ikke dykkermasken med en gang. Etter å ha uskadeliggjort noen vakter med en rekke smidige flyvespark går jeg inn i heisen, og er klar for å virkelig starte Solid Snakes ordentlige eventyr. Masken kastes og jeg er........MEN HVA I?! Hvem i alle dager er denne blonde pysen?
Dette er en av de største kontroversene gjennom spillhistorien. Et av temaene i spillet er hvordan digitale medier kan brukes til å villede og kontrollere befolkningen, og dette har Kojima tatt til nye høyder gjennom markedsføringen av spillet. Hovedkonseptet i spillet var fortsatt det samme, men denne overraskelsen satte virkelig sinne i kok hos mange spillere, og huskes fortsatt den dag i dag. Se bare på hvordan mange tror at vi får se noe liknende i Metal Gear Solid V: The Phantom Pain.
På starten av dette årtusenet var ikke internettilgang allemannseie så slike overraskelser ble ofte ikke kjent før man fikk spille selv. Med årene blir imidlertid dette mer og mer sjeldent, så dette var nok siste gang vi var vitne til en såpass stor overraskelse. Det har derfor vært ganske få eksempel på liknende siden den gang, i alle fall i like stor skala. Vi har dog hatt tilfeller som "Mad World"-traileren til Gears of War, den meget kontroversielle annonseringstraileren til Dead Island. Begge disse kunne gi inntrykk av at historien ville bli dyp og følelsesladet, men i virkeligheten handlet om å drepe så mye som mulig. Her snakker vi altså om det enkelte vil kalles villedende. Et mer positivt eksempel finner vi imidlertid i det aller første Assassin's Creed. Gjennom markedsføringen fikk vi hint til at spillet ville by på mer enn bare å myrde folk under det tredje korstoget, men akkurat hva dette var ble holdt nokså godt skjult frem til lansering.
Sistnevnte og Metal Gear Solid 2 viser oss at trailere som lyver eller lurer oss faktisk kan være positive i noen tilfeller. Det er dog en type misvisende trailere som aldri er positive. Jeg snakker selvsagt om de som lyver om grafikken.
Nå til dags tenker de fleste på spill som Watch Dogs når slike trailere nevnes, men trenden startet lenge før det. Vi har sett CGI-trailere i flere tiår, men det har stort sett vært åpenbart at bildene ikke var hentet fra selve spillet. Dette var ikke tilfellet på Sonys E3-konferanse i 2005. De ønsket å vise akkurat hvor bra grafikken kunne bli på PlayStation 2, med en trailer for Killzone 2. Hele spillverden måpte av grafikken de var vitne til. Kunne dette være mulig? Hver gang Sony ble spurt svarte de at det var helt sant, og at klippet var hentet fra selve spillet. Det var vel ingen vits i å tvile? Vi fikk jo tross alt se skyting i førstepersons perspektiv. Etter hvert begynte det dog å gå rykter om at de hadde leid inn et studio som skulle få traileren til å fremstå som gameplay. Sony nektet å kommentere dette, og Guerrilla uttalte seg ikke før året etter. Da kunne de avsløre at spillet nå hadde skiftet fokus over til den kommende PlayStation 3-konsollen. Kanskje det var mulig med slik grafikk allikevel? Svaret fikk vi på E3-messen i 2007. Døm selv.
Siden den gang har vi fått flere eksempler på dette, og noen har til og med ført til store søksmål. Gearbox Software og Aliens: Colonial Marines ble offer for dette, og med god grunn i mine øyne. Jeg kan helt klart tilgi en CG-trailer som kun er ment som en formidler av stemningen eller spillmekanikker i spillet, men når videoen utgir seg for å være gameplay, som Colonial Marines gjorde, begynner blodet mitt å koke.
Som en meget spillinteressert kar tok det ikke lang tid før jeg hørte at spillet slettes ikke så slik ut, og dermed unngikk jeg det de fleste vil betrakte som et tabbekjøp. Men det er ikke alle som har en like stor spillinteresse som meg. Det er ikke alle som følger like godt med på bevegelsene i spillbransjen. Kanskje ser du kun en trailer eller to uten å lese nyhetsartikler, forum og liknende. Det er dette utgiverne håper på med slike trailere. Å overbevise deg om at spillet vil se så bra ut og at mekanikkene føles som silke mot huden. Grafikk har alltid vært et viktig salgspunkt for spill, så lager de en trailer som ser utrolig bra ut har de ofte gjort et salg.
Heldgvis har mange merket seg denne trenden, og tvunget utgiverne til å gjøre noen endringer. Det blir stadig vanligere å presisere om det er snakk om gameplay eller ikke i starten av traileren, men også her kan enkelte la seg lure. Se bare på trailerene som fastslår at det som vises er "in engine". Mange tror dette betyr at spillet vil se akkurat slik ut på skjermen hjemme. I de aller fleste tilfeller er det ikke slik. "In engine" betyr bare at klippet du ser er skapt ved hjelp av spillets grafikkmotor. Ofte brukes alle kreftene i maskinvaren på karakter- og miljømodellene, mens det ferdige spillet også må bevilge ytelse ti fysikksystemet, kunstig intelligens og mye mer. Dermed må grafikken nedjusteres for at konsollen eller PC-en ikke skal koke over. Ola Nordmann er ikke klar over dette, og vil raskt gå i fellen om de ikke rådfører seg med eksperter.
Med gameplay-trailere er det også noe annet man bør bemerke seg, og som egentlig ikke er utgivernes skyld. Utgiverne har ofte lyst til å vise spillet så tidlig som mulig for å bygge opp forventningene. Da hender det meget ofte at det tar noen år før spillet faktisk lanseres. I løpet av de årene vil spillet gå gjennom en rekke endringer både visuelt og mekanisk. Dette er det ikke alle som tar hensyn til, og de går derfor av skaftet om spillet ikke er like bra ut som første gang de så det. The Witcher 3: Wild Hunt er et offer for dette. Spillet ser i mine øyne fantastisk ut, men sammenliknet med klippene vi så for 2-3 år siden er det ikke like bra på alle punkter. Atter en gang er det snakk om hvordan utviklerne må gjøre vanskelige valg og endringer for å faktisk gjøre spillet kjørbart på de respektive plattformene det lanseres til. Dette er i mine øyne ikke falsk markedsføring. Alle parter drømmer om hvor bra sluttresultatet vil bli i starten. Uheldigvis må utviklerne ofte dempe disse drømmene av ulike grunner. Kanskje har de implementert nye mekanikker som krever ekstra maskinkraft? Kanskje de måtte nedgradere enkelte elementer for å gjøre spillet kjørbart for Ola Nordmanns PC eller liknende? I slike tilfeller må vi som spillere kunne vise hensyn til at ting kan forandre seg underveis, og ikke påstå at de første trailerne var ren svindel.
I all hovedsak er det altså CGI-trailere som utgir seg for å være gameplay jeg har et problem med. Trailere som gir et misledende inntrykk av historien kan ofte være en positiv ting (jeg ser ikke på deg, Dead Island), så de kan jeg ofte tilgi. CGI-trailere som åpenbart ikke er gameplay er ofte et fint virkemiddel for å øke forventningene ved å la fantasien gå berserk. Å se Mario kjempe mot Fox og Charizard i en av Super Smash Bros. sine CGI-trailere var på ingen måte fremstilt som gameplay, men kun skapt for å gi fantasiene og forventningene våre en boost.
Saken blir en helt annen når utgiveren fremstiller CGI-trailere som gameplay, og deretter lyver eller svarer vagt på om det er gameplay eller ikke. "Jo da, Grandiosaen ser akkurat slik ut. Bare løp og kjøp!" Jeg tror nok ikke det. Etter å ha kjøpt en del Grandiosaer gjennom barndommen vet jeg nå at dette ikke stemmer. Mange spill og utgivere har gått i samme felle. På kort sikt tjener de på den falske markedsføringen ved ekstra salg av trailernes respektive spill, men får kjenne konsekvenser på lang sikt. Da Killzone 3 ble annonsert stilte mange seg tvilende til om trailerne Guerrilla viste faktisk var fra spillet, noe som førte til at de måtte jobbe ekstra hardt for å vinne tilbake tilliten. Så jeg ber deg, kjære utgiver. Tenkt over hvordan du presenterer spillene dine. Lyver du om hva vi ser vil det ikke gå i glemmeboken på lenge. Gamere har lang hukommelse. Er du ærlig vil det derimot huskes, og dermed trenger du ikke sprenge markedsføringsbudsjettet på å rette opp inntrykket ved en senere anledning. Ærlighet varer alltid lengst.