Cookie

Gamereactor bruker cookies slik at du kan browse nettsiden vår best mulig. Hvis du fortsetter antar vi at du er fornøyd med vår cookies policy.

Norsk
Gamereactor Norge
artikler

Årets historie (Årets spill 2018)

Det er på tide å oppsummere 2018, og dette har vi i Gamereactor gjort ved å kåre de beste spillene i ni kategorier før vi kårer selveste Årets Spill! Denne gangen tar vi en titt på noen av de mest underholdene og gripene historiene vi har vært vitne til i år.

Vi fortsetter med de fem spillene som har underholdt og grepet oss med historiene sine, og tatt oss med på en reise vi ikke ville vært foruten. Det er så klart dags for kåring av årets historie!

5. plass

Kristian sier:
Jeg tror grunnen til at Far Cry 5 står igjen som en av årets bedre fortellinger er fordi noen var veldig klar over at dette er noe man har gjort før, og oftest i Ubisofts spill. Hvor mange ganger har man ikke opplevd å slåss mot en religiøs organisasjon som er overbevist om at du er ravende sinnssyk som kjemper imot? Flere ganger enn jeg kan Assassin's Cr—jeg mener nevne. Det foregår likevel noe mer bak fasaden og det har mye med hvordan verdensbygging og fortelling går hånd i hånd.

Kulten føles definert der de stiller med eget propagandaverktøy, fra Døperen Johns sjarmerende lifecoach-ansikt til Jacobs indoktrineringsverktøy a la Manchurian Candidate. Musikalske grep tas for å gi en kulturell troverdighet mens det skiltes med religiøse folkesanger som sunget av Westboro Baptist Church. Dette rundes av med nakne og ærlige øyeblikk i det du meier ned Josephs disipler, som ikke kan begripe at du gjør dette. Spillets setting og sted i tid er ikke tilfeldig, og selv om kritikken av samtidens Amerika ikke er så bitende som man skulle håpe på, er det absolutt et spill som har noe å si.

4. plass

Tomas sier:
Celeste var ikke det eneste fjellklatrespillet i år. Det var, merkelig nok, ikke en gang alene om å trekke linjer mellom å bestige fjell og å kjempe mot sine egne psykiske lidelser. Likevel, så står det igjen som noe helt for seg selv.

Menneskene man møter på vei til toppen av Celeste er så sjarmerende at de kan smelte snø: Den mystiske gamle dama man møter ved foten av fjellet, den besatte hotellconciergen som skjuler et forferdelig udyr bak et unnskyldende smil, og den bamseaktige og akutt hjelpsomme fjellklatreren Theo. De sitter så friskt i minnet fra vi møtte dem i starten av 2018, at det er merkelig å tenke på at de bare får noen få linjer med dialog hver.

Hovedpersonen Madeline er den perfekte sammensatte figuren, på flere måter. Selvironisk og kanskje litt syrlig i møte med andre, men også forferdelig sårbar. Det at hun bærer på angst og annen tung bagasje, gjør hun enda tøffere som er fast bestemt på å bestige et farlig fjell.

Celeste er et klasseeksempel på det som gjør spill unikt som fortellermedium. Man får føle at man kjemper seg til topps av fjellet Celeste sammen med Madeline, og når man stirrer ned fra toppen føler man at man selv har vært på en reise. Sett nye ansikt, løst vanskelige utfordringer, og kanskje lært litt om seg selv.

3. plass

Eirik sier:
De fleste som liker Spider-Man kan være enige om at franchisen har vært en skikkelig berg-og-dal-bane når det kommer til historier gjennom årene, så med det ryktet superheltspill har hos mange var det ikke akkurat alle som hadde troen på at Insomniac ville klare å leve opp til potensialet i universet. Kanskje var det akkurat denne tvilen som presset Dan Slott, Jon Paquette og resten av gjengen til å levere kvalitetshistorien vi faktisk fikk.

Tidenes bestselgende superheltspill gir oss nemlig ikke bare en elskverdig Peter og sterk Mary Jane, men også en oppbygning, sjarme og dramatikk som bærer preg av å komme fra personer som skriver Marvel-historier til vanlig. Å se hvordan Peter går fra en dans på roser etter å ha satt Fisk i fengsel til å atter en gang oppleve hvilke konsekvenser ansvaret som superhelt har på privatlivet, få nytt håp om å finne kjærligheten med MJ og flere av hans verste fiender ute i det fri er en fascinerende reise som lett kunne hamlet opp med hva filmene har levert. Spesielt når det er såpass tydelig at de sparer noe av kruttet til en oppfølger også...

2. plass

Silje sier:
Året er 1899 og den beryktede Van der Linde-banden er på rømmen oppi fjellene etter at de tabbet seg ut under bankranet i Blackwater. Vi får spille som Arthur Morgan, Dutch Van der Lindes nestkommanderende, og vi får et sterkt innblikk i livene til bandemedlemmene på reisen mot friheten.

RDR2 er et meget langsomt spill. Det er såpass langsomt at det vil ta deg minst 40 timer å komme igjennom historien. Med såpass mye historie, er det god plass til å formidle historien på en detaljert og ryddig måte. Å se Dutchs utvikling i løpet av spillet mens vi ser hvordan hans valg påvirker resten av banden er en sterk, men også tilfredsstillende opplevelse. Arthurs utrolige lojalitet er både en positiv ting, samtidig som at det kan føre til konflikter. Alvorlige konflikter.

Silje var litt skeptisk til denne Arthur Morgan-typen i starten. Hun fryktet at han aldri kunne gi et like sterkt inntrykk som Marston gjorde i eneren. Men noen timer inn i historien skjedde det noe, noe som fikk hun til å innse at dette utvikler seg til en skikkelig sterk og følelsesladd historie.

Dette er en reise som er verdt å begi seg ut på. En sterk historie som vil vekke mange følelser. Det er verdt å benevne at opplevelsen blir bedre dersom du har spilt historien til John Marston i det første Red Dead Redemption, da historiene knyttes direkte opp mot hverandre, selv om RDR2 er en forløper.

1. plass

Eirik sier: Jeg er kanskje en av de få som liker historien i de første God of War-spillene, så forventningene til historien i årets spill var ikke akkurat skyhøye. Det kunne de like greit vært, for God of War ville nok klart å leve opp til dem også.

Maken til en følelsesladet om minnerik historie skal man nemlig lete lenge etter. Ved å følge Kratos og Atreus hvert eneste sekund får vi se hvordan et veldig anstrengt forhold utvikler seg til å bli et meget tett bånd mellom far og sønn. Denne utviklingen blandes inn sammen med mysteriet om hvorfor moren ønsket å få askene sine spredd fra fjelltoppen, hvem den mystiske skikkelsen som stadig jakter på dem er og en rekke andre nysgjerrighetspirrende elementer som vi ikke skal røpe her. Hvem skulle tro at Cory Barlog og Co. sin historie ville diskuteres og føre til teorier flere måneder og sikkert år etter lansering? Ytterst få, men med fascinerende figurer, viljen til å ikke gi oss alt med teskje og en fantastisk oppbygning som både gir oss en tilfredsstillende og ertende slutt er det akkurat dette som har skjedd. Vi er ganske sikre på at mye av den tradisjonelle norrøne mytologien har blitt erstattet med denne utgaven, og her i gården kan vi fint leve med det byttet.