LIVE

Du ser på

Preview 10s
Next 10s
Live broadcast
Annonse
logo hd live | Observation
Cookie

Gamereactor bruker cookies slik at du kan browse nettsiden vår best mulig. Hvis du fortsetter antar vi at du er fornøyd med vår cookies policy.

Norsk
Gamereactor Norge
artikler
Yakuza Kiwami

Glemte Perler: Yakuza Kiwami

Artikkelserien "Glemte perler" fortsetter, og denne gangen er det Kristian som har tatt til Kamurochos gater i Yakuza Kiwami!

Du ser på

Preview 10s
Next 10s
Annonse

I artikkelserien «Glemte perler» tar Gamereactor for seg spill som er bra, men som av en eller annen grunn ikke har blitt anmeldt av Gamereactor da det kom ut. Sist gang tok Ingar for seg det retroinspirerte Bloodstained: Curse of the Moon. Denne gangen har Kristian tatt til Kamurochos gater i sin eneste dress for å denge alt som ser skjevt på ham i Yakuza Kiwami.

Yakuza er nå en spillserie med en ganske lang historie som dateres tilbake til PlayStation 2. Det var altså bare et tidsspørsmål før en oppusset utgave av de første spillene i serien skulle dukke opp, for nå er Yakuza Kiwami tilgjengelig både på PlayStation 4 og PC. Selv har jeg ikke et forhold til serien, mye fordi det er japansk og dermed kulturelt forpliktet til å være sinnssykt eller rart, men så skal man ikke skue hunden på hårene heller. Dette er tross alt året hvor jeg prøver nye sjangere, og nå sitter jeg her. Rådvill, imponert og bekymret.

Du spiller som Kazuma Kiryu, også kjent som Dragen av Dojima. Hans rolle som løytnant i Yakuzaens øvre rekker blir kraftig forkortet når han tar på seg skylden for drapet på sitt familieoverhode. Etter ti år i fengsel blir Kiryu prøveløslatt tilbake i Kamurochos gater. Her oppdager han at bestevennen driver sin egen Yakuza-familie og at barndomsvennen Yumi er hovedmistenkt i et ran av formuen til den kriminelle underverdenen.

Yakuza KiwamiYakuza Kiwami

Handlingen finner sted i Kamurocho - en åpen verden i form av et bydistrikt. Jeg har i grunn ingen kulturelle referansepunkt for Japan, men jeg er under inntrykket av at selv de mest lugubre ting får sterile titler, noe som forklarer hvorfor Kamurochos strippebuler refereres til som «hostess clubs» og «soaplands.» Det er uansett et godt utvalg av sideaktiviteter, utesteder, restauranter og strippebuler som det er lagt en forunderlig mengde innsats i.

På diskotek begynner Kiryu å mimre om nittitallet, som for meg resulterte i et pussig sideoppdrag om Japans økonomiske boble. På "vertinneklubbene" entrer du eviglange samtale-minispill for å få vertinnene til å like deg slik at du blåser av hele lommeboka på champagne og dadler. I et akutt tilfelle av å finne tilbake til sin indre ungdom får Kiryu lyst å leke med hva jeg tror er radiostyrte biler. Mens du vandrer gatelangs trosser du universets grenser for hva som er moteriktig, og alt fra lurendreiere til forretningsmenn til menn kledd ut som kvinner får instinktivt lyst å banke deg opp og ta pengene dine. Poenget mitt er at det er mye å prosessere.

Jeg mistenker likevel at dette ikke finnes fordi de er ment å være artige i seg selv - til tross for at noen var det - men for å få hovedpersonen vår til å se ut som en tulling.

Yakuza Kiwami

Kazuma Kiryu er ikke bare en en-manns krigserklæring mot alle verdens ansikt. Han er også verdens mest alvorlige mann. Dette høres kanskje ikke ut som den mest livlige karakteren, men denne alvorlige innstillingen er kilde til svært mye av spillets humor, mye fordi fortellingen han befinner seg i ikke har et gram av lettsinn i seg. Heldigvis er han ikke bare en vits som spillet skal le av. Han viser også handlekraft og en personlighet som gjør ham til en likende karakter.

Yakuza KiwamiYakuza Kiwami

Ambisiøs og enorm er hvordan jeg vil beskrive Yakuza Kiwamis historie. Det er en universbyggende fortelling med mange løse deler og karakterer som jager individuelle mål, og slikt kan jeg like. Likevel føler jeg at tempo er narrativets største plage, i det karakterer introduseres, glemmes og går i ett med tapeten. Mot slutten rundes alle spørsmål av med en enorm eksposisjonsdumping, og en tafatt reduksjon av ambisiøse karakterer til "anime-arketyper," noe som er mye å fordøye i et spill som allerede er psykotisk langt.

Likevel stiller spillet med en oppriktig innlevelse til egen fortelling, og jeg lurer på om det gjør det til spillverdenens kanskje beste pokerfjes. Uansett hva svaret måtte være er det i det spillmekaniske Yakuza Kiwami virkelig skinner.

Yakuza KiwamiYakuza KiwamiYakuza Kiwami

Her velger du mellom fire ulike kampstiler, hvor enkel sanking av erfaringspoeng lar deg utvikle tre av dem. Fiender er overhodet ingen mangelvare, for spillet kaster praktisk talt fiender etter deg slik at du fort blir kjent med stilartene, men sideoppdrag er mer lønnsomme. Det er ikke alle stilartene som krever særlig finesse, og skulle du uansett finne dette kjedelig stiller Yakuza med et bredt tilbud våpen, gjenstander og motorsykler du kan kombinere med gangsteransikt for spennende resultater.

Kiryus fjerde kampstil, Dragon, stiller med sitt eget lille valgfrie «subplot.» Finspissingen av denne er en oppgave som hovedsakelig faller på spillets mest utagerende karakter, Goro Majima. Denne fyren er, som australierne så fint sier det; "off his bloody rocker," der han stiller med sin enorme garderobe og skiftende humør. Slik jeg forstår er det her Yakuza Kiwami skiller seg fra sitt PlayStation 2-opphav, med funksjonen «Majima Everywhere.» Dette innebærer i korte trekk at Majima konstant leter etter deg, uansett hva du gjør til enhver tid, slik at du kan banke ham opp og bli bedre. Fordi han er glad i deg.

Yakuza KiwamiYakuza Kiwami

Dette er for øvrig det eneste tilfellet hvor spillmekanikk og fortelling forenes. Uansett hvor mye jeg setter pris på det gravalvorlige plottet, virker det så i overkant konfliktsøkende. Det er kanskje et søkt poeng å komme med i et slåssespill, men de gangene følelsesladde scener ebbet ut i sort skjerm tok jeg dramatikken alvorlig. Jeg klarer ikke å bry meg om at "Stock Character 2B" dør, når jeg like etter stapper en håndfull spiker i kjeften på noen med buksa ned på knærne og slår ham i svime. Det er hva vi i Lakselv-ghettoen kaller "artig."

Når spill forteller meg at de er i ferd med å bli vanskelig himler jeg ofte med øynene. Yakuza, derimot, mener blodig alvor. Ofte kunne spillet kaste brutale utfordringer etter meg uten forvarsel. Dette ble mest irriterende mot slutten, hvor det kaldblodige gangstermiljøet plutselig kommer på at det finnes pistoler, og da sender fire stykker med håndvåpen, to med balltrær og en feit fyr med lenestol etter deg. Ett skudd sender deg ned for telling, skjønner du, og for å komme deg opp er du nødt å hamre X-knappen, uten at hvor fort man gjør det ser ut til å bety noe. Det er i sluttspillet hvor jeg merker at jeg er drittlei hele greia, og slåssingen som før var underholdende og utforskende, har stoppet opp og blitt irriterende og kjedelig.

Yakuza Kiwami

Jeg plukker i detaljer, og kanskje kunne spillet vært litt kortere. Likevel er jeg veldig glad for at jeg prøvde det. Uten å ha noen førstehåndserfaring med PlayStation 2-utgaven eller serien i det hele tatt, kan jeg ikke si at dette er bedre eller verre enn forgjengerne, men jeg hadde det fantastisk morsomt med å slå folk ihjel med et motorsykkelstyre. Yakuza Kiwami er en gravalvorlig og latterlig dresskledd fest av et spill som det er umulig å ta alvorlig, og jeg ville ikke hatt det annerledes.