Det å stadig oppdage nye og pene dataspill er en av de største gleder en spillentusiast kan ha. Men hva betyr det egentlig at et dataspill er pent? Handler det om grafisk realisme, teknologiske innovasjoner som dytter det grafiske til et nytt nivå eller en pen stilart som kommer til live på kreativt vis? Vi svarer "ja" til alt dette, og det er også formålet med denne kategorien.
2023 har vært spillåret der utviklerne for alvor har lært seg å utnytte kraften som ligger latent i dagens konsollgenerasjon, og det har også vært året der Unreal Engine 5-spillene har begynt å melde sin ankomst. Samtidig er det nok av eksempler på studioer som klarer å skape flotte spillopplevelser ved å bare justere litt på de verktøyene de allerede har og kjenner så godt. Uansett er det vi som spillere som nyter godt av dette.
Her er de fem spillene vi i redaksjonen mener hører hjemme på toppen i kategorien "årets visuelle opplevelse":
Runner-ups
Resident Evil 4
Ruben skriver:
I en tid hvor grafikkhorer har mer enn nok å tilfredstille seg selv med på markedet er det liten tvil om at remakes skiller seg ut. De tar en eksisterende opplevelse og frisker den opp for et moderne publikum slik at de visuelle kontrastene virkelig skinner. Til ulike grader, selvfølgelig, men Resident Evil 4 Remake får originalen til å føles som en kornete VHS som nå har blitt restaurert i full 4K for første gang.
Det sies at man spiser med øynene, og jaggu spiller man med de også. Resident Evil 4 Remake er optisk snop for synet, og etter tre gjennomspillinger er jeg fremdeles sulten på mer.
Final Fantasy XVI
Michael skriver:
Middelalder-fantasy kler denne serien ordentlig godt. Heller enn å jage realisme har utviklerne valgt å ta sikte på en malerisk tolkning av omgivelser og karakterer. Verdenen er preget av massive ørkener, gressletter og byer med et tydelig søkelys på skala. Hver by stiller også med sitt særpreg preget av sin egen lokale kultur. Selv om det ikke er stort fokus på utforskning skulle man nesten ønske det var det, så pent som spillet er. Verdensbyggingen kommer stort sett gjennom det visuelle, enten det er moten rollefigurene går med, store Eikon-skapte sår eller rett og slett det at man ser magien flyte rundt i vinden. Det er en verden jeg lett lever meg inn i.
Man må jo selvfølgelig nevne spillets høydepunkt - kampscenene er blant det villeste jeg har sett i spill. Jeg vil ikke spolere en eneste av de store Eikon-kampene her, men tenk Asura's Wrath, Dragon Ball og Attack on Titan i en heftig kombo. Vi snakker ordentlig overdreven shonen-anime på sitt aller beste. Fantastisk kampkoreografi og kameraarbeid må trekkes frem, og utviklerne har virkelig gjort leksene sine her. Dessverre trekker litt varierende ytelse opplevelsen ned, da det går på bekostning av en ellers fantastisk klar og tydelig presentasjon. Det er sånt som gjør at det ikke helt når opp til topp, men allikevel fint karrer seg inn til en fjerdeplass på vår liste.
Dead Space
Peter skriver:
Å besøke Ishimura på nytt har vært en sann fryd for øyet. Skipet har fått et skikkelig løft og har en helt enorm detaljrikdom. Med såpass mye skyting og lemlesting med gjerne ørten kroppsdeler som flyr veggimellom til tider er det helt utrolig at spillet er såpass vakkert midt oppi alt kaoset.
Det er også en rekke kule detaljer i det grafiske arbeidet, som at man kan se huden på necromorphs skrelle av etter ett skudd, miste alt kjøtt på neste skudd, for så å falle helt av på tredje. Hver necromorph er nøye bygget opp av svært mange avtakbare deler. Skipet i seg selv er også fylt med kjærlighet til detaljene, der alle sektorer er distinkte og velkonstruerte. Det er også objektivt veldig pent, med en detaljrikdom som lett gjør det til blant de peneste spillene de siste årene.
Selv om dette er en hyllest til spillets visuelle presentasjon er det også verdt å trekke frem lyden, hvor knirkingen i veggene, ekkoet fra skytingen og tråkkingen på fiender er så realistisk at du blir fullstendig oppslukt i opplevelsen.
Alan Wake 2
Michael skriver:
Få spill klarer å være så særegne som Alan Wake 2, og en veldig stor del av dette er gjennom måten det presenteres. Remedy har skjønt at hvis et spill skal løftes forbi standarden spill ofte har for historiefortelling må det være lagt enormt mye innsats og detaljer i animasjonene av ansikter, kropp og omgivelser for å bygge opp under stemningen. Alt må være sømløst for at en slik ambisiøs måte å fortelle en historie på ikke skal bli banal eller for mye av det gode. I Alan Wake 2 feires kreativitet på en, unnskyld, kreativ måte. Jeg kan nesten garantere at jeg aldri har sett eller spilt noe lignende.
Om du er blant de dystre, abstrakte gatene i Alans Dark Place eller Sagas lune dette-kunne-vært-skandinaviske havnebyer og skoger, sitter man med følelsen av at hver eneste lille detalj i spillets verden er plassert med hensikt. Det kjennes håndlagd ut, som en ekte plass du sikkert hadde funnet om du kjørte langt nok inn i skogen. Blandingen av filmscener med skuespillere og spillkarakterer er noe vi har sett tidligere, men det har aldri vært utført med slik presisjon. Overganger fra spill til film og tilbake igjen er såpass sømløs og bidrar til den ugne, uvirkelige stemningen som settes. Det er sånt som skaper skrekkspill-gull. Jeg kjenner mens jeg skriver at det er vanskelig å kun trekke frem spillets visuelle styrker, nettopp fordi det er så godt integrert i opplevelsen av å spille det at man ender opp med å snakke om alle de andre gode tingene spillet får til. Forresten, Remedy, hvis dere leser dette: Aldri slutt med video-oppå-gameplay effekten man ser i Sagas Mind Place og ellers i spillet! Det er så kult hver eneste gang, sånn at jeg blir imponert over at jeg fortsatt blir overrasket av det femten timer inn i opplevelsen.
Vinneren: Marvel's Spider-Man 2
Ingar skriver:
Enkelte studio har en ekstremt god forståelse av hvordan de skal utnytte maskinvaren de har til disposisjon på best mulig vis. Insomniac Games er ett av dem, og med Marvel's Spider-Man 2 beviser de nok en gang hvorfor de er en av Sonys mest verdsatte utviklere.
Mens andre spill kan slite med å levere gode visuelle presentasjoner når spilleren kan velge mellom grafisk oppløsning eller bildehastighet, viser Insomniac hvor skapet skal stå og leverer en visuell presentasjon som flyter aldeles ypperlig og ser alderes nydelig ut uansett hva du måtte foretrekke. Vil du ha strålesporing uten å ofre 60 bilder per sekund, sier du? Insomniac har det du vil ha, og selv om strålesporingseffektene tones litt ned i ytelsesmodusen er det imponerende å se hvor mye de faktisk klarer å servere uten at bildefrekvensen hopper mer enn kardiografbildet til en arytmi-pasient.
Det første Spider-Man imponerte oss da det ble lansert til PlayStation 4 for fem år siden, men Insomniac klarer nok en gang å overgå seg selv. Detaljene i New York er mye tettere og realistiske, fargetonene er bedre, animasjonene føles mer levende og de ulike effektene som benyttes utnytter virkelig maskinkraften i PlayStation 5 til det maksimale. Legg til kule tolkninger av kjente og kjære rollefigurer fra Spider-Man-universet, og brått er det ikke så rart at Marvel's Spider-Man 2 stikker til topps i denne kåringen.