De 10 mest fantastiske PlayStation-omslagene

Da jeg bestemte meg for å velge ut ti omslag til PlayStation, kjente jeg en følelse av begeistring, siden det er en spillkonsoll som står mitt hjerte spesielt nær, og som etter min mening er en av de fremste retromaskinene selv i dag; en stilig dings med en legendarisk spillkatalog. Reglene ble skrevet om med banebrytende ny teknologi og polygoner, 3D-figurer, overlegen lyd via CD, imponerende forhåndsrenderte mellomsekvenser og sist, men ikke minst, utallige titler som vi anser som tidløse.

Men de fleste PlayStation-spillomslagene var i ettertid ikke spesielt vakre. De fleste av dem har ikke tålt tidens tann eller eldet med verdighet, selv om mange av dem er både stygge og nostalgiske. Omslagene var som regel prydet med typiske plastbilder av hovedpersonene i spillet, prangende kjøretøy, eksplosjoner og sprø logoer; den ene mer prangende og "in your face" enn den andre. Mye av dette vitnet om hvordan Sony ønsket å profilere seg mot Sega og Nintendo, med PlayStation som den mer "modne" tenåringen med en kjepphøy holdning i rommet. Jeg måtte ransake sjelen min, og det som føltes opplagt fra starten av, ble en skikkelig utfordring, men til tross for dette klarte jeg å finne en håndfull omslag som jeg syntes skilte seg ut på en rekke forskjellige måter.

10. Final Doom

Dette coveret skilte seg ut i hyllen hos min lokale utleier, hvor jeg ikke fikk leie den fordi jeg ikke var gammel nok (avhengig av hvem som sto bak disken den dagen, skal jeg legge til). Jeg hadde også noen eldre venner som kom forbi disse restriksjonene for meg. Likevel ble jeg tiltrukket av det svarte, militære omslaget med en logo som hørtes både definitiv og voldelig ut, og som lovet mer av alt. "Skjønnheten ligger i det enkle", sies det ofte, og her ble det levert et sted der demoner hugges ned med motorsag eller reduseres til kjøttdeig med knyttnever når ammunisjonen tar slutt.

9. Silent Hill

Jeg har alltid satt pris på hvor depravert dette er. Det er skittent og rått, med en rusten og forfallen fargepalett og en logo som er både ubehagelig og forvirrende ødelagt. Det er noe som ikke stemmer... Slik var det også, da den psykologiske og fysiske skrekken regjerte, og den tykke tåken på den tiden ble først og fremst brukt til å skjule feil og begrensninger i maskinvaren da miljøene ble designet, noe som var like smart som det var effektivt, men som siden har blitt et kjennetegn ved spillserien, som fortsatt er høyst relevant i dag.

8. Tekken 3

Jeg hadde hele trilogien av Namcos kampspill, og jeg spilte de to første dag og natt, både alene og mot vennene mine etter skolen, eller i helger og sommerferier når vi hadde overnattingsbesøk. Omslagene til de to første var fryktelig stygge, men tredje gang var lykkens gang, da de kom opp med noe som jeg anser som både ikonisk og kult. Det er kanskje bare en gjengivelse av den nyintroduserte fighteren Jin Kazama som stirrer på deg og er opptatt med å ta på seg hansken han skal slå deg ned med, men han gjør det ved å utstråle makt og selvtillit, der det generelle utseendet og fargevalget alltid har fungert for meg, bortsett fra tribaltatoveringen.

7. Wipeout 2097

Wipeout brølte inn på scenen med sitt futuristiske racingspill, der coveret vakte oppsikt med et futuristisk konsept og rette linjer, og polariserte en litt steril, nedstrippet og veldig ren uten noen dikkedarer tilnærming. Det fanget blikket nettopp fordi det skilte seg ut gjennom sin enkelhet, men som i aller høyeste grad definerte Sonys profil når platen ble lastet og sveveflyene raste fremover i 1000 km/t. 2097, med sin wireframe-tunnel på omslaget, kunne også vært et av de prangende equalizer-tilleggene til Winamp, for de som husker det.

6. Vagrant Story

Squaresoft, som de het på den tiden, kunne ha fylt halvparten av plassene på denne listen med sine omslag, selv de enklere som Final Fantasy VII. De japanske illustratørene, i dette tilfellet Akihiko Yoshida (som fortsatt er aktiv i Square Enix), sto bak dette lille kunstverket. Det var en helt annen tankegang fra japanske studioer; med vekt på mer stolthet, finesse og håndverk, noe som også gjorde at mange japanske rollespill skilte seg ut fra mengden både når det gjaldt de vakre maleriene som prydet eskene, men også som spill. Vagrant Story var definitivt et av dem, på begge punkter.

5. Gran Turismo

Bare navnet på dette spillet fortjener en pris. Det er kompromissløst og utstråler klasse i et finere, dyrere og mer luksuriøst segment. Polyphony Digitals beslutning om å trykke den treffende logoen som et dekkmønster var genialt. "Den virkelige kjøresimulatoren". Det var ingen som helst tvil om hva spillet handlet om da det kom på markedet, men jeg likte ikke denne tittelen spesielt godt på den tiden. Jeg kjøpte det på grunn av hypen da jeg var på ferie med familien samme år som det kom ut, og jeg var rett og slett for ung til å ha førerkort og foretrakk mer lättsomme arkade-racerspill som Ridge Racer.

4. Dino Crisis

Capcom gjorde det helt riktig her, nemlig ved å ri på bølgen av Steven Spielbergs kritikerroste Jurassic Park, som hadde fengslet hele verden noen år tidligere. Etter at Shinji Mikami hadde etablert seg som skrekkspillets mester med Resident Evil og bestemte seg for å fokusere på dinosaurer i et sideprosjekt, valgte de også et omslagsdesign som tydelig flørtet med noe ubehagelig og velkjent som mange kjente seg igjen i. Velociraptorpoten ved siden av en blodpøl var like skremmende som det var effektivt, og ja ... det gjorde inntrykk.

3. Metal Gear Solid

Jeg elsker Yoji Shinkawa som illustratør og designer. Uten ham ville nok alle Hideo Kojimas spill sett radikalt annerledes ut. For Solid Snakes ... ikke debut, men definitivt store globale gjennombrudd, er omslaget like spennende, lumsk, nøyaktig og stilsikkert utført som alltid. Silhuetten med innslag av noe som ligner et svart-hvitt varmekamera er et omslag som har gått inn i historien. Det var et av de aller beste spillene til PlayStation, og jeg drømmer fortsatt om en overdådig nyinnspilling som yter det rettferdighet, i motsetning til styggedommen som var The Twin Snakes til Gamecube.

2. Resident Evil

Hva er det egentlig vi ser på her? Er det en Rorschach-blekkflekkprøve, og hva i all verden er det våpenet Chris Redfield (som jeg antar at det skal forestille) holder i hendene? Det er rotete og forvirrende, men for meg er det et av de omslagene som definerte PlayStation-æraen. Jeg ser edderkoppbein og skygger som jeg mistenker tilhører de blodige froskemonstrene som halshugget deg fra en vinkel du ikke så komme. Skrekken i det vidåpne øyet som stirrer rett inn i terroren, gikk over i historien, og jeg elsker komposisjonen. Resident Evil fyller 30 år i år, og hva annet er det å si enn gratulerer og skål for de neste 30!

1. Castlevania: Symphony of the Night

Her har vi det, omslaget som tar kaka, etter min subjektive mening. Alucard, også kjent som Draculas sønn, pryder Konamis, til dags dato, uovertrufne Castlevania-spill, som er en ren fryd for øyet. Detaljrikdommen lar ikke noe tilbake å ønske, med slottet i bakgrunnen og de nedbrente lysestakene i forgrunnen, der spillseriens gotiske prakt og den stildefinerende rebooten av merkevaren revolusjonerte sjangeren. Begrepet "Metroidvania" ble skapt etter å ha lånt uhemmet fra Nintendos Metroid-serie når det gjelder spilloppsett og designmekanikk. Eier du tilfeldigvis dette spillet? I så fall sitter du på en ekte gullklump som du bør sette på en hylle og kanskje ramme det inn, men definitivt se på det hver dag likevel. Det er verdt penger i dag, mye penger, så hold på det.

Hvilke omslag husker du best fra Sonys PlayStation, dampveiven som tok verden med storm?