Det var langt fra sikkert at Beef, skapt av Lee Sung Jin, ville få en andre sesong etter avslutningen av den første. Men rekken av priser, både ved Golden Globe Awards og Primetime Emmy Awards, banet vei for en oppfølger som til syvende og sist føltes uunngåelig. I likhet med serier som Fargo og True Detective har Sung Jin og Netflix valgt å behandle sesongene som frittstående antologier om samme tema, konflikter eller "beefs". Med et elektrisk lydspor av Finneas O'Connell og utsøkt foto av James Laxton, blir vi som seere nok en gang dratt inn i et absurd drama, forsterket av førsteklasses prestasjoner.
I den nye sesongen møter vi en helt ny rollebesetning i et anspent samlivsdrama. Et ungt Gen Z-par på en absurd eksklusiv countryklubb blir dratt inn i sjefens smuldrende ekteskap. Det som begynner som en ubehagelig krangel, eskalerer raskt til et spill preget av makt, manipulasjon og sosial klatring, der alle kjemper om den hensynsløse milliardærens gunst. Til og med hun selv, med sin egen skandale som truer med å rive alt fra hverandre.
Med suksessen fra første sesong har Sung Jin tydeligvis havnet i en helt annen posisjon. Regissøren og manusforfatteren har satt sammen en imponerende rollebesetning, og det virker som om Netflix har gitt ham frie tøyler til å jobbe med hvem han vil. Han beundret James Laxtons fotografering i Barry Jenkins' Moonlight, så han hyret ham. Han ble betatt av Finneas O'Connell og søsteren Billie Eilishs Oscar-vinnende sang "What Was I Made For", så han lot Finneas ta seg av musikken.
Ved siden av de koreanske legendene Youn Yuh-jung og Song Kang-ho, består rollelisten av etablerte navn som Oscar Isaac og Carey Mulligan. I rollene som det yngre paret i serien finner vi Charles Melton og Cailee Spaeny, førstnevnte kjent fra Glee og American Horror Story, og sistnevnte fra Alien: Romulus. Alle leverer helt fantastiske prestasjoner som beveger, vekker avsky og til tider fremkaller latter midt i alt det mørke.
Jeg er fullstendig overveldet etter å ha sett hele sesongen i løpet av fem dager. Utover sesongens sentrale konflikt mellom det unge paret (Austin og Ashley) og det eldre (Josh og Lindsay), får vi også et innblikk i parenes interne forhold, preget av samlivsproblemer og personlige tilkortkommenheter. Begge parene blir dessuten satt opp mot den hensynsløse eieren av den private medlemsklubben, som selv sliter med sine egne, stadig mer ubehagelige problemer, som han takler med utradisjonelle løsninger.
Lag på lag skrelles bort, og tilsynelatende trivielle detaljer settes opp mot livsavgjørelser med potensielt katastrofale konsekvenser for alle involverte. TV-serien bygger og bygger mot sitt uunngåelige klimaks. Lee Sung Jin og ensemblet hans klarer å få alt til å føles naturlig, troverdig og til tider smertelig uutholdelig på akkurat den rette måten. Ungdommelig ambisjon settes opp mot knuste drømmer og grådighet, alt sammen pakket inn i en sammenhengende helhet som meget vel kan bane vei for nok en vellykket prisutdelingssesong for alle involverte. Beefs andre sesong tar med seg det den første sesongen gjorde bra, og presser det hele veien til målstreken. Dette er et fullt hus.