Nintendo er selve begrepet for den japanske underholdnings kulturen. Millioner av japanske fans har spilt og elsket Mario, Zelda og Kirby seriene og kjøpt seg blakke i det merchandiset som lå i kjølvannet av spillene. Den japanske kyoto giganten har siden 1959 produseret og utgivtt spill, og med dyktige folk som Shigeru Miyamoto og Gumpei Yokoi bak roret, har firmaet produsert alt fra Nintendo Entertainment System til Gameboy Color og sist den fantastiske, men meget misforståtte Nintendo 64.
Det lå i kortene
Men Nintendo har ikke alltid produseret konsollmaskiner og spill. Faktisk så hadde firmaet før sitt skifte i 1959, utelukkende tjent sine penger på, å produsere spillekort (i Japan kalt Hanafuda) til spillebuler og hoteller. Det var først da direktøren Hiroshi Yamauchi i 1959 ansatte Gumpei Yokoi, som produserede Ultra Hand og solgte den i over en million eksemplarer, at Nintendo for alvor skiftet kurs. Historien deretter kjenner de fleste. Fra suksessen med Game and Watch til Super Nintendoen og ikke minst Gameboy Color høstet firmaet den ene suksessen etter den andre. Men så gikk det fryktelig galt.
I juni 1996 ble Nintendo 64 lansert på det japanske markedet og selv om den umiddelbart var PlayStation overlegen med sin 64 bit struktur, solgte den bare beskjedent den første tiden, så falt interessen langsomt for maskinen og det lave antallet spill som ble produceret.
Firmaet kunne snart vinke farvel til sine loyale kunder, som i stedet tok en PlayStation under armen og en enorm 32-bit katalog av klassikere som Final Fantasy 7, Dragon Quest og Metal Gear Solid. Nintendo som hadde bygget opp forretningen deres på få, men meget gjennomførte spillserier, måtte erkjenne, at ganske få andre utviklere kunne presse maskinen og de mangelfulle cartridgene, så mye som Nintendo og deres samarbeidspartner Rare gjorde. Resultatet ble en enorm mangel på gode spill og det drøyde da heller ikke lenge, før de fleste store utviklerne droppede maskinen til fordel for den verdensomspennende PlayStation bølgen.
En helt ny retning
Men firmaet har siden lært av sine feil. Borte er de restriktive begrensningene i cartridge form, og Nintendo deler nå med glede ut sine erfaringer med deres siste maskin GameCuben og de rutinene som firmaet bruker til å produsere sine mange perler med. Det har betydd et rekord høyt antall utviklere, som allerede produserer eller vurderer, å produsere spill til GameCuben i løpet av de neste årene. Faktisk så har den amerikanske avdelingen av Nintendo lovet, at det innen utgangen av år 2002 vil finnes intet mindre enn 70 nye spill på markedet. Deriblant det nye Zelda og Mario Sunshine.
GameReactor har fått GameCuben og en del av de spillene, som allerede er tilgjengelige i Amerika, og vi kan berolige fans med at magien fortsatt er der. Nintendo’s maskin er på alle måter et vidunderlig leketøy og hvis de første spillene er standarden for fremtidige opplevelser, så er det absolutt mye å hente her. Selv om vi tidligere har sett maskinen og testet noen av spillene på messer og pressebesøk, så er det allikevel noe annet å sitte med den i hånden. Designet er nærmest barnslig, holdt i støyende farger som tiltaler selv den mest kritiske japanske gutt eller jente og det er ikke vanskelig, å se hvorfor den, av noen kalles matboksen. Den er ikke vakker, men ekstremt sprø og uendelig praktisk. Og så inneholder den uante krefter. Interfacet på maskinen er som vi kjenner det fra så mange andre konsoller. Du kan sjekke memory cardet, stille inn tiden osv. Alt dette i en kube, som bare roteres, alt etter hvilken meny man måtte ønske seg. Det virker utrolig lett og meget gjennomtenkt. Det samme gjelder joypad’en. Bygget på grunnideen fra N64, er den enkel å bruke og bare Z knappen virker malplassert og litt feil, men det går ikke lang tid før selv dette problemet fader ut. Miyamoto-san har laget enda en perle - det er det ingen tvil om.