Norsk
Gamereactor
artikler

En formiddag med Wii U

Wii U-lanseringen nærmer seg med stormskritt, og vi slapp inn på Nintendos VIP-rom på Gamex for å teste skjermkontrollen og tre spill...

Abonner på vårt nyhetsbrev her!

* Påkrevd felt
HQ

Nintendos inntreden i nye konsollgenerasjoner, både stasjonære og bærbare, har den senere tiden ikke fokusert på kvantesprang innen grafikk. I stedet har de fokusert på unike løsninger innen maskinvare, noe vi har sett i Wii, Nintendo DS, Nintendo 3DS og selvfølgelig den kommende Wii U. Med sistnevnte har hovedfokuset ligget på Gamepad-kontrollen. Den markedsføres som revolusjonerende, og foruten spillene vil den bli avgjørende for konsollens underholdningsfaktor. På Gamex fikk vi teste både spill og Gamepad, og det ga en del blandede inntrykk.

Jeg har tidligere hørt snakk om hvor overraskende godt Gamepaden ligger i hendene, og det kan jeg bare bekrefte. Det kan se ut som om den er litt stor og uhåndterlig, men mens jeg holder den og ser på TV-skjermen glemmer jeg raskt at jeg har noe mer enn en vanlig kontroll i hendene. Dens vekt på omtrent en halv kilo føles ikke tung i det hele tatt, og da bør det legges til at jeg har armer som fyrstikker.

Skjermen har ikke monsteroppløsning, men lysstyrken er bra og det føles luksuriøst å ha noe så avansert mellom nevene. Alle knappene man behøver er innen rekkevidde og av god kvalitet. Det eneste usikkerhetsmomentet er plasseringen av de fire knappene nedenfor analogspaken, og hvordan disse vil føles i ulike varianter av spill.

En formiddag med Wii U
Dette er en annonse:

Først ut var en obligatorisk runde med New Super Mario Bros. U. Vi har testet spillet tidligere, men denne gangen var den den fullstendige versjonen vi fikk prøve. Jeg hoppet inn i en flerspiller med fire spillere, og på samme måte som med forgjengeren lå alt til rette for kaos, krangling om power-ups og konstante pling fra innsamlede gullmynter. Opplevelsen er veldig lik den vi fikk på Wii. De Gamepad-ekslusive funksjonene som å spille videre på kontrollskjermen, eller tegne inn plattformer i brettene er fine, men de påvirker ikke spillopplevelsen nevneverdig.

Hva med grafikken, da? Å se Mario i høy oppløsning er som å ønske en forsinket venn velkommen til festen - man sier velkommen, men mumler likevel for seg selv at det var på tide å dukke opp. Selvfølgelig var det pent, men likevel ligger det et stykke bak det vakre og skarpe Rayman Origins. Og selv om jeg aldri takker nei til 2D-grafikk, så er jeg neppe alene om å ønske meg et høyoppløst Mario-spill i et tredimensjonalt sopprike.

En formiddag med Wii UEn formiddag med Wii U

På samme måte som at Wii Sports demonstrerte funksjonene til Wiimote, skal altså Nintendo Land overbevise oss om hvor fantastisk Wii Us Gamepad er. Med hånden på hjertet kan jeg fortelle at jeg gjespet lenge da Nintendo Land ble annonsert, men etter et dypdykk i de tolv minispillene er jeg betraktelig mer interessert. Her kan man spille med eller mot hverandre i småspill som er basert på Nintendos maskotter, og alt er designet med Gamepad i tankene.

Dette er en annonse:

Under vår testrunde konsentrerte vi oss om minispillene under menyen Competitive Attractions, hvor tre spillere med Wiimote rotter seg sammen mot den som har Gamepaden. Dette var en mulighet til å teste det Nintendo kaller asymmetrisk gameplay, altså der hvor spillopplevelsen varierer avhengig av hvilken håndkontroll man benytter.

En formiddag med Wii U
En kul og litt ekkel detalj i dette minispillet er at Gamepad-spillerens ansikt dukker opp på TV-skjermen - noe som heldigvis er lett å gå glipp av for den det gjelder siden eierens øyne er festet på skjermkontrollen.

Vi startet med Mario Chase, som er en slags gjemsel i en stor labyrint, og jeg trakk til meg Gamepaden. Min Mario-kledde figur fikk et forsprang, og jeg måtte komme meg så langt unna mine Toad-kledde motspillere som mulig. Deres oppgave var selvfølgelig å finne meg. Siden det bare var jeg som så hvor jeg var måtte de andre dele seg opp, lete og kommunisere for å til slutt fange meg - noe de dessverre klarte. Det er en enkel idé, men det var merkelig vanedannende. Det var også litt spennende for meg som ble jaktet på.

Luigi's Ghost Mansion har et lignende opplegg, men her har spilleren med Gamepaden (utkledd som et spøkelse) offensive muligheter. Tre spillere med lommelykter løper rundt i mørket og jakter på spøkelset, som forøvrig ikke er synlig før man kommer nærme nok. Wiimoten vibrerer når man er i nærheten, og da gjelder det å få samlet resten av gjengen slik at spøkelset ikke ender opp med å fange spilleren i stedet.

En formiddag med Wii U
Barnevennlig spøkelsesjakt er i det minste morsomt de første gangene. Hvor lenge gleden varer gjenstår fortsatt å se...

Etter noen runder med det sjarmerende skumle Luigi's Ghost Mansion ga vi oss i kast med den roligere og mer fargeglade verdenen i Animal Crossing: Sweet Day. Her skulle Wiimote-trioen plukke godteri fra et tre, mens Gamepad-spilleren styrte en vakt som forsøkte å stoppe naskingen. Den som plukket mest godteri ble også tyngre, noe som gjorde det vanskeligere å slippe unna vakten. Et søtt lite tidsfordriv, men langt fra noen favoritt blant Nintendo Lands dusin.

Jeg tror at Nintendo Land kommer til å ha samme effekt som Wii Sports hadde da det var nytt. Det er et perfekt spill når man skal demonstrere hvorfor Nintendos nye konsoll har fått plass i stuen, men det er neppe noe som vil bli like mye spilt et halvt år senere. Selvfølgelig kommer nok de yngre spillerne likevel til å sette pris på både tilgjengeligheten og de muntre fargene.

En formiddag med Wii U
I Zombi U må man ofte kikke ned på Gamepaden. Det er praktisk med en ekstra skjerm, men i blant er det også irriterende å måtte nikke med hodet hele tiden.

Etter besøket i den barnevennlige fornøyelsesparken, hopper vi raskt over til Zombi U. Dette er Ubisofts actionspill som skal lokke voksne spillere over til Wii U. Her må vi bruke Gamepaden flittig til alt fra å sorter utstyr vi har stjålet fra falne zombier, og til å dirke opp låste dører. Man kan også kikke ned på skjermen til enhver tid for å se på oversiktskartet hvor trusler vises i form av røde prikker.

Regelmessig får jeg beskjed om å se ned på Gamepaden, og det er både positivt og irriterende. Å la all action fortsett rundt meg mens jeg sorterer ammunisjon er et ganske smart trekk, og det gir en ekstra nerve til spillet siden man hele tiden må være på vakt.

En formiddag med Wii UEn formiddag med Wii U
Zombi U skal spilles med lyset slukket, hodetelefoner på og med et ekstra par underbukser for hånden...

Zombi U er den rake motsetningen til de partyspillene Nintendo lanserer med sin nye konsoll. Dette er i aller høyeste grad noe for den som liker å spille alene, og på grunn av de hyppige meldingene om å se ned på Gamepaden er det lite å hente for den som bare vil se på at noen andre spiller. Det er langt fra imponerende med tanke på grafikken, men takket være et godt lydbilde og en følelse av å være utsatt kan nok Zombi U likevel klare å få en god karakter når det slippes sammen med konsollen.

Hvordan skal man egentlig oppsummere denne dagen med Wii U og lanseringsspillene? Igjen må jeg svare at jeg hverken er skuffet eller overveldet. Jeg liker Nintendo forsøk på å skreddersy et tilbud for flere målgrupper. Hele ideen med Gamepad føles akkurat like god eller dårlig som spillene tillater. New Super Mario Bros. U er underholdende, men det mangler noe for å gjøre spillet til noe enestående. Kanskje blir ikke 2012 Wii Us beste år, men 2013 og videre fremover kan bli en utrolig interessant tid.

En formiddag med Wii U
En formiddag med Wii U
En formiddag med Wii U
En formiddag med Wii U
En formiddag med Wii U
En formiddag med Wii U
En formiddag med Wii U
En formiddag med Wii U
En formiddag med Wii U


Loading next content