LIVE
logo hd live | New World Closed Beta
See in hd icon
Norsk
Gamereactor
artikler
Destiny 2

Destiny er Bestiny

Destiny har vært en berg- og dalbane av opplevelser siden originalen ble lansert for drøye seks år siden, og Ruben har sittet ombord i karusellen siden begynnelsen. Det gjør han ennå, og dette er hvorfor.

Abonner på vårt nyhetsbrev her!

* Påkrevd felt

Jeg husker det fremdeles. Den fantastiske følelsen av å lande på månen for første gang, og se den enorme verdenen rundt meg. En helt nydelig, detaljert skybox og et kaldt, men likevel forlokkende ødeland som tigget om å bli utforsket. Jeg tok ladegrep på min trofaste Duke Mk. 44, og bega meg ut på et fantastisk eventyr. Dette fantastiske eventyret varte riktignok i rundt fem sekunder, før meldingen «TURN BACK» prydet skjermen akkompagnert av en nedtelling som løp ut før jeg rakk å gjøre som jeg fikk beskjed om. Min Guardian bæljet ut en lyd jeg kun kan beskrive som en forkjølet gås før han tok en bakoversalto og ble liggende livløs på Lunas overflate. Sorry, Armstrong, men det ble med de få stegene.

Destiny 2
"A wizard is never late, nor is he early! He arrives PRECISELY when he means to!"

Mye har skjedd i Destiny siden den gang. 10-års planen ble kastet ut av vinduet til fordel for en direkte oppfølger i Destiny 2. Bungie har også løsrivd seg fra Activision, og dette merkes på både godt og vondt. Gigantiske utvidelsespakker som The Taken King og Forsaken ville ikke lenger være mulig uten Activisions støtte, men til gjengjeld kunne Bungie ta Destiny i den retningen de selv ønsket, og det uten tidsbaserte eksklusiver som kun var tilgjengelige for Guardians på PlayStation, mens de som ville vokte The Last City på Xbox måtte tvinne tommeltotter da de ventet pent på sin del av kaka. Jeg sier «ventet pent», men sannheten er at Destiny-samfunnet flommer over av sutrende Guardians, også kjent som «keyboard warriors» som fyller de fleste tweetene fra Bungie med negativitet. «Destiny is dead» er en setning jeg sikkert har lest et par tusen ganger de siste seks årene. Så her sitter jeg da, med et bredt glis om munnen og storkoser meg med et «dødt» spill. Fordi for meg har Destiny aldri vært dødt. Det har definitivt vært i dvale til tider, men som vår frelser Jesus Kristus har det gjenoppstått, gang på gang, sterkere enn tidligere. If you strike me down, I shall become more powerful than you could possibly imagine.

Destiny 2
Gylne tider i Destiny 1 med mitt hjertes sanne kjærlighet på ryggen, auto-rifla Righteous VII.

Destiny har for meg vært en spillopplevelse ulik noen annen. Det er det første videospillet hvor jeg ikke bare har fått venner, men faktisk endt opp med å møte de «IRL», som kidsa sier. Jeg har aldri opplevd å knytte bånd med andre spillere slik som jeg har gjort i Destiny, og den dag i dag er jeg den stolte lederen av klanen vår, Nerd Herd HQ. Sammen har vi gjennomført utallige Strikes, herjet i Crucible, briljert i Iron Banner, fått fullstendig juling i Trials of Osiris, erobret planeter og slaktet guder. Når vi har svettet oss gjennom nok et raid og returnerer til The Tower for å ta en velfortjent pust i bakken i form av å danse med balletkjoler, spille på virtuelle luftgitarer og dytte hverandre utfor tårnets kanter om noen skulle måtte ta en rask do-pause, så vet jeg; dette er ekte kameratskap.

Destiny 2
"Om vi er klare for et nytt raid? Sure, skal bare sjekke Insta først."

Jeg er den første til å innrømme at Destiny ikke er perfekt. Langt derifra. Likevel har vi det helt vanvittig moro sammen i verdenen Bungie har skapt. Det å «bitche» om Destiny mens vi spiller Destiny, er en del av den moroa. Fra spillets fødsel har det vært en daglig kost å syte om alt fra mangelen på Vault Space, nerfing av våpen, klasser som har OP supere, osv. Det fantes en epoke hvor man ikke kunne tildele emotes til alle pil-tastene, men kun én av de. Hvorfor, Bungie, HVORFOOOR?! Den siste tiden har sutringen gått i studioets valg om å «sunsette» våpen og rustninger, med andre ord å fase ut spillernes hardt ervervede drapsverktøy for å oppfordre Guardians til å teste ut nye våpen og ikke klamre seg fast til sine favoritter, da de ville bli ubrukelige i de mer utfordrende spillmodusene. Dette resulterte i at jeg måtte si farvel til min favoritt-shotgun, Parcel of Stardust, som var en shotgun som var mulig å ha i sitt primære våpenspor, noe jeg var avhengig av for å kunne kombinere en shotgun med min go-to exotic i det sekundære våpensporet, nemlig den snasne auto-rifla Hard Light. I ettertid har Bungie reversert avgjørelsen rundt sunsetting, noe som er flott for Destiny når vi beveger oss fremover, men jeg vil aldri få tilbake min vakre, dødelige Parcel of Stardust. Rest in the Vault, my friend.

Destiny 2
Selv om man er midt i et Raid og galaksens skjebne står på spill, så er det alltid tid til en klem. I Destiny kan Folkehelseinstituttets retningslinjer ta seg en bolle.

Det er altså ingen tvil om at det har vært flust av problemer med Destiny opp gjennom årene, men det det er heller ingen tvil om at noen av mine beste spillopplevelser har funnet sted innad nettopp denne ufullkomne fullkommenhetens rammer. Jeg er glad for at jeg var tilstede under oppdagelsen av Loot Cave, en hysterisk glitch som resulterte i endeløse mengder loot for vanilje-Guardians. Jeg kan heller ikke la være å humre idet jeg minnes uken da Protheon, sistebossen i et av spillets mange strikes, av en eller annen grunn bestemte seg for å triple størrelsen sin ved ankomst og skremte livet av fireteamet mitt. Jeg trekker på smilebåndet hver gang jeg tenker på ettermiddagen hvor vi tullet rundt i The Tower og preiket mannskit i timesvis mens vi ventet på at det gigantiske flaggskipet The Almighty skulle bli skutt ned av Rasputin og på episk vis krasje i horisonten, noe som tok så lang tid at vi rakk å bli sultne, bestille pizza og få den på døren i mellomtiden. Mighty Meat fra Domino's anbefales virkelig på det sterkeste. Og som jeg alltid sier;
ingen tabasco, fullstendig fiasko.

Destiny 2
Just another day in The Tower.

Da Bungie introduserte Seasons-formatet i Destiny fikk spillet et nytt løft. Det har absolutt vært en god blanding av både gode og dårlige Seasons, og for min del var Season of the Worthy det definitive lavpunktet med sin generiske aktivitet, «Seraph Towers» og grusomt kjedelige Seraph Bunkers, dog sesongens konklusjon kulminerte i det fantastiske øyeblikket nevnt i avsnittet ovenfor. Ingenting er så vondt at det ikke er godt for noe. Nå som Cabal-keiserinnen Caiatl har ankommet solsystemet vårt og sparket i gang Season of the Chosen, er det fart på sakene igjen. Battlegrounds er noe av det morsomste jeg har gjort i Destiny på en stund, og sammen med resten av Nerd Herd HQ har jeg kjempet meg gjennom utallige kamper mot de forvokste nesehornene i det som kun kan beskrives som en herlig kaotisk spillmodus. Det føles som fullstendig krig, noe som fryder sjelen til en blodtørst Guardian.

Destiny 2
Ruben & Kristian følger spent med på Caiatls nyeste livestream.

Det er en unik erfaring å spille Destiny. I tillegg til de jeg har blitt kjent med, så har vi alle bitt oss merke i spillernavn som vi har sett i årevis mens vi har vaset rundt på Venus eller Merkur for å samle ressurser. Noen ganger har vi tilfeldigvis endt opp med å kjempe sammen med de spillernavnene i Crucible, eller til og med mot hverandre i Gambit. Jeg har sett navn som Stjernetiger helt siden 2014, hvor han dukket opp for første gang på månen i den kuleste Sparrowen jeg så langt hadde sett i Destiny. Jeg har slått meg sammen med Elg i motvind på Europa for å takle flere heroic public events, og sammen kom vi seirende ut av det. Vi tilegner disse navnene historier, uten at vi noensinne kommuniserer på noen annen måte annet enn at vi er i samme verden og koser oss. Alle i klanen min kjenner for eksempel igjen spesielt ett navn mens vi farter rundt i solsystemet på jakt etter exotics. Vi refererer til ham som The Man. The Myth. The Legend. Personlig kaller han seg ganske så enkelt Espen. Vi elsker Espen.

Destiny 2
Ruben, Julie og Sandra er klare for nye eventyr ombord The Glykon.

Destiny er rett og slett gøy. Det har en spillbarhet som er utrolig tilfredstillende, og jakten på loot er noe så inn i hampen, spark-meg-i-rævva-og-kall-meg-Kåre good times. Selv om Bungies versjon av variasjon på aktiviteter kanskje ikke alltid er, eh, variert. Jeg har ikke engang telling på hvor mange ganger vi har blitt introdusert for en ny aktivitet de siste årene som kan oppsummeres med «drep fiende, plukk opp kule, kast kule på fiende eller noe lignende, gjenta». Still, det er ikke en smak som ikke kan vaskes ut av munnen ved å samle klanen, slå av HUDen og sette i gang med en eksepsjonelt spennende lek av gjemsel i The Tower. Ja, vi er alle voksne. Nei, vi angrer ikke på noe som helst.

Destiny 2
Julie, som faktisk er ansatt hos Mester Grønn, stopper for å lukte på blomstene.

Jeg glemmer heller aldri øyeblikket da jeg introduserte kjæresten min for Destiny. Hun var relativt fersk når det kom til videospill, og hennes nyligste affære med mediumet var The Golden Compass på PS2. Yikes. Her måtte det ett, om ikke flere skippertak til. Med andre ord, Destiny. Hun startet rolig, og beveget seg fremover i korridorene i sneglefart. Plutselig dukket det opp en våpenglad Cabal foran henne, og hun tømte magasinet for full sprut i alle retninger. Det fungerte riktig nok, og fienden falt død om. Rundt neste hjørne, derimot, var det to fiender. Hun tok regelrett en 180 og skrek «men det er jo TO av de!» og løp i motsatt retning. Den dag i dag er det hun som forklarer mekanikker i raids og som vi i klanen stoler på når det kommer til å gjøre DPS på bosser i damage-fasen. Beklager, jeg må bare tørke en tåre i øyekroken. Jeg er så stolt.

Destiny 2
Valentine`s Day done right.

Ja, du kan si at Destiny har mange feil. Ja, du kan si at Bungie til tider tar uforståelige avgjørelser eller ikke tar de valgene du kanskje ønsker. Og ja, det er lov å finne Caiatl forvirrende attraktiv. Destiny er ufornektelig en berg- og dalbane av opplevelser, med sine skremmende nedturer og euforiske oppturer. Men hallo.
Det er en grunn til at folk drar til Tusenfryd.

Destiny 2
"Eyes up, Guardian."

Relaterte tekster

Destiny 2: ForsakenScore

Destiny 2: Forsaken

ANMELDELSE. Skrevet av Kim Orremark

Destiny 2 er på vei inn i det andre året sitt. Kim har spilt nesten 90 timer med Forsaken og er klar til å avsi sin dom...

Destiny 2Score

Destiny 2

ANMELDELSE. Skrevet av Kim Orremark

Kim elsket Destiny, så han hadde enorme forventninger til oppfølgeren. Heldigvis mener han at spillet virkelig leverer.

Destiny er Bestiny

Destiny er Bestiny

ARTIKKEL. Skrevet av Ruben Jones

Destiny har vært en berg- og dalbane av opplevelser siden originalen ble lansert for drøye seks år siden, og Ruben har sittet ombord i karusellen siden begynnelsen. Det gjør han ennå, og dette er hvorfor.



Loading next content


Cookie

Gamereactor bruker cookies slik at du kan browse nettsiden vår best mulig. Hvis du fortsetter antar vi at du er fornøyd med vår cookies policy.