Avatar: Frontiers of Pandora

Avatar skiller seg fra alt annet i underholdningsbransjen. Til tross for at kildematerialet bare består av to filmer føles det som om alle kjenner, gjenkjenner og elsker James Camerons sci-fi-serie. Det er også knyttet en forventning til serien som overgår nesten alt annet i et kreativt medium. Når en ganske ny IP blir den første og tredje mest innbringende filmen gjennom tidene, forventer folk storhet fra Avatar-verdenen. Så da det ble kunngjort at Ubisoft Massive og Camerons Lightstorm Entertainment skulle samarbeide om et helt unikt videospill med stort budsjett som utspiller seg i Avatar-universet, tok det ikke lang tid før folk begynte å bygge opp forhåpninger og forventninger til spillet.

Men Ubisoft gjorde noe få hadde forventet. Den franske utgiveren viste knapt nok frem spillet før i år. Unødvendig å si at mange lurte på hvorfor. Men etter å ha sett gameplay og fått prøve spillet selv, oppdaget vi at det sannsynligvis er på grunn av forbindelsene og likhetene som Avatar: Frontiers of Pandora deler med Far Cry, en spillserie som folk begynner å bli litt lei av på grunn av det forutsigbare og svært konservative formatet. Det store spørsmålet er selvsagt om Pandoras fantastiske verden gjør nok for å løfte det ellers altfor velkjente Far Cry-oppsettet?

Avatar: Frontiers of Pandora tar spillerne med til en helt ny del av den fremmede månen. Spillet utspiller seg i Western Frontier og handler om å gjenoppdage Na'vi-røttene sine ved å legge ut på en reise som en ung kriger som tilbrakte barndommen i fangenskap og ble trent opp av den invaderende menneskelige RDA-fraksjonen for til slutt å bli brukt som våpen mot Pandoras urbefolkning. Det er egentlig den samme historien som den opprinnelige Avatar forsøkte å fortelle, men i stedet for at hovedpersonen er et menneske i en Avatar-kropp, er du en ekte Na'vi som har blitt isolert og avskåret fra sin egen verden og arv.

Historien fungerer, men den er ikke akkurat spillets viktigste drivkraft. Du følger hendelser som tar deg gjennom de tre store biomene i Western Frontier for å møte ulike klaner og Na'vi-krigere, samtidig som du samarbeider med "gode" mennesker for å beskytte planeten mot RDAs ødeleggelser. Det er en fortelling som føyer seg inn i rekken, men den våger heller aldri å overraske. I stedet forventer spillet at det er utforskningen og opplevelsen av den åpne verdenen på Pandora som skal være den primære begeistringsfaktoren.

Da jeg fikk se litt gameplay i sommer, beskrev jeg Frontiers of Pandora som Mirror's Edge møter Far Cry. Når det gjelder spillopplevelsen, stemmer det ganske godt. Men denne generaliserte oppfatningen bør ikke forringe hvor fantastisk dette spillet føles å spille. Pandora er en stor verden med mye vertikalitet, og klatre- og bevegelsessystemet er utrolig godt designet og lar deg behandle verden som en eneste stor lekeplass. Kampene handler derimot om å bruke krigeren fra to verdener til å overvinne trusler. Med alt fra tradisjonelle Na'vi-våpen som egner seg ypperlig til mer presise og snikende angrep, til RDA-skytevåpen og eksplosiver når det røyner på, er kampene overraskende dype og utfordrende.

Frontiers of Pandora ser kanskje ut som et Far Cry-spill, men i praksis spiller det ikke som et Far Cry-spill. Dette er ikke et spill der du kan løpe og skyte og sprenge alle problemer i luften. Hvis du prøver, vil du dø. I dette spillet må du støtte deg til Na'vi-krigerens ferdigheter og evner for å snike deg rundt, nedkjempe i stillhet og til og med bruke RDA-teknologi til å hacke systemer for å overvinne trusler. Med en rekke ferdighetstrær som er fullpakket med fordeler som ytterligere forbedrer de ulike elementene i Na'viens virkemåte, kan du virkelig bygge opp en spillestil som passer til måten du ønsker å tilnærme deg eventyret på.

Men det er en hake. For selv om det grunnleggende gameplayet fungerer, er oppdragsdesignet og aktivitetene i den åpne verdenen omtrent så Ubisoft-aktig som det kan bli. Det jeg mener er at det forventes at du reiser rundt i den åpne verdenen for å stenge RDA-baser (som ofte er kopier av hverandre) og samhandle med en hel haug med samleobjekter. Noen av disse vil marginalt forbedre helsen din på permanent basis, mens andre er en del av innsamlingsoppdrag, eller kan være relatert til å hjelpe til med å rydde opp i miljøet, eller til og med til å skaffe deg ekstra ferdighetspoeng. Poenget er at etter noen timer med utforsking av verden, avtar dragningen ved å reise mellom markørene på verdenskartet, og i stedet blir du forvirret over hva du skal bruke tiden din på utover å følge hovedoppdraget. Joda, det finnes sideoppdrag å utforske, men ikke forvent å bli imponert over de store og omfattende sidehistoriene her. De er som regel ganske enkle og tjener bare til å forlenge spillets varighet.

Men til tross for et ganske elementært spilldesign som ofte lener seg for mye på velkjente Ubisoft-troper fra åpne verdener og en utforskning som er avhengig av spillerens evne og lyst til å vandre utenfor allfarvei, klarer Frontiers of Pandora å fange den følelsen av ærefrykt og undring som alltid har preget denne serien. Selv om det bare finnes to filmer med kildemateriale å bygge videre på, føles Pandora umiddelbart gjenkjennelig og hjemmekoselig. Det første øyeblikket der du går ut i den åpne verdenen og puster inn Pandoras friske luft, eller når du for første gang kommer til et nytt stort biom som får deg til å innse hvor unik og variert denne fremmede månen virkelig er, er en opplevelse og en følelse som er så Avatar-aktig som det kan bli. Massives enorme innsats for å få denne verdenen til å føles levende, pulserende og unik kan ikke gå ubemerket hen. Frontiers of Pandora er en åpen verden som jeg aldri har sett maken til i et videospill. Visst kunne oppdragsdesignet og aktivitetene trengt mer tid i ovnen eller flere kreative hender bak, men ingenting av dette forringer det faktum at Pandora forvirrer, forbløffer, inspirerer og fyller deg med den samme følelsen av barnslig undring som vi alle opplevde for første gang da Avatar gikk på kino i 2009. Og så er det en enorm verden, så du kommer ikke til å gå tom for ting å gjøre.

De nostalgiske følelsene forsterkes når hele Avatar-opplevelsen settes i gang. Når du klatrer opp svevende fjell for å bli kjent med Ikranen din, og den stemningsfulle stammemusikken begynner å spille, er det mesterlig og ærefryktinngytende. Når du kommer til slettene og den tette jungelen byttes ut med store, åpne og frodige åkrer der vinden pisker gjennom håret ditt og rusker i det grønne gresset, er det de intrikate detaljene i omgivelsene som gjør Frontiers of Pandora til et så bemerkelsesverdig spill. Men det må sies at dette er rammene som Cameron la i de to filmene, så disse følelsene er ikke akkurat unike. Å se helikoradiske planter trekke seg tilbake når du nærmer deg, se vifteøgler sveve forsiktig gjennom luften - alt dette er veldig spennende å oppleve i førstepersonsperspektiv, men hvis du har sett originalfilmen, har du allerede bearbeidet alle disse magiske scenene på forhånd sammen med Jake Sully.

Det er langt mer bra enn dårlig i dette spillet. Å sveve gjennom skyene på en Ikran, ta ned massive skapninger så humant og raskt som mulig, ødelegge og knuse RDA-teknologi av gigantiske dimensjoner. Alt dette er tvers igjennom autentisk Avatar, og Massive har ikke gått glipp av noe i så måte. Likevel er det andre deler utover oppdragsdesignet og aktivitetene i den åpne verdenen som ikke passer inn. Jeg skjønner ikke hvorfor dette spillet trengte et nivådelt lootsystem. Jeg skjønner ikke hvorfor utstyr, gjenstander og ressurser må ha en sjeldenhetsfaktor, for det virker som om den bare er der for at Massive skal tvinge deg til å jakte på den perfekte versjonen av en frukt eller et dyreskinn som du trenger for å lage den utsøkte versjonen av den rustningen du er ute etter. Kombiner dette med stealth som stort sett mislykkes umiddelbart (hvis du bommer på en pil på 100 meters avstand, vil RDA umiddelbart vite nøyaktig hvor du er, på en eller annen måte...), og så ytelsesproblemene (som riktignok er færre enn forventet), som i stor grad dreier seg om teksturer og objekter som dukker opp og figurmodeller som forsvinner, og du får et spill som bæres opp av den virkelig bemerkelsesverdige verdensdesignen og kjernespillet, og så holdes tilbake av nesten alle andre faktorer.

Avatar: Frontiers of Pandora har mye å by på, og spillet bør hylles bare for det. Hvis du elsker eller rett og slett liker Camerons sci-fi-verden, vil du sette pris på tiden du tilbringer i dette actioneventyret. Men hvis du hadde håpet at du skulle få se Massives innflytelse og talent skinne igjennom og introdusere nye, unike og spillendrende mekanikker og systemer, blir du nok skuffet. Avatar: Frontiers of Pandora er et morsomt og virkelig, virkelig vakkert spill, et spill som er svært detaljrikt når det gjelder hvordan verdenen presenteres, men utover det kan det bli litt hult.