Obs! Denne artikkelen inneholder spoilere ettersom den handler om våre favorittøyeblikk. Leses med ekstrem forsiktighet.
(4) Firewatch
Campo Santo lokket meg inn med flott design og noe litt annerledes enn de andre spillene jeg ofte tyr til. Firewatch starter med en liten historie, og selv om den oser av humor, varme og kjærlighet var det ikke mulig å unngå å kjenne sorgen som presset seg på. Hovedfiguren Henry og hans kone Julia hadde en spenstig start på forholdet, men som vi vet fikk det ikke noen lykkelig slutt. Det er sjelden jeg føler på den triste og vonde siden av følelsesspekteret når jeg spiller, men Firewatch var som en knyttneve i magen - og en direkte stimulering av klump-i-halsen-muskelen til undertegnede. Vissheten om at noen man er glad i skal forsvinne er noe jeg selv har opplevd, men jeg tror de fleste kjente på det samme der historien gikk over til å handle mest om Henry. Selv har jeg aldri følt meg mer ensom i et spill enn da jeg forlot bilen og vandret ut i skogen. For en grusomt god start på et spill. /Tor Erik
(3) Uncharted 4: A Thief's End
Uncharted 4: A Thief's End har mange fantastiske øyeblikk. Mange av dem er nok når man ser en fantastisk utsikt, eller alle detaljene når man løper rundt og kanskje stopper for å puste litt ut. Derimot vil jeg påstå at overraskelsen på slutten av spillet er den største. Du tror spillet er ferdig, og vipps spiller du en ung jente som sitter på rommet sitt og spiller Crash Bandicoot. Det går fort opp for deg at du nok spiller datteren til Nate og Elena, og finner ut at du befinner deg i et mer tropiske klima enn huset Nate og Elena bodde i tidligere i spillet. Så får du muligheten til å utforske, lære mer om hva de har holdt på med, og kanskje til og med få en mini-smakebit av hva Uncharted gjør i fremtiden? Hvem vet, kanskje de lager et eget eventyr med Cassie Drake i hovedrollen. Uansett om det skjer eller ikke, var det en hyggelig overraskelse som ventet oss i en av årets desidert beste spill. /Kim
(2) Doom
Jeg er ikke spesielt flink på hverken skrekk- eller skytespill, men da jeg fikk sjansen til å anmelde Doom grep jeg den med begge hender. Jeg ville faderullan meg til Mars og sparke litt demonræv! I anmeldelsen min var jeg noe streng, men i seinere tid har jeg innsett mine feil. For ett av de beste spilløyeblikkene jeg har hatt i år er det nettopp Doom som står for.
Det er faktisk det første som skjer i Doom. Doomguy ligger fastspent til et bord, naken og hjelpeløs, i et rom hvor demoner dasser rundt på jakt etter hjerner eller sjeler eller hva det nå enn er de egentlig er ute etter. En av dem anser ham som et lett bytte (han er tross alt ubevæpnet og fastlenket) og kommer innenfor rekkevidde. «Overraskelse kølletryne!» kan man anta at Doomguy tenker før han vrir seg løs og knuser skallen til den stakkars, overrumplede demonen. Fyren hadde aldri en sjanse! Så får Doomguy tak i et våpen og da bryter helvete løs, bokstavelig talt. Men før han kan virkelig slå ut håret og male Mars rødt får han en videosamtale fra en Samuel Hayden. Samuel forteller ham en rekke ting han må gjøre for å overleve, men Doomguy gir totalt beng og legger på ved å knuse skjermen. Deretter er duket for demonkverking over en lav sko! /Suzanne
(1) Overwatch
Det er ingen tvil om at Overwatch er blant årets beste spill. Ikke bare har det Blizzards sjarm, men det er også et sabla godt skytespill. I mange tilfeller har det nok tatt over for Team Fortress 2, som lenge tronet som det beste lagbaserte skytespillet på markedet. Når man først skal prøve å finne en ting i spillet som man kan regne som et "fantastisk øyeblikk", spesielt med tanke på at hele spillet er en rekke fete øyeblikk etter det andre, er det ingen lett oppgaven. Kanskje er det når man, som et lag, klarer å stoppe noen fra å ta et capture point? Hva med den første gangen du setter igang med ditt utlimate angrep og stopper flere av fiendene samtidig? Eller stopper flere uten å dø selv? For oss var det nok første gangen vi ble ferdig med matchen, alt gikk i saktefilm, musikken dundret og annonsøren sa "Play of the Game", hvorpå navnet vårt ble vist i store bokstaver. For en sykt tilfredstillende følelse å få en instant replay av at du gjør noe som kanskje snudde kampen til lagets fordel. Det får deg til å føles uovervinnelig, som om at du var skapt for akkurat dette. Og det er denne euforiske følelsen man sitter med etterpå som gjør det til årets spilløyeblikk. /Kim