Du vet den følelsen. Godfølelsen som oppstår når spillet bare flyter på en perfekt måte, hvor kontrollsystem, spillestil og den totale spillpakken kommer sammen i en perfekt harmoni som gir deg en gledesrus uten sidestykke. Dette er magien som oppstår når spill skimter med et underholdende, nyskapende og generelt godt gameplay. Denne helhetsfølelsen kan være selve fundamentet som avgjør hvorvidt et spill er moro å spille eller om det bare er et seigt, tregt og kjedelig kaos.
De fem spillene på denne lista er langt ifra seige eller kjedelige. Her er de fem spillene fra 2022 med mest underholdende gameplay.
Runner-ups
Xenoblade Chronicles 3
Michael skriver:
Xenoblade-serien har siden første utgivelse på Wii forsøkt å svare på dette spørsmålet: Kan trekk som er typiske for MMORPG-sjangeren egne seg til en enkeltspilleropplevelse? Svaret har vært annerledes for hver gang. Eneren forsøkte seg på mer tradisjonelle MMO-kamper, bare at man styrer en karakter av gangen. Xenoblade Chronicles X bygde videre på dette. Toeren introduserte mer variasjon i form av et mer eller mindre tilfeldig party for hver gjennomspilling, men slet med å forklare alle komplikasjonene dette introduserte.
Med Xenoblade Chronicles 3 ser vi et forsøk på å kombinere kampsystemene, sørge for at spilleren faktisk forstår hva som skjer på skjermen OG ha et større antall spillbare karakterer og roller enn noensinne. Og jammen har de klart det også! Her har vi kamper med seks spillbare karakterer i følget på en gang, pluss et syvende medlem som styrer seg selv. Om det ser kaotisk ut på skjermen, så slapp av: Jeg har aldri følt meg mer i kontroll over hva som skjer i hver kamp enn i Xenoblade Chronicles 3. Spillet forklarer alt godt og lar spilleren bare leke seg i sandkassen. Syv healere? Kjør på! Syv øksebærere? Selvfølgelig! Droppe alle skjold og gå fullt inn for aggresjon? Bare skjold? I Xenoblade Chronicles 3 oppfordres du til ikke bare til å utforske alle kriker og kroker av kartet, men også kampsystemet.
Sifu
Ingar skriver:
Løp inn, slåss, dø, prøv igjen. Løp inn, slåss, dø, prøv igjen.
Dette er blitt en velkjent dødsdans for fans av FromSoftware sine spill, men de er langt ifra de eneste til å tilby høyst utfordrende spillmekanikker som krever repetisjon og terping de siste årene. Ett av årets beste eksempler på dette finner vi i Sifu, kampsportspillet hvor døden innebærer at man blir en eldre herremann med mindre helse mot at man blir sterkere.
Ikke bare har Sifu en estetisk tøff stil og kule fiender. Spillet byr nemlig også på en ekstremt utfordrende spillmekanisk loop som vil få noen til å slenge kontrolleren fra seg i sinne, men om den først griper fatt i deg vil den nekte å slippe taket. Her er nemlig vanskelighetsgraden ganske perfekt balansert, hvor selv den mest brutale bosskamp aldri føles uoverkommelig. Dermed blir man fort sittende i runde etter runde i et iherdig forsøk på å slå bossen, hvor «bare én gang til» plutselig resultater i at sola står opp utenfor etter at du har tilbrakt hele natten på å lære deg kung fu. Få spill har gitt en like stor grad av tilfredsstillelse som når man endelig kommer seirende ut av en tøff kamp i Sifu, og indie-spillet fortjener absolutt din oppmerksomhet.
Stray
Silje skriver:
I Stray spiller du som en smidig (kjempesøt) katt og det lar deg gjøre det meste dette innebærer. Det vil si at du her i tillegg til å klore på vegger og tepper også får smyge deg langs hyller, tak, rør og hva det måtte være på smidig vis. Du får legge deg på fanget til NPC-er for å kose med dem, sove på steder bare en katt ville sovet og selvfølgelig mjaue til krampa tar deg. I tillegg til dette får du en rekke gåter som må løses på ulike måter, som å slippe et malingsspann ned i en spinnende vifte for å stoppe den, og du får også gjøre diverse oppgaver for de vennlige robotene som bor i denne neonfylte cyberpunk-verdenen, som innebærer at du utforsker de semi-åpne områdene og samler gjenstander. For å krydre det hele litt får vi også noen sekvenser der man må snike seg forbi fiender og kameraer eller løpe fra ekle flåttliknende skapninger mens man unngår hindringer. Litt lite variasjon og noe knotete kontrollere gjør at dette ikke når helt opp, men dette er absolutt et spill du bør sjekke ut om du er ute etter et unikt eventyr med en spennende verden, og spesielt om du er glad i katter.
God of War: Ragnarök
Ruben skriver:
Det er fint lite som er mer tilfredsstillende enn å lemleste de som er dumme nok til å stå i veien for Kratos. Kampsystemet i God of War: Ragnarök er responsivt, utrolig variert og mest av alt moro. De ulike våpnene i arsenalet ditt har alle sine egne, tydelige personligheter og nyttefunksjoner, men når du lærer å flette de sammen i en livsfarlig ballett av sinnssyke angrep mens du parerer og kontrer føler du deg virkelig som guden av krig.
Ikke bare har du som spiller nå tilgang til en hel rekke av nye godsaker - de eksisterende godsakene har blitt oppgraderte, også. Både Blades of Chaos og Leviathan Axe har nå evnen til å «lades opp». Øksa pulserer med en bitende frost som resultat, mens ildsverdene kan roteres til de bokstavelig talt er i fyr og flamme før man druser de i bakken til alles glede. Det er en definert tyngde bak slagene og en potent følelse av kraft når de treffer. Uten å være videre artikulert så føles det jævla godt å spille God of War: Ragnarök.
Vinneren: Elden Ring
Silje skriver:
Jeg har inntrykk av at de aller fleste som liker og spiller FromSoftware sine spill gjør det mest på grunn av det fantastiske gameplayet de tilbyr, og Elden Ring er så sannelig intet unntak. Kort forklart går disse spillene, og Elden Ring, ut på å designe din egen karakter og skreddersy den etter dine behov og preferanser, mens du sliter deg gjennom smart designede verdener og alt som er av ekstremt utfordrende fiender ved å sakte men sikkert mestre dine egne våpen og lærer fiendenes angrepsmønstre. Det er en bratt læringskurve, ingen tvil om det, men mestringsfølelsen er så utrolig deilig når det først sitter. Og da er det vanskelig å legge det fra seg.
Unikt med Elden Ring er at vi får en helt åpen verden i form av The Lands Between som bare venter på å utforskes av deg. Spillet forteller deg aldri hvor du skal gå, og du velger selv hvilken retning du tar. Full frihet med andre ord. Og for å gjøre dette enda mer fornøyelig kan man også etter hvert mane frem hingsten Torrent, som tar deg fortere fra A til B og kan hoppe unaturlig høyt for å hjelpe deg med å nå nye høyder.
Elden Ring er også det kanskje mest varierte av disse spillene hva gjenstander, våpen og besvergelser angår. Det er så ufattelig mye kult og unikt å finne i The Lands Between, og det aller meste har ulike funksjoner. Det introduserer til og med et nytt crafting-system som lar deg snekre sammen bomber, piler og hva det måtte være med ting du finner rundt omkring. Mye av gleden med Elden Ring, for min del i hvert fall, er å samle på ting for så å utforske forskjellige spillestiler og finne en som jeg virkelig kan mestre, slik at det er bossene som frykter meg og ikke motsatt. Og da kan dere som finner glede i å invadere andre bare komme, for jeg er klar!