En filmatisering av en genial bok som overgår originalen når det gjelder historiefortelling og underholdningsverdi, er omtrent like vanlig i filmhistorien som firkløvere eller enhjørninger. Det skjer nesten aldri, men det skjedde da filminstruktøren David Fincher forvandlet Chuck Palahniuks syke bok om selvbedrag, dekonstruksjon av sosiale normer og den bisarre naturen til dagens overforbruk og kapitalisme til en utrolig film som formidler de riktige følelsene og de riktige temaene med mindre utsvevelser og mindre forkjærlighet for det motbydelige. Mange har kalt Fight Club (filmen) tvetydig. Handler den om psykisk sykdom? Handler den om giftig maskulinitet? Handler den om det kapitalistiske samfunnets krampaktige kvelertak på oss alle? For meg er det en viss form for ambivalens og fremfor alt nyanser i Finchers historiefortelling som gjør denne filmatiseringen skarpere enn sin bokmotpart.
(09) American Psycho
Boken er blodigere. Boken er råere. Boken er sykere. Den er ærlig talt syk i hodet. Filmversjonen, regissert av Mary Harron, har gjort en fremragende jobb med å kutte ut det verste av det blodige fra originalen uten å miste seg selv i jakten på den rette tonen og den rette identiteten i historien. Tvert imot. Filmatiseringen er på mange måter skarpere enn boken når det gjelder dramatisk driv og tematiske motiver, og Bale spiller sitt livs rolle her, så tidlig i karrieren.
(08) L.A. Confidential
Det kan ikke være lett å filme Ellroys detaljrike, utmattende og vanskelig lesbare mesterverk. For hvis det er noe Ellroy liker, så er det detaljerte beskrivelser av hver eneste millimeter av sine noir-dryppende detektivverdener. Curtis Hansons fremste oppgave i arbeidet med filmatiseringen var derfor å trimme, klippe, klippe og klippe, noe som vi alle vet altfor ofte fører til halvferdige, ødelagte filmer uten en rød tråd eller fornuftig historiefortelling. Men ikke i tilfellet LA Confidential, ikke et sekund. Manusforfatter Brian Helgeland klarer å finne den opprinnelige historien i Elroys rike gryte og koker den ned til en sterk bakgrunn av korrupt politimørke i LA på begynnelsen av 50-tallet.
(07) Silence of the Lambs
Dessverre leste jeg "tilfeldigvis" Thomas Harris' fantastiske bok da jeg var 14 år gammel, noe som kanskje ikke var det smarteste jeg gjorde. For det satte sine spor. Den boken skremte vettet av meg, helt ærlig. Noe selv Jonathan Demmes fantastiske filmatisering gjør og alltid har gjort. For den er veldig tro mot boken, denne filmen. I aller høyeste grad. Skremmende rå, mørk, ond og karakterfull med en strålende Foster og en strålende Hopkins som kannibalen Lecter.
(06) Dune og Dune: Part Two
Å forsøke å koke ned og delvis redusere Herberts middels store sci-fi-epos med all sin intrikate mytologi til én, eller to, filmer virket på forhånd helt umulig. Twin Peaks-fyren Lynch forsøkte en gang, og resultatet ble rent søppel, noe som på ingen måte forhindret Blade Runner2049-regissør Denis Villeneuve fra å prøve. I ettertid er det ikke så mye annet å gjøre enn å hylle arbeidet som er gjort her, og anerkjenne at Dune + Dune: Part Two er en av tidenes mest vellagede filmatiseringer av en bok.
(05) The Godfather
Mario Puzos banebrytende thriller er mørkere enn Coppolas to første Gudfaren-filmer. Det er en nerve der, et voldsoverskudd og en stemning som av og til sjokkerer, mens filmene er mer ordinære i så måte. Det betyr ikke at Coppola gjorde en dårlig jobb med det som regnes som to av tidenes beste filmer (alle kategorier), snarere tvert imot. Gudfaren og Gudfaren II er selvfølgelig mesterlige filmer, gjennomsyret av karakter, spenning, drama og fremfor alt utrolig godt skuespill.
(04) No Country for Old Men
McCarthys ikoniske bok gjør en god jobb med å forsøke å beskrive den ubetydelige forskjellen mellom godt og ondt, mellom lys og mørke, og hvordan det snarere er ulempene, eller øyeblikkene, som skiller de to sidene. Coen-brødrenes film gjør ikke helt det samme. Deres tolkning av kampen mellom Llewelyn Moss og Anton Chigurg er tydeligere i sin skildring av selve ondskapen, noe som bare gjør filmen mer effektiv, spenningen mer håndgripelig. Bortsett fra det er Coen-brødrenes filmatisering svært tro mot boken og en helt strålende thriller.
(03) Breakfast at Tiffany's
Truman Capotes helt briljante bok er riktignok mørkere og mer nådeløs i sin skildring av følelser og tragedien som ligger innbakt i denne historien, men bortsett fra det synes jeg Blake Edwards' filmatisering er latterlig god. Denne filmen er like vakker som den er tragisk, og måten den nå 65 år gamle romansen skildres på føles fortsatt mer "ekte" og genuin enn 99 % av all søt Hollywood-kjærlighet.
(02) Jurassic Park
Michael Crichtons øye for detaljer, samt hans bakgrunn som lege og vitenskapsmann, førte til at han i boken Jurassic Park fordypet seg i den faktiske vitenskapen om hvordan de utdødde monsterøglene ble gjenopplivet. I tillegg til det rent tekniske var Crichton også mer beskrivende i hvordan dinosaurene rev av armer og ben på de stakkars menneskene som i boken tilfeldigvis ble spist, noe Spielberg selvsagt valgte å ikke ta med i storfilmen fra 1993. Faktisk overgår filmversjonen ganske enkelt bokversjonen takket være sjarmen, karakterene og eventyrfølelsen som Spielberg bygger opp, og selv om Steven hopper over 80 % av bokens tekniske beskrivelser av hvordan DNA-vitenskapen egentlig fungerer, er det likevel nok motiver og troverdige forklaringer på vitenskapen bak eksperimentene til at filmen føles logisk.
TIDENES BESTE BOKFILMATISERING:
(01) The Lord of the Rings.
Med fare for å bli kølhalet her, rett etter lunsjpausens slutt, av en sivil enmannspatrulje, er jeg en av dem som mener at Peter Jackson, Fran Walsh og Philippa Boysens tolkning av Tolkiens boktrilogi er bedre, strammere og mer underholdende enn den ikoniske, litterære historien som mer eller mindre dannet grunnlaget for hele fantasy-sjangeren. Tolkien hadde litt problemer med å holde seg til noen form for rød tråd, brukte aldri konseptet "kill your darlings", men hang seg altfor ofte opp i relativt ubetydelige detaljer og ledetråder - noe som ble klippet helt bort da bøkene ble filmatisert for drøyt 20 år siden. Jacksons trilogi er ikke bare tidenes beste filmtrilogi i alle kategorier, men et storverk som utvilsomt står på toppen av dette fjellet av filmatiseringer.
Hva er dine ti favoritter?