Agatha Christies Seven Dials

Selv om Rian Johnson og Daniel Craig jobber hardt for å introdusere den klassiske "whodunnit"-subsjangeren for et mer moderne publikum kan man fortsatt hevde at det er en sjanger som glimrer med sitt fravær i det bredere underholdningslandskapet, til tross for at en hel serie eller spillefilm bygget opp rundt en enkelt, sentral forbrytelse passer perfekt inn i vår moderne tid, der det føles som om særlig TV-serier ses nærmest i plenum, og der diskursen på nettet er avgjørende for en series fortsatte suksess.

Broadchurch-skaperen Chris Chibnall ser ut til å være enig. Gjennom de nevnte seriene har han allerede tatt for seg mord og politietterforskning, og nå tar han fatt på en Agatha Christie-klassiker, Seven Dials, en roman som i sin tid var noe kontroversiell fordi forfatteren brøt med sin tradisjonelle stil og fortalte en bredere historie som ikke bare handlet om et enkelt, nesten uløselig mord.

Romanen er omgjort til tre episoder på litt over en time hver, en pussig avgjørelse som gjør at denne historien raskt havner mellom filmens mer konsekvente tempo og handlingsstruktur og seriens mer metodiske og dyptpløyende struktur. I England i 1925 holder en aristokratisk familie en storslått, pompøs fest, som ender med at en ung mann fra Foreign Office dør under mystiske omstendigheter. Dette setter den iherdige, fornuftige Eileen Brent (kalt Bundle), spilt av en kompetent Mia McKenna Bruce, på sporet av en større konspirasjon, og hun får hjelp av Martin Freeman i rollen som Superintendent Battle.

Det ville være synd å røpe mer, for den metodiske, trinnvise etterforskningen og opprullingen av et nett av løgner og bevis er selve hjertet i enhver krimgåte. Dessverre er akkurat denne krimgåten så godt som død ved ankomst.

Det er ingen spesielt dårlige prestasjoner som sådan, men fra Freemans litt famlende Battle til og med Helena Bonham Carters noe likegyldige Lady Caterham, sløves Seven Dials' passende skarpe åpning raskt med hendelser som virker å bli avfyrt som hagl, usammenhengende og irrelevante. Vi snakker ikke om separate tråder som etter hvert veves sammen til en effektiv fortelling; nei, vi snakker om stilforvirring; tafatte scener som kanskje bringer den sentrale handlingen videre, men som gjør at man klør seg i hodet.

Bundle har en personlig tilknytning til mordene som begås, og hennes iver og besluttsomhet er beundringsverdig, men alt rundt henne virker bare litt tilfeldig, og det er vanskelig å finne ut, i stort sett hele filmen, hva det hele dreier seg om. En formel for en sterkere metallegering som kan bety mye for fremtidig engelsk krigføring, traumer etter første verdenskrig, en hemmelig orden - de tre episodene skal rekke over mye på relativt kort tid, og takket være et forvirrende tempo, som kanskje mer er Christies feilgrep enn showrunner Chibnalls, føles det forhastet og slurvete. Flere mord behandles på typisk whodunnit-manér, med et begrenset persongalleri og fokus på åpne spørsmål og metodisk etterforskning, mens ett blir helt glemt, og bare i ett tilfelle er det noen reell trinnvis utvikling frem mot et faktisk klimaks.

Det ender i en våt fjert av en konklusjon, der man ikke sitter igjen med noen åpne spørsmål, men der man ikke en eneste gang har blitt overrasket av effektiv metodikk, spennende, underbyggende forklaringer eller et eneste "aha"-øyeblikk. Til tross for McKenna Bruces beste intensjoner mister Seven Dials all fremdrift omtrent halvveis, og fra da av klarer den ikke å overraske eller imponere.