Det er valg. Hvis du ikke har fått dette med deg ennå, så håper jeg at det er fordi du ikke har stemmerett. Uansett hva du tenker om demokratiet her i landet, så burde det anses som en plikt å i det minste avgi en stemme ved valget. Det angår oss alle, og i stadig større grad påvirker politikken også gamerne.
Her er høyrepolitikeren Peter Christian Frølich veldig engasjert. I forkant av valget står han på tredjeplass for Høyre i Bergen, og det er grovt regnet rundt 99,9 prosent sikkert at han inntar Stortinget denne høsten. 25-åringen er en dedikert gamer som hadde en liten åpenbaring mens han suste over Stillehavet i Hellcats Over the Pacific det herrens år 1994. I rollen som jagerflypilot innså han, syv år gammel, at spill kan vekke sunne interesser for flymaskiner så vel som historie. Ok, så kom kanskje åpenbaringen litt senere, men det var der det startet.
Jeg ringte ham på Skype for å finne ut hvordan i all verden han trodde at folks generelle oppfatning av spill kunne endres, og ikke minst vekke interesse hos alle de som aldri spiller. Det var en valgkamppreget, men overraskende kvikk, Frølich som satt foran webkameraet i Bergen. Dette kommer til å bli et intenst møte med en snakkesalig politiker, tenkte jeg. Heldigvis var han mest interessert i å holde samtalen rundt spill. Puh!
Som elev brukte han historisk korrekte spill i bakgrunnsundersøkelser, og han skrev en oppgave som endte opp med å endre deler av pensumet på lærerhøyskolen. På denne måten har han allerede gjort mye for å øke aksepten overfor spill. Mulig at dette virker litt for bra til å være sant, men Peter er nok litt over gjennomsnittet glup. Han arbeider til daglig som advokatfullmektig, en imponerende bragd for en 25-åring.
- Spill kan fint introduseres som en alternativ tilnærming til et fag, sier Peter.
Jeg nikker anerkjennende. Han forteller om hvordan spill som gjengir historiske hendelser eller perioder har vekket interessen hans for å finne ut mer om dem. Det er ingen som forventer at eldre lærere skal kunne undervise i Rising Storm, men bruken av pedagogiske spill og tilrettelegging behøver ikke å kreve så altfor snever kompetanse. Som en liten avsporing forteller han at han nylig besøkte Firenze, og nede på gatenivå tittet han opp på bygninger han hadde forsert i rollen som Ezio. Han kjente igjen utkikksposter, men han droppet visstnok å prøve seg på noen Leap of Faith. Jaja, påvirkningen er heldigvis ikke total.
Dette er altså ikke fra albumet til Peter, men et illustrerende skjermbilde fra Assassin's Creed: Revelations.
- Jeg synes man bør forske på spillerne, og ikke bare spilleavhengige.
Igjen er jeg enig. Hver gang noen dømmes for en kriminell handling, blir det nevnt at vedkommende spilte spill. Samtidig kunne Fedrelandsvennen nylig publisere en forskningsrapport som sa at ungdomskriminaliteten hadde gått drastisk ned de siste 10 årene. Her ble det spekulert i om økt spilling kunne ha en effekt. Begge perspektivene er like unyanserte som de er uinteressante. Feiltolket statistikk og unøyaktig sensasjonsjag etter å finne en syndebukk er svært lite produktivt. Det selger kanskje flere aviser, men det sier ingenting om virkeligheten. Det er åpenbart at man kan lære mye av spill, og denne delen fortjener en mer presis forskning.
Vi sporer samtalen over på norsk spillindustri. En industri som i stor grad er drevet på dugnad, med noen få midler i støtte til en håndfull utviklere. Norske spillutviklere mottok omtrent 20 millioner kroner i støtte i år, mens norske film- og TV-produksjoner fikk over 400 millioner.
- Jeg tror ikke løsningen ligger i å sprøyte inn den ene millionen etter den andre. Vi må tilrettelegge skattevilkårene for gründere.
Der våknet politikeren, og jeg måtte skjerpe meg for å henge med. Fra å snakke om varme spillminner, handlet samtalen plutselig om iskalde skatteregler.
- Formueskatten, slik grensen er i dag, virker demotiverende for gründere.
Dette høres kjent ut. Tror vi har hørt dette i forbindelse med Funcoms etablering i Canada. Jeg skjønner hva han mener. Man kan bruke en evighet på å ferdigstille og starte salget av et spill. Denne perioden er ofte preget av minimalt med inntekter og voksende gjeld. Når man endelig snur trenden til å faktisk tjene penger, så får man et solid rapp over fingrene fra staten. Utbyttet er kanskje ikke stort i forhold til alt man har ofret, men skattemyndighetene leser tallene på sin egen måte. Tjente du så mye i fjor? Ja, men da skal vi ha vår del av kaka, og vi blåser i hvor mye det har kostet deg å komme hit. Demotiverende.
Jeg synes han har et godt poeng. I mine øyne kan man sprøyte så mange millioner man bare vil inn i norske filmprosjekter, men det er kun et knippe av dem som faktisk har et eksportpotensial. Her er spill i en helt annen klasse. Dette har Funcom bevist allerede, og de norske utviklerne i Krillbite nådde ut til en hel verden da de ba om penger på Kickstarter i mai. Trenger jeg å nevne Ravn, D-pad Studio eller Sarepta Studio? Norske spill er ønsket av en hel verden, så hvorfor ikke tilrettelegge for at det kan skje i en større utstrekning? Dette vil altså Frølich jobbe med, og antallet spillere ser ut til å stige for hvert år som går.
- Jeg facepalmer hver gang Erna kaller seg en gamer på bakgrunn av at hun spiller Candy Crush, sier en smått flau Peter.
Ok, så er kanskje ikke alle spillere hardcore gamers, men behovet for spill til mobil, nettbrett eller nettleseren er enormt - særlig for de spillene som kan skille seg ut i mengden. Han trekker frem Sverige som et godt eksempel på et land (som er ganske likt vårt) hvor spillutviklingen har blomstret i mange år. Der kan spillselskapene nyte godt av skattelette og lignende.
- Hvorfor skal ikke vi klare det samme, spør han.
Sant nok, sier jeg. I mitt stille sinn tenker jeg at vi ikke bare burde få til det samme som svenskene, men at vi også burde gjøre det bedre. La det gå litt sport i det. Ingenting fostrer frem norske talenter og arenaer som litt vennskapelig rivalisering med söta bror.
Hvis de raringene øst for grensa klarer dette, så burde virkelig vi også få det til...
Det virker som om Peter har en plan. Han er allerede en sterk motstander av sensur i spill, og på spørsmål om datalagringsdirektivet sier han at han har vært mot det hele tiden og at han tror EU vil reversere det når de har behandlet saken nærmere. Den allmenne befolkningen har kanskje ikke noen stor interesse av å lære spillbransjen å kjenne, men det betyr ikke at kampen ikke skal tas. Den oppvoksende generasjonen møter spill så fort de klarer å feste blikket for første gang. Smårollinger trykker iherdig på nettbrettet allerede i toårsalderen, og det er mye enklere å leve ut sine interesser for spill og spillutvikling i dag enn det var for 20 år siden. Tidene forandrer seg, og det er på tide at politikerne følger etter.
Vi takker for praten, og ønsker Peter Christian Frølich lykke til med valget. Skulle det vise seg at han begynner å jobbe med saker som ikke er spillrelaterte, så kan vi garantere at vi skal være på plass for å arrestere ham. Bare en vennlig advarsel.