Cookie

Gamereactor bruker cookies slik at du kan browse nettsiden vår best mulig. Hvis du fortsetter antar vi at du er fornøyd med vår cookies policy.

Norsk
Startsiden
artikler

Eiriks topp PlayStation 4-spill i 2018

PlayStation 4 fyller fem år, og har i løpet av de årene bygget seg opp et meget stort spillbibliotek. Hvilke av disse bør du faktisk kjøpe? Eirik gir sine forslag.

Den 29. november 2013 fant endelig PlayStation 4 sin vei til norske butikker etter at vi måtte vente to uker lenger enn våre amerikanske spillvenner. Snakket om at de nye konsollene ikke ville overleve hadde gått i flere år allerede, men etter fem år kan vel alle være enige om at det bare var sprøyt. Med omtrent åtti millioner solgte konsoller har en stadig større del av verden lært seg hva PlayStation er. Dette skyldes selvsagt ikke bare at du kan se filmer og tv-serier, lytte til musikk og snakke med venner på den, men spillutvalget. Med godt over tusen spill å velge mellom kan det være vanskelig å velge for både dere som kjøpte den i 2013 og i går, så nå som julen nærmer seg ønsker jeg å forhåpentligvis hjelpe deg litt på veien ved å nevne noen av spillene jeg mener de mest essensielle å ha i samlingen. Da snakker jeg ikke bare om de som har kommet i år, men i løpet av de fem siste årene. Dette er ikke nødvendigvis rangert, for siden smaken er som baken har jeg også prøvd å blande inn spill for ulike smaker. Derfor må gjerne du også dele dine meninger i kommtarfeltet. På den måten kan vi alle hjelpe hverandre til å finne edelsteinene blant grushaugen. Uansett, la oss starte.

Du ser på

Preview 10s
Next 10s
Annonser

God of War
PlayStation 4 sine første år viste at det ikke nødvendigvis er viktigst for å vinne folks hjerter, men Sony har uansett gitt oss noen fantastiske opplevelser som bare er tilgjengelige på deres konsoller gjennom årene. Det hele toppet seg kanskje for min del med God of War i år. Jubelen sto i taket da Cory Barlog og Santa Monica Studios avduket spillet i 2016, men etter at denne første gledesrusen hadde lagt seg begynte spørsmålene å dukke opp. Hadde vi virkelig lengtet etter denne sinna karen som ropte og drepte nitti prosent av tiden? Om så, ville vi da savne gresk mytologi og seriens velkjente kjettingsverd?

Svaret ble for min del ble et soleklart nei. Dette er et spill jeg mener vil være fantastisk underholdning for de som har vært fans av serien siden starten og de som aldri hadde sett eller hørt om Kratos før. Grafisk viser spillet akkurat hvor langt det visuelle aspektet av spill har kommet med nydelige omgivelser som fører til at jeg trenger en jekk for å få kjeven opp fra gulvet etter hver økt. Ikke at det bare er grafikken som er enestående. Historien vi får oppleve viser at spill lett kan hamle opp med, om ikke slå, både filmer og bøker. Her får vi gå gjennom en reise både fysisk og emosjonelt sammen med en far og sønn som gradvis lærer å kjenne og elske hverandre samtidig som vi lærer hvorfor norrøn mytologi fortsatt er et meget populært kildemateriale i både film, spill og litteratur når vi møter fascinerende personer og sagnomsuste skapninger. Topp det hele med et intenst kampsystem som skinner ekstra mye takket være utrolige animasjoner, et lyddesign og musikk som gjør at gåsehuden fortsatt står oppover ryggen på meg og noen våpen jeg nærmest kan føle i mine egne hender når Kratos svinger dem rundt. God of War var et av de første spillene vi virkelig hørte snakk om Game of the Generation for, så da sier det seg vel selv at det er verdt å få med seg.

Red Dead Redemption 2
Ja, jeg gjør det enkelt og starter med de to spillene som må kunne betraktes som 2018s store kjemper. Her snakker vi om to spill som kommer til å kjempe med nebb og klør under "Årets Spill"-diskusjoner blant de aller fleste av oss. For etter lang tid med rykter og utsettelser fant Red Dead Redemption 2 sin vei til butikkhyllene for litt over en måned siden, og man kan trygt si at spillet har blitt ekstremt godt mottat av spillere verden over.

Dette er det flere grunner til. Blant annet har Rockstar laget det som nok er den mest realistiske spillverdenen vi har sett til nå. Muligheten til å snakke med hver eneste person du møter, folk som husker hva du har gjort flere titalls timer etter at du har gjort det, sløying som virker som motion capture og selvsagt omgivelser som er fullført ned til den minste detalj. Er du ikke ute etter et spill hvor alt skjer med en gang og lynraske kontroller er Red Dead Redemption 2 et spill du bare må ha i samlingen. Spillet setter nemlig standarden for hva vi kan forvente av såkalte open world-spill fremover, og nå som det til og med er mulig å nyte den Ville Vesten sammen med venner i Red Dead Online er det bare å hive seg med på lasset. Rockstar har nemlig levert et nytt spill som kommer til å være høyt oppe på salgslistene i flere år fremover. Da er det jo greit å være med på moroa fra starten av.

Horizon: Zero Dawn
Killzone-seriens populæritet begynte å dale litt hos enkelte etter hvert, men Guerrilla grep interessen vår fra første gang vi fikk se Aloy og robotdinosaurene. Selv om vi hadde sett Killzone: Shadow Fall tilføre litt farge og variasjon til serien er det ikke tvil om at Horizon: Zero Dawn virkelig viste hva det til da relativt undervurderte studioet faktisk kan få til.

De ganske monotone og uengasjerende figurene fra Killzone ble erstattet av Aloy, en person som faktisk føles levende og troverdig, mens biffe Helghast ble forvandlet til et yrende dyreliv som kan både sjarmere og skremme. Pakk det hele inn i en verden fylt med frodige skoger, detaljerte figurer og nysgjerrighetspirrende mysterier så kan du forstå hvorfor mange mente at dette var det første spillet som viste hvor mye utviklere kunne få ut av dagens konsoller. Da har jeg ikke engang nevnt den interessante historien folk tørster etter å fortsette og et kampsystem som viser at pil og buer faktisk kan være like, om mer, spennende enn maskingevær og granater. Her har du altså atter et eksempel på hvordan Sony stadig ønsker å levere topp kvalitet både historie-, presentasjon- og gameplay-messig for pengene.

Assassin's Creed Odyssey/Assassin's Creed: Origins
Så har med juksa lite. For selv om disse to følger den samme grunnleggende oppskriften byr hvert av dem på sine egne unike elementer som kanskje vil være av interesse for ulike personer. Begge to introduserer oss for interessante hovedfigurer som utforsker verdener fylt med ting å utforske og gjøre, men det er de finere detaljene som vil pirre ulike personligheter.

Hvor Odyssey har et større fokus på særegne spesialangrep og fremgangmåter er Origins litt mer fokusert på tradisjonell nærkamp. Den største forskjellen mener jeg uansett er verdenene vi befinner oss i. Origins tar oss til pyramidene og ørkenene i Egypt hvor det hviskes om både mumier og guder over en lav sko. Odyssey er på sin side mer for dere som er fascinert av gresk mytologi og ønsker litt mer farge og seiling under utforskningen. Uansett hvilket spill du velger får du en detaljert verden du lett vil kunne bruke nesten hundre timer på å finne alt i, underholdende kamper, nydelige omgivelser som helt klart har økt turismen til Hellas og Egypt, samt øyeblikk som du vil huske i lang tid.

The Witcher 3: Wild Hunt
Det er ikke tvil om at Ubisoft kan takket CD Projekt Red for noe av suksessen til de nyeste Assassin's Creed-spillene. Spillene hentet nemlig mye inspirasjon fra The Witcher 3: Wild Hunt, og det er de ikke alene om. Ikke at det er særlig rart, for spillet viser akkurat hvor bra historien og sideoppdragene kan være i open world-spill.

Vi hadde sett valgmuligheter i mange spill før den tid, men sjelden var de så vanskelige og konsekvensfylte som i Wild Hunt. Hva vil skje om vi forteller baronen hvor datteren er? Bør vi faktisk drepe denne varulven når det er virker som om han aldri har skadet et menneske? Bare to simple eksempler på valgene som med jevne mellomrom tvang meg til å ta en pause for å tenke over hva som kunne skje. Noen av svarene gjør det ikke noe lettere siden alle er i en ekstrem gråsone heller. Når vi møter et minneverdig figurgalleri, utallige overnaturlige vesener som ofte krever at vi utnytter det varierte kampsystemet til fulle og en verden overøst med små detaljer som får fantasien til å gå berserk mellom disse valgene kan man forstå at The Witcher 3: Wild Hunt førte til mange diskusjoner om enkelte spill fortjener en høyere prislapp enn de aller fleste.

Spider-Man
Jeg kan telle antall lisens- og superhelt-spill som har vært en nevneverdig del av Årets Spill-diskusjoner på én hånd, så jeg var spent første gangen jeg startet opp Insomniac Games' Spider-Man. Spillet hadde jo sett lovende ut før lansering, men slikt kunne jo bare skyldes lur markedsføring. Heldigvis var ikke dette tilfellet. I realiteten hadde markedsføringen faktisk ødelagt litt siden den spoilet deler av den spennende historien.

Da er det enda godt at "gameplay is king", for her leverer spillet på en rekke områder. Du har sikkert gått lei av å høre om hvor bra kontrollene og det å svinge seg gjennom Manhattan føles, men det er en grunn til at nærmest alle snakker om det. Yuri Lowenthal må i tillegg kunne sies å være nærmest perfekt som Peter Parker, og klarer akkurat å finne en balanse mellom humor og alvor sammen med resten av den knallgode besetningen. Muligheten til å veksle mellom ulike duppeditter i kampene og lekne kamper gjør også sitt for at de til tider kjedelige sideaktivitene ikke setter en særlig demper på opplevelsen heller, så det er forståelig at dette er et spill hvor overraskende mange har skaffet seg Platinum-trofeet og klør i fingrene etter å se akkurat hva en edderkoppmann kan få til i en oppfølger.

Rocket League
Fra et ganske ferskt spill går vi over til et av spillene som virkelig satte PlayStation Plus og multiplayer på kartet. Psynoix fikk en strålende start da Rocket League ble lansert på PS Plus, men det viste seg raskt at dette var et spill som var verdt å betale for. "Lett å lære, vanskelig å mestre" har blitt en klisje gjennom årene, men i enkelte tilfeller passer det bare altfor godt til å ikke si det. Å kunne kontrollere biler med raketter på både bakken og i lufta høres jo ut som et mareritt, men her føles det som en lek.

Rocket League er fortsatt et av de mest populære spillene når det kommer til multiplayer på PlayStation 4, og det er det flere grunner til. Psynoix har gjort en fremragende jobb med å stadig gi oss nye moduser, biler, arenaer og andre mindre endringer som får spillet til å føles nytt med jevne mellomrom. Når det grunnleggende gameplay samtidig fortsatt føles uforutsigbart og underholdende ved at man stadig lærer seg nye ting og ser utrolige ting er det forståelig at utviklerne fortsatt ikke ser noe behov for Rocket League 2. Har du bare tid til å spille i noen minutter før du skal noe annet er dette et klart alternativ med mye moro på kort tid.

Fortnite
Som om jeg ville komme unna å nevne et av dagens mest populære spill på denne listen. Er det nå jeg skal snakke om hvor godt jeg liker å denge løs på både zombier og omgivelser sammen med venner i Save the World mens jeg bygger et forsvarsverk som ville gjort en sunnmørings lommebok til skamme? Nja, hovedgrunnen til at spillet havner på listen er uten tvil Battle Royale-modusen. Epic brukte ikke lang tid på å hoppe etter PUBG ved å plutselig implementere det meget populære konseptet i det ellers horde-fokuserte spillet sitt, og dette tempoet har ikke dalt enda.

Fortnite har nemlig sust forbi PUBG, og er noe de aller fleste når har hørt om med sine over 200 millioner spillere. Med en litt mer barnevennlig presentasjon, utviklere som virkelig lytter til fansen og kommer med nytt innhold før folk går lei, morsomme tvister på det nå velkjente konseptet og ikke minst at det er gratis har gjort sitt for at spillet fortjent nok er på alles tunger om dagen. Er du ute etter moro sammen med venner eller andre personer på nett er dette derfor noe du helt klart bør laste ned med en gang du får konsollen i hus.

Bloodborne
Et annet spill som hentet en god del inspirasjon fra noe annet er From Software som bestemte seg for å endre litt på sin egen Souls-serie da de lagde Bloodborne. De satte ikke b-laget på jobben heller, for her har vi det beste fra Dark Souls og mer til.

Figurdesignene vil feste seg til netthinnen på godt og vondt med sine Lovecraft-aktige utforminger og dødelige angrep. De blir ikke mindre interessante og fryktinngytende av å være i omgivelser som er som tatt ut av at et maleri som henger på veggen i Draculas herregård, mens de lager akkurat nok lyd til at fantasien begynner å leke med deg. Klarer du å unngå fristelsen til å søke opp informasjon kan du glede deg til å se skapninger du aldri har sett maken til, oppdage hemmeligheter de fleste ikke vet finnes i spillet engang og selvsagt føle stoltheten strømme over deg etter å ha beseiret den pokkers saken som har plaget deg i flere timer om ikke dager. Vi snakker ofte om atmosfæren i spillet, og Bloodborne er nærmest definisjonen på ordet når mørket senker seg.

Celeste
Er du ute etter en annen type utfordring og en litt tydeligere historie bør du sjekke ut Celeste. Det kan virke som et helt vanlig platformerspill første gang du ser det, men de aller fleste som jobber seg oppover fjellet kan være enige om at Matt Thorson og gjengen har skapt noe spesielt her.

Med sine ekstremt presise kontroller og sitt gode banedesign er de fundamentale elementene av Celeste en fryd fra første sekund, og utover i spillet vil du oppdage at historien er ekstremt emosjonell og tankevekkende når den tar opp temaer som vil være relevante i lang tid fremover. Derfor er det lett å se timene forsvinne uten at du tenker over det, og når du passerer mål venter det gledelig nok enda mer som jeg ikke trenger å røpe her. Alt du trenger å vite er at du kan glede deg til en følelsesvekkende verden med figurer du sent vil glemme mens et vakkert lydspor flommer gjennom kropp og sjel for hvert skritt Madeline tar mot toppen og drømmene sine.

Persona 5
Vi har alle vært der. Du går forbi noe, men kjenner av en eller annen grunn at øynene dine bare dras tilbake til noe om du vil eller ei. Persona 5 er spillverdens svar på dette fenomenet. Det er umulig å gå forbi dette spillet uten at det stjeler oppmerksomheten din med sin unike presentasjon. Veldig få spill kan få skryt for å ha såpass mye rart på skjermen samtidig, men Atlus klarer det på en forunderlig måte.

En av grunnene til all informasjonen på skjermen er at Persona 5 er mer variert og dypere enn flere av de andre spillene i serien, så det at det vil ta mange av dere over hundre timer å oppleve alt den spennende historien og de engasjerende karakterene skjuler blir aldri kjedelig. Med utallige måter å tilnærme seg hver dag på kan du være sikker på du vil få en helt annen opplevelse enn vennene dine, så da har dere enda mer å snakke om etter å ha skrytt av den utrolige animestilen og musikken i flere timer.

Uncharted 4: A Thief's End eller The Last of Us
Enkelt sagt kunne nok denne delen bare kaltes Naughty Dog. Det er jo ingen hemmelighet at studioet er min favoritt, og disse to spillene er gode eksempler på hvorfor. Nøkkelordene her er historie, personer og detaljegrad.

For både Uncharted 4: A Thief's End (og serien generelt, så kjøp gjerne Uncharted: The Nathan Drake Collection også) og The Last of Us leverer historier som har fått meg til å gråte, le og reflektere. Om det er karakterenes dybde og troverdighet, hvordan spenningen stadig bygges opp på en fantastisk måte, at jeg alltid blir tatt på sengen av noe jeg ikke så komme eller en grafikk som setter standarden for resten av bransjen. Ved å blande alt dette sammen blir jeg dratt inn i disse universene, og de slipper aldri taket. Historiefortellingen stopper jo ikke når jeg overtar kontrollen heller. Uansett hvor jeg går eller hva jeg gjør ser jeg bittesmå detaljer som får verdenen til å virke ekte, mens blandingen av action og utforskning er såpass god at jeg sjelden går lei av noe før noe nytt skjer. Ønsker du å vise folk hvor pene spill har blitt og at de er mer enn løp og skyt bør disse spillene være høyt på listen.

The Witness
Noen ganger kan det uansett være greit å roe helt ned med noe veldig enkelt. Kanskje liker du å slappe av med kryssord, sudoku, Candy Crush eller hva det måtte være som holder gjernen litt igang mens kropp og sjel får roet ned. Da er The Witness et åpenbart valg.

Du kan ha spilt videospill i flere tiår eller aldri rørt en kontroller før. The Witness er så lett å sette seg inn i at du samme hva kan kose deg med det. Alt du trenger å gjøre er å finne mønstere mens du utforsker en fargerik øy fylt til randen med puzzles. Det høres jo ekstremt ensformig ut å bare føre en strek fra a til b, men Thekla har klart å gjøre gåteløsningen langt mer variert og givende enn spill med mange fler mekanikker og funksjoner. Du vet den fantastiske følelsen du får når du mestrer noe? Denne vil du få titt og ofte i The Witness siden spillet er bygd opp slik at hjernen din begynner å se sammenhenger uten at du tenker over det engang. Ikke vær redd om du plutselig begynner å se de samme mønstrene i virkeligheten heller, for det er bare et tegn på at du har blitt bitt av den fantastiske basillen som er The Witness.

Ratchet & Clank
Etter litt tung hjernetrim kan det være greit med noe som nærmest, og nesten teknisk sett, er en familiefilm med kule karakterer, en overflod av humor og morsomt gameplay. Var det noen som sa Ratchet & Clank?

Insomniac visste akkurat hva de gjorde da de bestemte seg for å lage en remake av det første spillet til PlayStation 4. Å si at det ligner på Toy Story blir bare krenkende for spillet her. Den sinnsyke animasjonen og førsteklasses stemmeskuespill vil få folk til å spørre hvilken film du ser fremfor hvilket spill du spiller. Med et så fantasifullt våpenutvalg som bare Insomniac kan finne på, omgivelser som blander de beste sidene av klassiske og moderne spill på en fortreffelig måte, gode kontroller og utalllige sekvenser som har fått meg til å vurdere å stille som en dobbel til The Joker viser denne remaken at klassiske platformerspill fortsatt er en essensiell del av spillverden.

Nier: Automata
Du skal ikke skue hunden på hårene, for den feilen er det mange som har gjort med Nier: Automata. Spillet er ikke like grafisk imponerende som mange av de andre spillene på denne listen, men gjør opp for dette med en spesiell historie som fortelles på en måte helt utenom det vanlige og gameplay som fortsetter å overraske.

Takket være en god porsjon hjelp fra Platinum Games både føles og ser kampene enormt mye bedre ut enn forgjengeren. Dette nyter vi godt at i kamp mot både små roboter med ballonger og bosskampene du bare finner i Yoko Taros spill. Oppfinnsomheten i bosskampene finner vi også i andre aspekter av gameplay. Hvordan ønsker jeg ikke å si så mye om her siden det er mye av opplevelsen, men la oss bare si at dette er et spill som gjør det klart at sjangerinndeling av spill bare er noe tull og at spillets historie har fått flere til å stille spørsmålstegn ved hva New Game+ egentlig betyr.

Resogun
Så var det tid for å slenge med et spill som var klart da PlayStation 4 ble lansert også. Finnene i Housemarque vet hvordan de bringer arkadespillenes gleder til dagens konsoller, og Resogun var det første spillet som viste hva sterkere maskinvare kan tilføre.

Gameplayet er enkelt nok siden man bare trenger å styre et skip rundt et sylinder mens man redder små mennesker fra modernister utgaver av de store og små fiendene som bare var blokker da arkadehallene først kom. Enkelt betyr uansett ikke kjedelig. Tvert imot. Å se pikslene og poengene strømme inn etter å ha utryddet alt på skjermen eller endelig kommet seg gjennom en av de intense bossekvensene er fortsatt ekstremt tilfredsstillende. Jeg føler meg som en møll som flyr mot lyset når jeg blir dratt inn i av de fengslende effektene som fyller skjermen til enhver tid. Heldigvis er det bare timer og ikke liv som vil gå opp i flammer i dette tilfellet, for hvis ikke hadde jeg brukt opp mer enn en kattemølls ni liv for å si det slik.

Journey
Er spill kunst? Spørsmålet får vi tydeligvis aldri svar på, for det dukker jevnlig opp. Uten fiender å bekjempe, filmatiske sekvenser å nyte eller varierte ting å gjøre fikk utviklerne i thatgamecompany spørsmålet da de ga oss Journey også. Kunst eller ei, folk falt pladask for spillets enkle konsept, vakre grafikk og senere Grammy-nominerte musikk. Lovordene om den skjulte juvelen fortsatte å spre seg, så enda flere dro ut på reisen da spillet kom til PS4 også.

Journey er kanskje kort, men prislappen er det uansett ikke noe å si på. Når rulleteksten går over skjermen har du fått være med på reise som har bitt seg fast i hukommelsen til mange der ute. Å sveve på de solskinnskledde sanddynene mens du hører de stemningsbyggende tonene fra harper, pianoer og symfonier er noe som bare må oppleves. Under overflaten skjuler også spillets subtile historie også detaljer som får deg til å reflektere over ting, noe som blir ganske enkelt under slike omstendigheter.

Divinity: Original Sin II
Når du sammenligner spillet ditt med Baldur's Gate II kan du være sikker på å få mange interessert, men skeptiske, øyne rettet mot deg. Forventningene til Divinity: Original Sin II var derfor enorme, så det var bare ekstra overraskende at Larian Studios klarte å overgå dem.

Utviklerne beviser her at lignende rollespill nærmest har stått på stedet hvil de siste årene. Historie og verdenen generelt er ekstremt interaktiv, uten at dette går utover kvaliteten. Med utallige valgmuligheter både historie- og gameplay-messig skulle man tro at enkelte deler føles som hastverksarbeid, men så feil kan man ta. Alle ledd av historien reagerer på hva hva du gjør på en nesten skummelt god måte, mens du kan være sikker på at de ulike kampene aldri vil gå på samme vis takket være smarte og varierte fiender som er like dype som det taktiske kampsystemet du selv bruker. Når du hører såpass mange si at dette er det beste rollespillet gjennom tidene trenger jeg vel egentlig ikke å si mer.

Until Dawn
Jeg lar meg sjelden imponere av spill som i grunn bare handler om å velge mellom noen få alternativer i det som ellers er en ekstremt lineær opplevelse, så Supermassive Games ga meg en skikkelig jump scare med Until Dawn. På en god måte.

Studioet viste nemlig at de kan mer enn å lage remastere, utvidelser og småspill. Until Dawn er nesten som spillverdens svar på Cabin in the Woods. Spillet omfavner skrekksjangerens campy-fallgruve på en glimrende måte uten at det gir slipp på grepet det har om oppmerksomheten min. Det såkalte Butterfly Effect-systemet gjør sitt at de aller fleste valg du tar vil kunne få noen ganske forskjellige konvekvenser, og når du vet at mange av disse er forskjellen på liv og død blir det ofte ekstra interessant når tiden renner ut. Med klassiske personligheter du har sett i en rekke skrekkfilmer gjennom årene og et ganske lett gameplay kan dette faktisk nytes sammen med venner også, for det blir nærmest som å ta en skrekkfilm et steg videre.

Call of Duty: Black Ops 4 eller Battlefield V
Med fare for å få en av fanskarene på nakken, og siden deler av redaksjonen plutselig har nesa stappet ned i Battlefield V og koser seg for tiden, anbefaler jeg både DICEs retur til Andre Verdenskrig og Call of Duty: Black Ops 4. Begge er de nyeste tilskuddene i to av verdens mest kjente skytespillserier, men leverer to ganske forskjellige opplevelser.

De to seriene skiller seg generelt fra hverandre ved at Battlefield tilbyr en mer simulasjonsaktig opplevelse fylt med ødeleggbare omgivelser, mens Call of Duty går for den raske arkadefølelsen med generelt mindre kart. I år er de dog mer ulike enn noen gang. Black Ops 4 har valgt å luke ut historiedelen til fordel for et større og mer underholdende multiplayer enn på lenge, mens Battlefield V prøver seg på nytt med historiefokuserte War Stories på det som nok har ført til litt mindre multiplayerinnhold i starten. Derfor handler det her om hva du er ute etter. Er du på utkikk etter intense multiplayerkamper, en hordemodus å kose deg sammen med venner i, en Battle Royale-modus mange betrakter som markedets beste i skrivende stund er nok Call of Duty: Black Ops 4 valget for deg. Er du derimot ute etter en mer realistisk (da snakker jeg ikke om settingen og lignende, dere som har sterke meninger om det) opplevelse hvor både kjøretøy og ødeleggbare omgivelser gir deg opplevelser veldig få andre spill kan nærme seg, en historiemodus som blant annet tar oss til Norge og gratis ekstrainnhold (deriblant Battle Royale-modus Firestorm) i lang tid fremover vil mest sannsynlig Battlefield V falle mer i smak.

Her er altså "bare" tjue av spillene jeg mener er noe av det beste PlayStation 4 kan by på i skrivende stund. Da har jeg ikke engang inkludert sportsspill jeg ikke har interesse av, Monster Hunter: World og en rekke andre spill som ligner litt for mye på andre spill jeg har nevnt. Derfor håper jeg at du også ønsker å hjelpe andre eller bare feire denne femårsdagen ved å nevne noen av dine favoritter på PS4 i kommenterfeltet.

Gratulerer med dagen, PlayStation 4! Måtte disse siste årene dine bli like gode mot både deg og oss.

View comments

Loading next content