Hvis man ser på den konkrete definisjonen er beta-perioden en fase mot slutten av utviklingen av et spill. Mens tidligere testing skal ha sikret grunnrammene, er hensikten til betaen raffinering og avdekking av de ikke fullt så åpenbare feilene. Til dette kreves det et større volum av testere, og derfor er det slett ikke uvanlig å be om hjelp fra publikum. Alt blir gjort med målet om et best mulig produkt for øyet, ikke sant?
Vel, realiteten er blitt ganske annerledes. De fleste betaer fører med seg både feilrapportering og fiksing, men i dagens bransje er betaen også et markedsføringsverktøy. I flertallet av tilfellene vil jeg faktisk påstå at dette er den primære funksjonen, selv om det selvsagt finnes unntak. Betaene har tatt over rollen til spillbare demoer, en nå utrydningstruet art, og man må slåss om å få være med.
Man må slåss om å få hjelpe utviklerne med å fikse spillet deres. Man må slåss om å gjøre dem en tjeneste. Man må ofte bruke penger på en forhåndsbestilling før man i det hele tatt får lov til å være med. Det er ganske latterlig, men hvem har egentlig skylden?
Ja, spillselskaper er kyniske firmaer ledet av profitt, akkurat som alle andre bedrifter, men vi lar dem jo holde på også. Vi er en del av problemet. Jeg er i hvert fall det.
Med barnlig entusiasme kaster jeg meg ut i betaer for spill jeg ser frem til (jobben min gjør det enklere å få tilgang), selv om jeg er skeptisk til trenden. Jeg vet at bransjen misbruker beta-konseptet for å øke omsetningen og hype opp spillene, men jeg klarer ikke å holde meg unna. Og verst av alt, jeg bidrar aldri med feedback slik jeg egentlig burde som betatester. Jeg er blindpassasjer. En svindler. Jeg behandler betaene som demoer, før jeg klager på at betaene ikke er betaer lenger, og at demoene er borte. En kravstor hissigpropp fanget i et paradoks.
Hvis en psykisk syk person fyller huset sitt med søppel kaller man vedkommende en "hoarder", i hvert fall hvis man snakker engelsk. På norsk heter det vel "samler", men jeg synes ikke dét begrepet er dekkende nok. Man sier jo det samme om folk som har et par album med frimerker i hylla. Uansett, disse personene har ofte andre mennesker i livet sitt som kan sette en stopper for galskapen, uten at de gjør det. Man ser det samme med sykelig overvektige, som får et berg av mat servert av sine nærmeste fordi de selv ikke kan gå på bena sine lenger. Disse menneskene rundt er, for å ty til engelsken igjen, såkalte "enablers".
Jeg er spillbransjens enabler, og jeg er bare én av mange. Er det rart betaene brukes som en middel i markedsføringen?
Jeg kunne tatt et standpunkt, men det gjør jeg ikke. Eller, jeg tar faktisk standpunktet, men jeg etterlever det ikke. Jeg kunne sluttet å spille betaer, eller i det minste bidratt med tilbakemeldinger, men jeg gjør det ikke. Jeg fortsetter heller med å oppføre meg som en hjernedød forbruker, mens jeg klager på trendene jeg strengt tatt selv er skyld i. Jeg forlanger at spillselskapene skal skjerpe seg, selv om de på mange måter gir folk det de vil ha samtidig som de tjener penger på det. Jeg tar med den ene hånda og viser fingeren med den andre. Hvis jeg gidder.
Faktum er at stadig flere spill blir lansert uferdige og mangelfulle, og det høye fokuset på betatesting i dagens bransje kunne kanskje bedret situasjonen. Problemet er bare at jeg ikke deltar. Ikke egentlig. Jeg spiller ikke en beta i ordets rette forstand. I like stor grad som spillselskapene behandler jeg betaer som demoer, og jeg skammer meg. Jeg er en del av problemet. Er du?
Uviklerne hos Massive Entertainment får nok mye ut av tilbakemeldingene fra alle The Division-betaene, men jeg frykter markedsavdelingen har mest å hente...