Spøkelser, demoner, romvesener og konspirasjoner? Disse overnaturlige fenomenene er småtterier for high school-elevene Momo og Okarun, et uventet par som benytter anledningen til å redde verden innimellom lekser og tenåringsbråk. I tillegg til å konfrontere farer fra ulike dimensjoner, må de også konfrontere sine stadig mer intense følelser for hverandre, og ved hjelp av nye tilskudd til sin lille spøkelsesjegerfamilie tar de verden - og publikums hjerter - med storm. Dandadan har blitt noe av et verdensomspennende fenomen siden den ble oversatt til animeformat på Netflix, og den andre sesongen, som nettopp ble avsluttet denne uken, viser at den er kommet for å bli.
Sesong to fortsetter der den første slapp, noe som gjør at denne sesongen egentlig bare er andre halvdel av en moderat sesong på 24 episoder. Men Dandadan er ikke en hvilken som helst shounen-anime! Allerede i første halvdel beviste studioet Science Saru - som også står bak perler som Devilman Crybaby og Scott Pilgrim Takes Off - at de kunne oversette en allerede vanvittig manga til et animert mesterverk. Forrige sesong var et fyrverkeri av sprudlende kreativitet, og denne nye delen av Dandadan er enda sprøere. Enda mer eksplosiv. Enda mer cliffhangerfylt. Enda søtere. Det er den typen serie som veksler mellom det tåpelige og det ultrafantastiske så raskt at du noen ganger ikke klarer å se forskjell.
Dandadan er en eksentrisk oppvisning i hvor godt SARU blander ulike sjangre, toner og stiler. Eksorsismer, kultskrekk, Gundam og Godzilla blandes med sleazy slice of life-romantikk og ren slapstick med like mye presisjon som lidenskap. Det er tydelig at SARU respekterer Yukinobu Tatsus forbilde, samtidig som han tilfører overraskende nyanser som løfter en allerede glimrende manga. Det samme kan sies om Kensuke Ushios sjangerskiftende lydspor, som hopper mellom elektroniske ballader og klassisk musikk (avsnittet der karakterene kjemper mot Beethoven og Mozart til den niende symfonien er spesielt spektakulært). Det føles som om balansen ikke burde være mulig, men dette er briljant håndtert fra start til slutt.
Det som gjør Dandadan til en så elskelig historie, er selvfølgelig karakterene og spesielt den søte kjærlighetshistorien mellom den impulsive Momo og den utstøtte Okarun. Det er noe så troverdig edgy og ømt i denne romansen at du noen ganger glemmer at 80 % av denne animeen består av kamper med både demoner og romvesener. Måten disse toskene hele tiden løfter og inspirerer hverandre på, uten å erkjenne hva de egentlig føler for hverandre, er smart på den klassiske "kyss hverandre da"-måten. Disse hovedpersonene forsterkes selvfølgelig av morsomme bifigurer, der Kinta raskt blir en favoritt.
Sesongen har noen problemer med tempoet mot midten, og Evil Eye-historien ble litt langtrukken, men alt i alt har jeg svært lite å klage på. Dandadan (begge sesongene) er en animert triumf, en actionfylt hyllest til populærkulturen, en feiring av de utstøtte nerdene som nekter å gi etter for den grusomme verden rundt seg. Dandadan er like kjærlig som den er kjærlig behandlet, så hvis du har gått glipp av denne anime-perlen, er det på tide å svelge denne adrenalinfylte lykkepillen og bare nyte turen.
