Det er juleferie for de aller fleste i det ganske land, og vi håper alle våre lesere har fått harde pakker med mye spillsnadder. Forhåpentligvis har du spist deg så mett på pinnekjøtt, ribbe, lutefisk, skinkestek, surkål, medisterpølse i ribbefett og pizza Grandiosa at du er klar for litt mer variert kost. Da passer det bra med Gamereactors årlige kåring av høydepunktene fra spillåret som har gått. Og for et spillår det har vært!
2023 har ikke vært et ubetinget godt år for spill, og dette gjelder særlig for dem som jobber i bransjen. Flere tusen ansatte har mistet jobbene sine rundt omkring, samtidig som toppsjefene casher inn millionbonuser og selskapene går med rekordoverskudd. Fra et spillermessig perspektiv har det imidlertid vært høydepunkt etter høydepunkt. 2023 har vært spillåret der tilhengere av nærmest alle sjangre og spesialpreferanser har fått noe nytt og kjekt å bryne seg på, og en rekke titler som ble forsinket på grunn av pandemien har omsider sett dagens lys. Dette har gjort 2023 til ett av de vanskeligste årene å kåre årets høydepunkter fra, men vi i den norske redaksjonen har likevel gjort vårt beste for å dele våre favoritter.
Som tidligere år har vi avlagt våre stemmer i de ulike kategoriene, og spillene som har fått flest stemmer per kategori blir så trukket frem de neste dagene. Dette sørger for varierte lister der alle skribentene har fått sagt sitt, selv om vi naturligvis er litt uenige på noen punkter. Likevel håper og tror vi at resultatene gir en demokratisk gjenspeiling av spillåret 2023 sett med våre øyne.
Vi starter kalaset med å kåre de fem beste lydsporene fra i år. For mange er den gode musikalske opplevelsen i spillene vel så viktig som spillmekanikker og visuelt design, og et lydspor kan enten løfte eller ødelegge en spillopplevelse. Her er fem spill vi mener utmerker seg med sin eminente musikk og herlige lyddesign.
Runner-ups
Alan Wake 2
Ingar skriver:
Måten Alan Wake 2 bruker lyd og musikk på er nok et eksempel på hvor brilliante utviklerne i vårt naboland faktisk er. Her får du naturligvis stemningsfull og guffen musikk som glir utmerket inn i den nifse atmosfæren spillet forsøker å skape, men Remedy gir seg ikke der. I stedet krydrer de dette med en eminent spilleliste av sanger som spilles av på slutten av hvert historiekapittel, og måten tekstene og melodiene i disse sangene passer overens med det helhetlige narrativet i spillet er fortellerkunst på sitt beste. Dette gir følelsen av at Alan Wake 2 egentlig er en TV-serie fremfor et spill, og det på en måte som er mye bedre enn Remedys tidligere produksjoner (beklager, Quantum Break).
Det bør likevel ikke komme som en overraskelse at spillets musikalske høydepunkt er Old Gods of Asgard (eller Poets of the Fall som de egentlig heter i vår verden), metal-bandet som dukker opp i flere av Remedys spill og som leverer power metal av ypperste klasse. Har du spilt ett Remedy-spill tidligere vet du hvor fabelaktig musikk de kan levere, og det aller beste øyeblikket i Alan Wake 2 er selvfølgelig knyttet til dem. Spillåret 2023 er så utrolig mye rikere takket være "det øyeblikket" i Alans historie, og skulle vi delt ut pris for årets enkeltlåt i et spill ville Alan Wake 2 lett stukket av med seieren.
Sea of Stars
Ingar skriver:
Personlig var jeg litt sent ute til festen når det gjaldt The Messenger, debutspillet til Sabotage Studios fra 2018 som var tungt inspirert av Ninja Gaiden. Da jeg først spilte spillet i forfjor falt jeg pladask for spillet, og en av hovedårsakene til dette var den mesterlige retroinspirerte musikken til Eric W. Brown, også kjent som rainbowdragoneyes.
Med Sea of Stars leverer både studioet og komponisten den samme skyhøye, varierte og kreative kvaliteten som forventet, men det er likevel imponerende å se hvor omfattende lydsporet i Sea of Stars faktisk er med sine 216 spor. Her får du musikk som til enhver tid kler konteksten du befinner deg i, enten det er mystiske grotter, våtmark, spøkelsesøyer eller intense kamper. På toppen av det hele byr spillet på piratorkesterversjoner av de beste låtene takket være sjørøverbanden (eller sjørøver-bandet, om du vil) du møter på i spillets vertshus. Spillets ti komposisjoner av Chrono Trigger-veteranen Yasunori Mitsuda passer som hånd i hanske med spillets tone (pun intended), men Eric W. Brown demonstrerer samtidig at han er mer enn kapabel nok til å by på minneverdige og sylskarpe komposisjoner på egen hånd. Musikken i Sea of Stars føles nesten som et tapt album fra 90-tallet, og større lovprisning enn det kan jeg knapt komme med.
Baldur's Gate III
Anders skriver:
Akkurat som surkålen og ribba, er et rollespill avhengig av god musikk for å kunne levere på øverste hylle. Allerede fra det mektige menytemaet, som "Flute Guy" og de andre i The Game Awards-orkesteret laget en heidundrendes versjon av må vite, legges det til rette for at Baldur's Gate III blir en opplevelse helt utenom det vanlige. Komponist Borislav Slavov er kanskje ikke det mest kjente i spillmusikkverdenen, men han vet å sy sammen et godt lydspor.
Spillet har alt fra heftige kamplåter til stemningsfylt bakgrunnsmusikk. Det er ikke alltid du legger like mye merke til musikken, men den er der og jeg innbillier meg at spillet vil blitt rimelig tomt uten. Om du velger å spille som klassen bard (noe du for så vidt også burde gjøre), vil du bli utstyrt med ditt eget instrument som preger spillestilen og kampene. Samtidig kan du når som helst dra frem lutten, fela eller fløyta og ta en trall for folk rundt deg.
Og hva med en bosskamp hvor vedkommende synger sin egen låt? Eller årets kanskje vakreste enkeltstykke: "Down by the River?" Du finner alt i den vidunderlige verdenen the Forgotten Realms.
The Legend of Zelda: Tears of the Kingdom
Michael skriver:
Lydsporet i Tears of the Kingdom er klart bygget på det gode fundamentet til Breath of the Wild, og likevel klarer det nesten å komme til topps av vår liste. Det er gode grunner til dette. Tears of the Kingodm bygger opp et så uendelig stort løfte om tilfredstillelse i musikkens oppbygging og får til gjentatte gåsehud-øyeblikk gjennom hele opplevelsen. Bare fra starten blir du overveldet av alle de forskjellige inntrykkene den storslåtte kjenningsmelodien til spillet gir. De nye låtene blandet sammen med kjente låter fra Breath of the Wild gjenspeiler akkurat hva Tears of the Kingdom er: Noe du kjenner igjen, bare fra et helt nytt perspektiv. Det er noe helt nytt bygget på noe gammelt, og med all lærdommen som kom fra det gamle. Noen drypp av nye melodier her og der i standard gameplay hjelper med å få deg inn på nye, kreative tankespor.
Gjennom eventyret kommer det musikalske øyeblikk som er akkurat så tilfredsstillende som hvert magiske øyeblikk gameplay-opplevelsen gir deg. De mer bombastiske lydsporene komplimenteres av de mer minimalistiske melodiene som spiller i standard utforskning. Det føles alltid ut som noe eksplosivt bobler under overflaten, der noe mystisk og uforventet venter rundt hvert hjørne. Det innfrir løftene hver eneste gang, også i musikken. Og dessuten: Hadde vi kun snakket om sluttsekvensen til spillet mener jeg fortsatt at det fortjener plass på listen. Gåsehud på gåsehud på gåsehud på gåsehud.
Vinneren: Final Fantasy XVI
Anders skriver:
Final Fantasy-serien har alltid vært kjent for vanvittig god musikk og det er vel ikke til å stikke under en stol at mye av æren for det kan tildeles veterankomponist Nobuo Uematsu. Spill som Final Fantasy VII, IX eller X kan vel aldri omtales uten å trekke frem musikken. Etter hvert har stafettpinnen gått videre til andre komponister, blant annet vel så kjente Yoko Shimomura.
I seriens ferskeste tilskudd, Final Fantasy XVI, er det Masayoshi Soken som har fått ansvaret. Soken er ikke helt ukjent med serien, da han står bak musikken til det etter hvert så populære nettrollespillet Final Fantasy XIV: A Realm Reborn. Kjenninger av sistnevnte vil definitivt merke melodiske likheter, men musikken i Final Fantasy XVI bærer samtidig sitt eget preg. Fra den mer karakteristiske menymusikken får vi servert en rekke forskjellige kamplåter som tidvis tar helt av. I de største Eikon-kampene dundrer orkester og operasangere til for full guffe og bringer kampene opp på et helt absurd nivå. Bakgrunnmusikken ellers er også variert og god, men det er kampmusikken man virkelig sitter igjen med etter dette spillet. At spillet også tok med seg prisen for beste musikk hjem fra The Game Awards, er for meg lite overraskende og noe vi kan stille oss helt bak.