Bibliogames og den gode nyheten

Jeg visste ikke at dette skulle bli ettermiddagen min. Jeg har seinvakt, og da loffer jeg som regel hjemme i pysjbuksa helt til jeg må ut døra i åtte timer. Nå sitter jeg altså her i en storm av barnerop, popkorn under cherrox og den frenetiske duringen av Mario Karts mange lydeffekter. Dette er mitt første stup ut i noe som kan minne om journalistikk, og jeg er glad jeg spurte venner om råd før jeg dro.

Det var Kent Olsen, redaktør for Karmøynytt som var mest behjelpelig. «Hva er det du vil finne ut av» spurte han. Egentlig hadde jeg ingen anelse, men jeg skrev ned noen spørsmål og tenkte dagen skulle få frem sitt eget tema. Men, før vi kommer så langt.

Hvem er Bibliogames?

Bibliogames er en organisasjon av omreisende spillformidlere og foredragsholdere basert i Lørenskog. Siden 2018 har de holdt spillturneringer og foredrag rundt omkring i landet, hvor de oftest har vært å finne på lokale bibliotek, og i ett tilfelle ved Barne- og ungdomsavdelingen på Akershus universitetssykehus. På hjemmesiden drives samtidig en blogg, hvor spill - oftest norske - anmeldes, vurderes og rangeres i forhold til brukervennlighet, vanskelighet og maskinkrav. Daglig leder er Anders Grønning, bibliotekar og tidligere anmelder for IGNs norske avdeling. Med seg til Tromsø har han Bjørn Lind, som organiserer turneringen i bibliotekets kulisser. Foredragene deres er noe som bestilles, og Kroken bibliotek huser dem denne ettermiddagen som en del av sitt førtiårsjubileum.

Jeg møter opp tidlig og en smule forvirret. Arrangementet tilsier at foredraget begynner klokken 18:00, men Anders forteller på telefonen at det skal skje noe klokken 15:00, som senere viser seg å være en Mario Kart-turnering for de minste. Ikke at det gjør noe, for noe blir øyeblikkelig klart så fort jeg setter bena innenfor dørene, i det jeg blir møtt av barn som løper mot en av lokalets datamaskiner.

Dette stedet minner veldig om skolebiblioteket hjemmefra. Her er det smått, og til tross for et par «høyteknologiske» dingser - en automat for selvbetjent utlån - bærer lokalet likevel preg av sine år. Det er vanskelig å beskrive. Kanskje er det linoleumsgulvet, lysrørene eller de tilsynelatende aldrende hyllene. Jeg tror det er hvordan jeg ble møtt av bibliotekar Aud-Janne Kristiansen. Ikke som om jeg var en fremmed, men en blanding av bekjent og ingen overraskelse. For ikke å nevne en kopp kaffe. Den sorten gjestfrihet jeg bare har erfart nordpå.

Mens jeg venter på Anders og Bjørn får jeg tid til å snakke med fagleder Sissel Fagersdotter Kristoffersen og bibliotekar Iselin Selnes Toresen, og siden jeg er en skjelvende og nervøs amatør som glemmer at han har en diktafon for hånd, tar jeg notater i stedet.

Nytt og spennende.

Tross sine 380 følgere på Facebook, har Bibliogames gjort seg bemerket, selv her oppe i nord. Sissel forteller at hun først hørte om dem fra en student ved Tromsøs Arktiske Universitet. Spill og konsoller er heller ikke fremmed nytt for deres bibliotek. For en stund tilbake gikk de til innkjøp av en Xbox 360, og nå, i anledning jubileet, har de anskaffet en Nintendo Switch. De er ikke redd for å erkjenne at spill og slikt fremdeles er litt ukjent territorium for dem, og dersom det er noe de ikke får til spørres de som kommer.

Det ligger forhåpning bak dette «nye» kulturfenomenet. Som med de fleste kultureksporter har bibliotekene en innkjøpsordning for spill likesom bøker og filmer, hvor norske spill tilbys gratis. Kroken har gått til innkjøp av blant annet Minecraft, Fifa 19 og Mario Kart 8. Sissel håper at biblioteket kan bli en mulig spillarena, hvor man får mulighet til å prøve nye spill, men håper samtidig at biblioteket blir et mer travelt sted, og at det lånes flere bøker.

Omsider dukker de opp. Formaliteter først, scenerigging etterpå. Jeg sier ''scenerigging,» men som Anders forteller, ligger utfordringen i hva slags utstyr bibliotekene har tilgjengelig. Det blir med de improviserte seteradene. Stoler på rad, sofaer fremst. Mario Kart står på agendaen. I begynnelsen er det omtrent fjorten påmeldte, men dette tallet øker. Bjørn legger til flere og flere navn i den stadig økende braketten, og til slutt er det tjuefire påmeldte. Tjuefire små mennesker som spiser popcorn, drikker saft og jubler, mens Mario Kart durer, piper og freser.

Mario Kart som festlek - eller turnering - later til å holde seg godt. Tempoet er høyt og rundene er korte. Jeg har ikke hatt noe forhold til serien siden Mario Kart Double Dash på Nintendo Gamecube, men karaktergalleriet har vokst siden den gang. Nå har selv Link og kongeriket Hyrule fra Legend of Zelda-serien blitt med. Grand Prix i Mario Kart-universet er i så måte som de olympiske leker, hvor Hyrules byplanleggingsavdeling, med hjelp fra det etisk fleksible IOC, klarer å skrape sammen nok arbeidskraft til å bygge ut et par motorveier som blir stående forlatt så fort dette er over.

Mens dette foregår tar jeg tempen i rommet. Anders har et øyeblikk mellom rundene, og det går i løst og fast om norske spill; The Frostrune, Pode, My Child Lebensborn. Bjørn er oppslukt i braketten, men i et ledig øyeblikk nevner han at han foretrekker å lage spill fremfor å spille dem. Aud-Janne fyller på saft og popcorn like fort som det fortæres. Blant de ansatte er det én deltaker i turneringen, Regine, som hopper inn og ut for å trekke pusten blant all lyden. Jeg sympatiserer, og må ut for en røykepause med jevne mellomrom. Sissel ønsker å gjenta denne suksessen med en sommer- og vinterturnering. Hun gleder seg også til foredraget, og håper de som kommer lærer noe av det, og ser hvordan barn på tross av alders- og kulturgrupper trives sammen.

Jeg spør om hun syns at dette er litt skummelt, spill og sånt. Hun sier ja. Det virker så stort. Dette gjorde meg litt betenkt. Ut for å røyke igjen.

Tenkepause.

Har spillmediet et imageproblem? Jeg følger en del redaksjonelle spillmagasin, og selv om de daglig legger ut innhold som knapt enses, er det ikke til å stikke under en stol at de kontroversielle sakene fester seg i det kollektive minnet. Spillmediet, i sin mangefasetterte tidvise tvilsomhet, er heller ikke unnvært det som preger sladderpresse og vanlige nyheter; om ikke alt gikk til helvete hadde det ikke vært noe å rapportere.

Fjoråret alene var nok til å gjøre meg motløs. Uforsvarlige arbeidsforhold hos spillutviklere blir avdekket i stadig bekymrende grad. Telltale Studios la ned på dagen uten å gi sine ansatte et sluttvederlag. Steam utviser en voksende apati i regulering av sitt eget innhold, og vi får idiotisk tøv som Active Shooter å bortforklare hver gang spørsmålet om hvorvidt spill er grobunn for at voldelige eller antisosiale tendenser dukker opp.

Ikke at dette er karakterdefinerende for den gjengse spiller eller en kam å gre over alle med, men disse tilfellene har den leie virkningen av å skygge over de gode nyhetene. De er også mange, og det er viktig å huske på hver gang de dårlige nyhetene kommer, uansett hvor vanskelig det er, og spesielt hver gang «spillet» lanseres. Du vet, «spillet,» den store stygge jævelen som dukker opp hvert tredje eller fjerde år, som sydd sammen i et hemmelig laboratorium, uten andre ambisjoner enn å fyre opp i et allerede betent tema som ikke har rikket seg en meter siden Mortal Kombat først ble utgitt i 1992. Sist gang het det Active Shooter, og før det var det Hatred.

Oppriktig, informativt og nyansert.

Foredraget jeg nå hører på er utvilsomt en av disse gode nyhetene. Anders deler uhemmet av sin egen bakgrunn, preget av rus, depresjon og isolasjon. En konstant gjennom alt dette er spillingen han fylte dagene med, til en problematisk grad, ifølge ham selv. Likevel står han som et levende eksempel på at dette ikke trenger å være er et hinder for å komme seg på beina igjen, og at på til få en karriere ut av interessen sin. Han er en talsmann for mediet og alt det har medført, fra YouTube-stjerner til e-sportutøvere. Selv savner jeg litt om cosplayere, og den iherdige innsatsen som legges inn i håndarbeidet deres.

Vi er ikke mange som sitter her. Faktisk sitter jeg alene på fremste rad, men blant avvæpnende, hverdagslige eksempler og forenklet statistikk jeg savner kilder på, høres noen anerkjennende bemerkninger på radene bak. Som om noen har fått noe å tenke på. Presentasjonen nyanseres ved å nevne spillutgiveres tendenser til kjøpsmanipulering, og oppfordrer foreldre til å være påpasselig der. Han er sympatiserende, ettersom han selv er forelder og forsøker å lære sønnen sin gode spill- og datavaner. Utfordringen vil ligge i å få kommunisert hvilke spill som driver med dette. Hvor mange unge forteller om slikt til foreldrene sine, og er foresatte innstilt på å være dørvakten mellom barn og underholdning? Dette er spørsmål vi kan takke Star Wars Battlefront II for.

Det er godt å se at han møter publikum på halvveien, og ikke bombarderer med irettesettende eksempler. Jeg tror ikke at han tar feil. Jeg tror dingsene våre, og alt de medfører, har en besettende og altoppslukende virkning, som slår ut i alle aldersgrupper. Han er selv et eksempel på dette, men er ikke dette en legitim bekymring? Jeg har et anekdotisk eksempel. Jeg minnes en gang det minste søskenbarnet mitt satt med en iPad. Det var ikke ett eneste program, spill eller videosnutt som ble stående i mer enn ett minutt før det ble byttet om til noe annet. Det var litt ekkelt.

Det ligger et spørsmål om ansvar og flyter her et sted. Hvor ligger det? Hos foresatte, spillet eller spilleren? Er det en selvfølge at vi skal ha viljestyrke nok til å styre unna spill? Selv når vesen som Call of Duty: WWII implementerer systemer som gjør belønninger om til julaften hos Askepott, hvor de med minst må betrakte andres gullbelagte Thompson-rifler mens de knuger et par møllspiste strikkesokker?

Foredraget er over. Turneringen tok litt lenger tid enn planlagt. Det er ikke lange tiden igjen for noen spørsmål, men på slutten av det hele lurer jeg på om det behøves. Det som gjenstår er å pakke sammen, samt øvrige formaliteter de og biblioteket i mellom. Flyet går om en time.

Veien videre, og det store målet for Bibliogames, er statsstøtte. Om noen dager skal de møte med stortingspolitiker Grunde Almeland fra Venstre for å diskutere blant annet dette. Per i dag brukes honorar for å dekke reisene. Det mest ideelle ville vært en sum eller bil de kunne brukt for å reise til de som ikke har råd til å dekke dette selv. Han savner et sted å drifte virksomheten fra, og han beskriver det som en blanding av workshop og akademi. Et sted for kreativ utfoldelse. Et sted å lære om spillhistorie, og kunne bruke interessen på en konstruktiv måte. Viktigst av alt er kanskje det sosiale, at folk på tvers av alder- og kultur kommer sammen og utforsker og deler interessen sammen.

Vi skal samme vei, og tar bussen til byen sammen. En ganske stressende tur for dem, siden de har en knapp halvtime på seg til å komme til flyplassen, gjennom sikkerhetssjekken og på flyet. Likevel blir det tid til skravling - mesteparten fra meg og det utbrente hode mitt. Bussen stopper ved siden av drosjesentralen, og etter en anmodning om å tipse sjåføren femti kroner for hvert røde lys, gir vi hverandre hånda og sier adjøs.

Epilog.

Det har gått en måned, men ulikt meg har Bibliogames slett ikke vært på latsiden. Kulturdepartementet vil i tidsrommet 2020-2022 jobbe med dataspillstrategi, og sette rammevilkårene for norsk spillbransje og politikk. Bibliogames' bidrag til dette er å legge frem bibliotekenes potensiale som en formidlingsarena. De har også holdt en turnering ved Deichman Stovner, et par foredrag i Levanger og Trondheim, samt blitt intervjuet på Spillpedagogenes podcast, bestående av en gruppe lærere som er til skoler hva Bibliogames er for bibliotekene. De har fått støtte fra Sparebankstiftelsen DNB til å drifte en spillklubb, og med det kan endelig ett av målene strykes fra listen.

Fortellingen om Anders og Bibliogames er betryggende. Ofte tar jeg meg selv i å lure på hvor levedyktig denne interessen er i lengden. Selv Anders og Bjørn forteller at regnskapet sjelden går opp i opp, men med dager som dette slår jeg meg til ro med opplevelsen. Som en avdød slektning av meg en gang sa; "Det er kanskje ikke lønnsomt, men det er morsomt." Til alle bibliotekarer der ute; jeg håper dere inviterer dem bortom, for dette er en gjeng som høster god omtale og sørger for gode nyheter.

Takk til Kroken bibliotek for kaffe, selskap og praten. Det må gjentas.