Det er noe så uanstrengt morsomt og samtidig tåpelig med Cobra Kai. Dette er i realiteten en tenåringssåpeopera der en gjeng ungdommer blir fanget i en stammekrig mellom karate-dojoer som ledes av rivaler og tidligere motstandere. Det er tåpelig og har ærlig talt ingen rett til å være så bra som det er, men gang på gang beviser denne serien sitt potensial og sin genialitet, og den gir god og gjennomgående engasjerende TV.
Men nå nærmer Cobra Kai seg slutten. Den siste sesongen er her, og mens det tidligere har betydd en engangsutgivelse på rundt 10 episoder, får vi for denne siste utgaven en forskjøvet utgivelse der fem nye episoder vil debutere på Netflix omtrent hver fjerde måned. De fem første, Part 1 som vi kaller det, er nå her, og de kommer med et smell.
Terry Silver er bak lås og slå, John Kreese er på rømmen, Miyagi-Do har vunnet slaget om dalen og slukket trusselen fra Cobra Kai, og Daniel LaRusso, Johnny Lawrence og Chozen Toguchi jobber hånd i hånd for å trene de talentfulle ungdommene til deres opptreden i Sekai Taikai-verdensmesterskapet i karate. Selv om det overordnede temaet for disse fem episodene er denne store kommende begivenheten, har serieskaperne Josh Heald og Jon Hurwitz likevel tatt seg tid til de små uoverensstemmelsene og fjollete feidene som Cobra Kais fundament er bygget på. Det iskalde forholdet mellom William Zabkas Lawrence og Ralph Macchios LaRusso er like ekte som det alltid har vært, de fire hovedpersonene Miguel Diaz (Xolo Maridueña), Robby Keene (Tanner Buchanan), Samantha LaRusso (Mary Mouser) og Tory Nichols (Peyton List) står hverandre mye nærmere, men har fortsatt boblende spenninger seg imellom, og det er alltid en slange i gresset som er klar til å slå til og stikke kjepper i hjulene for det velsmurte maskineriet.
Hvis man ser på sesong 6 som helhet som en historie i tre akter, fungerer denne første delen som et opplegg og en narrativ byggestein for det som kommer etterpå. Det er velkoreografert action å se frem til, det er noen plottvridninger å svelge, viktige øyeblikk som vil få store konsekvenser når vi nærmer oss den avgjørende slutten, men samtidig er denne første episoden mer rotfestet og grunnleggende enn det vi har blitt vant til i de siste par vanvittige og hektiske sesongene. Om noe, minner del 1 mer om sesong 1 av Cobra Kai, ettersom det handler mer om de smålige stikkene og spydige bemerkningene enn om intensjonen om å begå vold og smerte, slik det ble normen da Silver var på sitt beste. Det er slett ikke en dårlig ting, om noe er det en velkommen forandring å gå tilbake til det som gjorde Cobra Kai så overbevisende til å begynne med, samtidig som det legger opp til en stadig villere og mer hektisk andre og tredje akt.
Jeg synes det er noen få narrative hikke i denne delen. Noen av buene føles litt mer forcerte enn de burde, særlig rundt karakteren Tory. Denne karakteren har alltid vært litt av en utfordring for serieskaperne etter min mening, for selv om de ofte prøver å sverte henne, kan man ikke unngå å føle medlidenhet og empati med situasjonen hennes, og nok en gang er det dette problemet som står i sentrum. Heldigvis dukker det også opp noen nye karakterer, og noen av dem kan man se på som rene skurker, i tillegg til at Kreese vender tilbake til sine gamle og hensynsløse påfunn.
Fortellingen er også preget av mye forutsigbarhet. Det er historier som utvikler seg og løser seg opp etter hvert som episodene ruller av gårde, og hvis du har fulgt Cobra Kai de siste seks årene og er kjent med hvordan Heald og Hurwitz formidler fortellingen, har du som oftest en veldig klar idé om hvordan situasjonen vil ende. Det er ikke et problem med foreshadowing, det er bare det at etter 50 episoder er det færre triks å trekke opp av hatten, og det fører til at noen øyeblikk ikke lander med like mye tyngde. For eksempel avsløres det veldig tidlig i serien at bare noen få utvalgte elever vil kunne konkurrere i Sekai Taikai-turneringen, og uten å ha sett noen episoder kan du sannsynligvis allerede gjette deg til hvem de vil være...
Men bare fordi den er litt forutsigbar og mangler noe av den narrative kraften som de siste par sesongene har levert, betyr ikke det at disse første episodene ikke er underholdende. Cobra Kai er fortsatt en så uanstrengt morsom serie at den største fornærmelsen denne gangen er at vi må vente til november på mer.
