Vi mennesker er fortellende vesener. Vi forteller historier for å underholde, engasjere, provosere, skape fellesskap og utforske hvem vi dypest sett er. Det unike med spillhistorier er at vi som spillere blir mer enn bare passive lyttere eller tilskuere. I stedet må vi ta aktivt del i historien for å drive den frem, få vite hvordan det hele fortsetter og noen ganger også påvirke utfallet. Kanskje er det nettopp derfor de beste spillhistoriene sitter igjen i oss mange år etter selve spillopplevelsen er ferdig.
Vi har fått mange gode spillhistorier i år også, og her er de fem som vi i redaksjonen likte best.
Runner-ups
Dead Space
Peter skriver:
Ingeniøren Isaac Clarke og et mindre mannskap blir sendt for å reparere et gigantisk gruvefartøy, USG Ishimura. Når Isaac og mannskapet hans ankommer, oppdager de at skipet er infisert av en mystisk og ondskapsfull organisme som forvandler de døde til skapninger kjent som "necromorphs." Skapningene har gjort skipet til et komplett kaos og store deler av skipet er delvis ødelagt eller mørklagt. Isaac må navigere gjennom det ødelagte skipet, fikse ødelagte systemer og kjempe seg gjennom horder av necromorphs mens han prøver å finne ut hva som har skjedd og redde mannskapet. Den mentale helsen må opprettholdes i møte med det skremmende og klaustrofobiske miljøet, samtidig som Isaac må finne ut hva som har hendt med hans kone som også jobbet på Ishimura.
Historien er stort sett lik den vi fikk i originalspillet fra 2008, men denne gangen føles den mer levende fortalt, særlig på grunn av at Isaac ikke lenger er en såkalt taus hovedperson. Nå svarer han faktisk tilbake når han ringes over videotilkalling, noe som gjør både innlevelsen bedre og historien mer engasjerende. Vel verdt å oppleve for både veteraner og nykommere!
Marvel's Spider-Man 2
Ingar skriver:
Kombinasjonen av Spider-Man og Venom har ikke alltid hatt vært en like stor suksess, og noen av oss er fortsatt lettere traumatiserte etter å ha sett Spider-Man 3 på kino i 2007. Heldigvis vet Insomniac hvordan de skal bringe Spider-Man til live på best mulig vis i spillformat, og Marvel's Spider-Man 2 er ikke noe unntak.
Måten studioet behandler universet på viser at de ikke bare har en enorm respekt for det originale kildematerialet, men at de også har en forståelse av hva som skal til for å skape en god superhelthistorie. Her trenger du sjarmerende hovedrollefigurer som spilleren både kan relatere seg til og drømme seg bort i, spennende tolkninger av kjente skurker og de små historiene som gjør det hele så mye mer personlig enn bare "hele New Yorks skjebne står på spill." Alt dette og mere til får du servert i Marvel's Spider-Man 2, som beviser at det fortsatt er plass til de gode superhelthistoriene i en verden der mange begynner å se seg mette på sjangeren i filmformat. Pluss i margen for relasjonen mellom Miles og Hailey som bare er så utrolig søte sammen. Er de bare venner, eller kan de bli noe mer? Den som spiller Marvel's Spider-Man 2 får se.
Final Fantasy XVI
Michael skriver:
Det er så mye fint å si om historiefortellingen i Final Fantasy XVI. Med en av de mest effektive åpningene jeg har sett i et spill forstår du nesten med en gang hvorfor du skal bry deg brødrene Clive og Joshua, samtidig som det setter standarden for konfliktene denne historien handler om. Det handler om forholdene mellom karakterene, med det større politiske plottet som bakgrunn for deres utvikling. Følgesvennene Clive samler opp gjennom eventyret setter dype spor i handlingen, og spillets mest følelsesladde og dramatiske øyeblikk får man gjennom opplevelsene med Jill, Cid, Dion og alle de andre man rekker å bli ekstremt glad i på reisen.
Parallelt med de mellommenneskelige historietrådene tar Final Fantasy XVI oss gjennom store, politiske og til tider kosmiske spørsmål. Hva skjer hvis helt vanlige mennesker får tilgang på guddommelig makt i form av Eikons? Hvordan kommer de til makten, og hvordan bevarer de den makten de har? Valisthea er en splittet verden, preget av den enorme makten ytterst få mennesker sitter på. Det er mye å holde styr på her, men grunnet spillets relativt beskjedne rollegalleri og klart definerte karakterer klarer man fint holde styr på alt på tross av alle magiske sci-fi-gloser i dialogen. For de som ikke er så godt kjent med serien: Dette er en stor bragd, og Active Time Lore-funksjonen hjelper godt når man hopper frem og tilbake mellom plottene. Man kan alltid slå opp hvem karakterene i scenen er, hvor de er, hva motivasjonen til dette riket er også videre. Det er et genialt grep som jeg håper mange lar seg inspirere av.
Det kommer imidlertid et gigantisk "men" her som er noe av grunnen til at spillet ikke når helt til topp. Historien som blir fortalt er engasjerende, men tempoet det fortelles i er forferdelig varierende. Spillet snur plutselig fra den mest spennende scenen du har sett til "Hei, kan ikke du stikke og hente meg tre planker" eller "snakk med X så de kan be deg snakke med Y slik at jeg kan gi deg tilgang til Z som lar deg snakke med Æ" i tre timer. Det er trist at det ble slik, men det er absolutt ikke nok for å ødelegge for det som ellers er en av de mer minneverdige Final Fantasy-historiene i nyere tid.
Alan Wake 2
Ingar skriver:
Få ting passet bedre i oktobers høstmørke enn å få en oppfølger til Alan Wake, og denne gangen fikk vi en oppfølger som var vesentlig mørkere, dystrere og mer skummel enn sin forgjenger. All ære til Remedy for det, for historien i Alan Wake 2 er uten tvil ett av spillets beste aspekter (og dem er det mange av).
Finnene i Remedy har en særegen måte å fortelle historier på, og måten de gjør det på er både mesterlig og nesten ubeskrivelig. I Alan Wake 2 legger de aldri skjul på hvor de henter mesteparten av inspirasjonen sin fra, men fremfor å skape en blek kopi av Steven King, Twin Peaks og Twilight Zone lager de sitt eget univers som griper fatt i deg og nekter å slippe taket før det hele er over. Ja, selv etter at historien i Alan Wake 2 er gjennomført er dette et spill hvor du går og tenker på alt du har vært gjennom lenge etterpå.
Vekslingen mellom to hovedpersoner kunne fort blitt rotete og uoversiktlig, men Alan Wake 2 mestrer balansegangen på utmerket vis. Når du som spiller også ser hvordan disse historiene utfyller hverandre blir begeistringen bare enda større. Alan Wake 2 er en fortelling om fortellingens makt, og spillere som er på jakt etter de gode spillhistoriene er simpelthen nødt til å sjekke ut spillet.
Vinneren: Baldur's Gate III
Anders skriver:
Baldur's Gate III finner sted i samme univers som "penn og papir"-spillet Dungeons & Dragons. Mye drager og huler, med andre ord. Premisset er i grunn ganske enkelt: du starter som en egenopprettet figur fanget om bord i et skip i form av en nautiloid (en type blekksprut). Skipet brukes av Cthulu-lignende skapninger kalt "mind flayers" som reiser mellom dimensjoner for å invadere verdener. På skipet blir du infisert av et rompetroll som gradvis vil ta over hjernen din og gjøre deg om til en av de blekksprutlignende skapningene. Her starter jakten på å finne en måte å unngå denne grusomme skjebnen.
Selv om bakgrunnen for historien i Baldur's Gate III er nokså interessant, er det alt du gjør gjennom spillets gang som virkelig løfter opplevelsen. Spillet er bygget opp rundt en haug av dialoger og valg du må ta underveis. Hvordan du møter andre karakterer i spillet får konsekvenser for hva som skjer videre. Et sleivspark i feil retning kan gjøre at du blir dolket i ryggen senere i spillet.
Dette kommer særlig til syne i samspillet mellom følgesvennene du støter på. Det er en fargerik og herlig gjeng bygget opp av et bunnsolid manus og stemmeskuespill. Samtidig vet du aldri hvor du har dem og ikke alle av dem er perlevenner. Å oppføre seg som en drittsekk mot en av dem kan falle i god jord hos andre og visa versa. Dette er et komplekst og spennende system som gjør at du alltid må være på tå hev og overveie hva du gjør. Og det lar deg på sett og vis sy sammen din egen historie med enormt mye frihet. Kanskje den virkelige historien til Baldur's Gate III er vennene (og fiendene) vi fikk underveis?