10. Sonic Adventure
La meg si med en gang, som en stor Dreamcast-fan (en av mine favorittkonsoller gjennom tidene) - det var absolutt ikke en konsoll med spesielt iøynefallende innpakning, spesielt ikke i EU, som jeg har valgt å holde meg til. Men på tiendeplass finner vi likevel dette ikoniske pinnsvinet, som endelig fikk sitt eget plattformspill for første gang siden Mega Drive-tiden. Det er spekket med den herlige "no-nonsense"-holdningen som rådet på slutten av 90-tallet, og signaliserer også en stor grad av selvtillit fra Sega, som tross alt hadde et fantastisk produkt.
9. Samba de Amigo
Det er vanskelig å definere hva som utgjør et Sega-spill, men hvis jeg virkelig skal prøve, er vel den røde tråden at det ikke finnes et. Sega var overalt hele tiden, og du visste aldri hva de ville finne på neste gang, og oppfølgerne var sjelden like gode fordi de vanvittige prosjektene deres var basert på unike ideer som etter ett spill ikke føltes fullt så unike lenger. Dette gjenspeiles i omslaget til maraca-simulatoren (elskede Sega... virkelig?) Samba de Amigo, en blanding av meksikanske festivalplakater og klassisk Sega-kaos, som får hele omslaget til å føles som et rytmisk utropstegn. Det er umulig å ikke føle seg lykkelig.
8. Jet Set Radio
Få spill, om noen, har utstrålt mer genuin kulhet og attitude enn Jet Set Radio, der de sære, funky GG-ene tar opp kampen mot både undertrykkelse og fargerike rivaliserende gjenger som Noise Tanks og Love Shockers - ved å male graffiti. Jet Set Radio regnes ofte som spillet som banet vei for cel-shading, og omslaget gjør en god jobb med å forsøke å fange all den attityden som skjuler seg blant ettallene og nullene på platen inni.
7. The House of the Dead 2
Mange Dreamcast-omslag har datagenererte illustrasjoner ved hjelp av den ikoniske teknologien som ikke var helt klar ennå, noe som gir alt et litt billig utseende (var det i det hele tatt kult på den tiden? Jeg kan faktisk ikke huske det). I dag føles det tidstypisk, men gir en liten Temu-vibb. Et unntak er imidlertid The House of the Dead 2, som ikke bare var et fenomenalt spill, men som også hadde et cover som passet perfekt. Det er mørkt, dystert og nesten litt teatralsk, med virkelig klassiske skrekkfilmzombier. Gotisk, men ikke kitsch, og klassisk skrekkfilm på VHS.
6. Virtua Tennis
Selv om spillet inneholdt datidens superstjerner som Jevgenij Kafelnikov, Carlos Moyá og Jim Courier, inneholdt det ingen spillernavn i tittelen, og de dukket heller ikke opp på omslaget, som i stedet ble dominert av en lodden tennisball i full fart, sammen med en liten, generisk spiller på høyre side. Det var en annen tid; spillet var hovedfokuset, og lisenser og lignende var ikke på langt nær like viktig, så omslaget er ikke bare annerledes, men også tidstypisk og veldig kult.
5. Ikaruga
"Men du sa jo at det bare var EU, din kløne". noen av dere tenker kanskje det. Men jeg vil hevde at dette fortsatt gjelder for Ikaruga, ettersom det var regionsfritt. Det var et av de siste store Dreamcast-spillene og et helt fenomenalt shoot 'em up, der det handlet like mye om å bli skutt på som det handlet om å skyte seg selv. Omslaget er en slags Zen møter mecha, og du kan virkelig se hva slags verden som venter deg når du trykker på av/på-knappen og Dreamcast starter med den rullende logoen, og jeg elsker det.
4. Skies of Arcadia
Dette er eventyrromantikk i sin reneste 90-tallsform. De blå nyansene i landskapet, luftskipet og Vyse i heltemodig positur skaper en følelse av at du står på terskelen til en helt ny verden. Jeg vil sammenligne omslaget med en av datidens ungdomsromaner, men med en sterkere innflytelse fra japansk populærkultur. Det viser også hvilken maktfaktor Sega var, som var i stand til å utfordre selveste Enix og Square på denne tiden, til og med på et felt som japanske rollespill. Alt dette formidles på en varm og innbydende måte, fullpakket med løfter om oppdagelser i et episk omslag.
3. Chu Chu Rocket
Jeg regner med at mange av dere vil ha et problem med at dette alternativet er rangert så høyt, men jeg anser dette for å være et av de mest visuelt dristige omslagene til Dreamcast. Det har null kommersielt potensial, men som spiller er det umulig å ikke elske det lekne, flate fargeskjemaet, de skrikende oransje og blå kontrastene og de herlige figurene som får det til å se ut som en plakat for et eksperimentelt japansk barneprogram. Det er merkelig, sjarmerende og helt uforglemmelig. Akkurat som spillet.
2. Power Stone
Jeg er lidenskapelig opptatt av både spill og omslag. Her møter følelsen av 80-tallets eventyrfilmer herlig japansk design og klassiske tegneserievibber. Figurene er arrangert som et ensemble på en filmplakat, med farger som virkelig spretter opp. Bare én titt er nok til at du får lyst til å dele ut juling med kaptein Fokker (eller Falcon, som han het i Europa - jeg hadde en japansk Dreamcast) til den storslåtte musikken på de livlige nivåene. Ren magi.
1. Crazy Taxi
Man kan selvfølgelig si at det er et kjedelig valg - en logo på en ensfarget bakgrunn. Jeg velger å se det annerledes. Dette coveret er grafisk punk. Den gule bakgrunnen er så aggressivt monokrom at den nærmest brenner seg fast på netthinnen, og kombinert med den flammende racinglogoen kan jeg nesten høre The Offspring spille i hodet mitt bare ved å se på bildet. Det er enkelt, høylytt og ikonisk, et av de mest gjenkjennelige omslagene i hele Dreamcast-biblioteket, og et som virkelig legemliggjør spillet på en flott måte.
